Rasling med atomvåpen og forsøk på nedrustning

Atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki for 75 år siden markerer første, og hittil siste, gang slike våpen har blitt brukt i krig. Tross de grusomme konsekvensene fortsetter likevel stater å utvikle atomvåpen. Hvor stor er faren knyttet til at stater tar i bruk sine atomvåpenarsenaler i dag?

Av Victoria Ramm Henriksen
Oppdatert av Vilde Wetteland Stoa og Hannah Raake

USAs president Donald J. Trump og Nord-Koreas leder Kim Jung-Un under det historiske toppmøtet i juni 2018. Foto: Shealah Craighead/The White House (offentlig eie).

I mer enn 75 år har verdenssamfunnet, under lederskap fra FN, arbeidet for atomvåpennedrustning. Likevel finnes det i dag 14.000 atomvåpen. Ni stater regnes som atommakter, og både stater og ikke-statlig aktører beskyldