Rasling med atomvåpen og forsøk på nedrustning

Den første uken i mars har Stortinget diskutert om Norge skal tiltre avtalen som forbyr atomvåpen, samtidig sluttet februar med et mislykket forsøk på enighet mellom USA og Nord-Korea om atomnedrustning og økende konfliktnivå mellom atomvåpenmaktene India og Pakistan. Hvor stor er faren knyttet til at statene tar i bruk sine atomvåpenarsenaler for å få viljen sin internasjonalt?

Av Victoria Ramm Henriksen

Konflikten mellom Pakistan og India om det omstridte Kashmir-området, og møte mellom USAs president Donald Trump og Nord-Koreas diktator Kim Jong-un, har fått mye oppmerksomhet i nyhetene den siste tiden. Toppmøte mellom Trump og Jong-un endte en dag tidligere enn opprinnelig planlagt, uten at de to ble enig om en avtale for nedrustning av Nord-Koreas atomvåpenarsenal. Konflikten mellom atommaktene India og Pakistan over Kashmir kan dateres tilbake til 1947 og det har vært åpen konflikt mellom landene flere ganger. I slutten av februar utførte indiske kampfly et flyangrep på Pakistans side av Kashmir og dagen etter hevdet Pakistan å ha skutt ned to indiske kampfly i eget luftrom. Spenningen mellom de to atommaktene er høyere nå enn på mange år, etter to dager med eskalering av den fastfrosne konflikten. Faren for ytterligere eskalering og potensiell atomkrig er tilstede.  FN vedtok i 2017 en resolusjon som forbyr atomvåpen (TPNW) men hvor stor er faren for at statene faktisk tar i bruk sine atomvåpenarsenaler for å få viljen sin internasjonalt?

Siden slutten på Den andre verdenskrigen og bombingen av de japanske byene Hiroshima og Nagasaki har ingen av verdens stater benyttet atomvåpen i krigføringen. Under Den kalde krigen fikk tilstedeværelsen av store atomvåpenarsenaler hos supermaktene, USA og Sovjetunionen, og visheten om at ethvert angrep ville bli gjengjeldt, såkalt garantert gjensidig ødeleggelse, (eng. mutual assured destruction, forkortet til MAD), mye av æren blant statsvitere og historikere for at det aldri brøt ut direkte krig mellom de to stormaktene. Viten om at ethvert atomangrep ville gjengjeldes umiddelbart var nok del av grunnen til at Den kalde krigen forløp slik den gjorde, men det er ikke dermed sagt at tilstedeværelsen av atomvåpen vil skape den samme balansen i dag. Noen forskere påpeker at Den kalde krigen var et særtilfelle, og at det er flere forhold enn eksistensen av atomvåpen som gjorde at det aldri ble krig mellom supermaktene. Skeptikerne peker også på at atomvåpens fredsbærende effekt fordrer rasjonelle aktører, og fravær av menneskelige feil. Noen hevder også at atomvåpen kan friste til å gjennomføre et forkjøpsangrep, der man håper på å utslette motstanderen før vedkommende rekker å svare med tilsvarende ødeleggelse. Tanken om kjernefysisk avskrekking tar ikke høyde for uhell, misforståelser eller irrasjonelle beslutninger.

Foto: United States Department of Energy/Wikimedia Commons Bildet viser atombomben som rammet Nagasaki i 1945

Bruken av atombomber i 1945 gjorde konsekvensene av dette våpenet brutalt tydelige, og noen forskere har hevdet at atombomber kan bidra til ansvarliggjøring hos stater som innehar våpnene. Tanken er at de enorme ødeleggelsene disse våpnene medfører vil heve terskelen for å bruke dem og dermed også bidra til å skape en fredeligere verden. Stater med atomvåpenarsenaler vil derfor unngå å ta i bruk sitt ytterste maktmiddel, og dermed også søke å unngå at konflikter eskalerer.

I dag renger man med at det finnes ni stater med atomvåpen. I løpet av de siste 30årene har antallet atomvåpen minsket med om lag to tredjedeler, men antall stater med atomvåpen har økt i samme periode, med Pakistan (1998) og Nord-Korea (2006) som de nyeste atommaktene. Dette på tross av at ikkespredningsavtalen (NPT-avtalen) forbyr nye stater å utvikle atomvåpen. I henhold til avtalen er det kun de fem faste i Sikkerhetsrådet; USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina som er internasjonalt anerkjente atommakter. India har også atomkapasiteter og gjennomførte sin første prøvesprengning i 1974, det er også bred enighet om at Israel har atomvåpenarsenaler på tross av at israelske myndigheter verken benekter eller bekrefter denne påstanden.

Nord-Korea

Den 27. februar 2019 møttes Nord-Koreas diktator Kim Jong-un og USAs president Donald Trump for andre gang. De to møtes i Vietnams hovedstad Hanoi, og møttes som gamle venner. Sist gang  var i juni 2018, det var også første gang en nord-koreansk leder har møtt en amerikansk president. I løpet av det første formelle møtet skrøt Trump uhemmet av den nordkoreanske diktatoren, og Jong-un på sin side uttalte at han håpet på et positivt resultat og ville gjøre sitt beste for å oppnå det. Det hele endte imidlertid brått dagen etter uten at partene var kommet til enighet. Trump hevdet på en pressekonferanse etter møtet at Nord-Koreas leder krevde å få alle sanksjonene mot landet fjernet, noe USA ikke var villig til å gå med på. Trump understreket likevel at forholdet mellom de to statslederne fortsatt er godt, og beskrev Nord-Koreas leder som en artig karakter. Forsøket på nedrustning førte altså ikke frem i denne omgang, men det er liten tvil om at Nord-Koreas nylig anskaffede atomkapasiteter har bidratt til å gi det lille landet fornyet oppmerksomhet fra det mektige USA. Kims atomvåpen fungerer derfor foreløpig først og fremst som et godt forhandlingskort.

India og Pakistan

Konflikten mellom de to regionale stormaktene over det omstridte grenseområdet Kashmir har vart lenge og ingen av atommaktene har foreløpig benyttet seg av sine atomvåpen. Likevel kan man ikke si at utviklingen av atomvåpen har bidratt til fred mellom stormaktene, da det har vært flere trefninger også etter at de to statene gikk til anskaffelse av atomvåpen. Den siste tidens hendelser viser også at det internasjonalt er knyttet mye spenning til situasjonen. At begge stater innehar atomvåpen ser ikke ut til å roe frykten for at konflikten skal eskalere. Robert Mood, president i Norges røde kors og tidligere generalinspektør for hæren, hevder at atomvåpen ikke har noen militærstrategisk verdi. Først og fremst fordi enhver bruk av atomvåpen vil ramme sivile og følgelig være i strid med krigens folkerett. Våpen og metoder som ikke er egnet til å skille mellom sivile og militære mål er forbud i henhold til internasjonal humanitærrett og med atomvåpen er det ikke mulig å kontrollere skadevirkningene. At statene trolig vil vegre seg for å ta i bruk sine atomvåpenarsenaler, ser derfor ikke ut til å være et hinder for å drive en konvensjonell krig i stor eller liten skala.

Internasjonalt engasjement for å forby atomvåpen

Foto: ICAN-Australia/Wikimedia Commons Bildet viser en FN-diskusjon i Genève i 2016. Statsledere diskuterer forbudstraktaten som ble vedtatt i 2017.

I juli 2017 vedtok FNs generalforsamling en avtale som forbyr stater å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. 122 land stemte for avtalen i 2017 og Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) mottok Nobels fredspris samme år, for sitt mangeårige engasjement mot atomvåpen og sitt arbeid med denne avtalen. Avtalen vil ikke tre i kraft før 90 dager etter at 50 stater har ratifisert avtalen, så langt har 22 stater ratifisert avtalen. Sverige er eneste nordiske land som stemte for avtalen i 2017. Norge og de øvrige nordiske landene unnlot å avgi stemme. Norge har begrunnet avgjørelsen om ikke å skrive under avtalen med at den ikke vil skape fremgang da ingen av atommaktene har støttet den og at den potensielt kan svekke NATO som forsvarsallianse. På tross av voksende internasjonalt engasjement og arbeid mot et forbud mot atomvåpen er ikke veien mot en atomvåpenfri verden en rett linje. I begynnelsen av februar trakk USA og Russland seg fra INF-avtalen. INF-avtalen har vært gjeldende siden 1987 og utgjorde et forbud mot produksjon og utplassering av alle landbaserte kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. President Trump trakk seg også fra den såkalte Iran-avtalen utformet av hans forgjenger, Obama, i 2015. Avtalen regulerte Irans atomvåpenprogram i bytte mot oppheving av sanksjoner mot landet. Dersom Iran lykkes i å utvikle atomvåpen, har Saudi-Arabia signalisert at de også ønsker atomkapasiteter. Forsker Målfrid Braut-Hegghammer er blant dem som er bekymret for at den Nye START avtalen ikke blir fornyet i 2021 og påpeker at dette kan resultere i et atomvåpenkappløp mellom stormaktene. I begynnelsen på mars sa et flertall på Stortinget nei til FNs atomvåpenforbud. Braut-Hegghammer mener at selv om forbudstraktaten er viktig for å sette spørsmålet om atomvåpen på dagsorden, er de eksisterende avtalene vel så viktige for å forhindre opprustning og spredning i praksis.

Hvor stor faren faktisk er for at atommaktene noen gang vil ta i bruk sine atomvåpen vil vi nok ikke få klarhet i før det eventuelt er for seint, og flere aktører, både statlige og ikke-statlige, har stilt spørsmål om dette er en risiko verdenssamfunnet er villig til å ta. Flere stater med atomkapasiteter, øker også faren for menneskelig feil, uhell og misforståelser.  Uavhengig av om man mener at atomvåpen har en fredsskapende effekt eller ikke, er de aller fleste forskere og politikkere enig om at atomvåpen som havner i hendene på ikke-statlige aktører som terrororganisasjoner vil være svært farlig. Det er ikke klart at disse vil følge samme logikk som man har antatt at statene gjør og en organisasjon som al-Qaida lot ikke eksistensen av atomvåpen hindre dem fra å utføre terrorangrep i USA, Storbritannia og Frankrike. Robert Mood har utalt at det er større fare for at fremtidige terrorangrep utføres med atomvåpen enn det er grunn til å tro at terrorister avskrekkes av dem.

Publisert: 08.03.2019
Print Friendly, PDF & Email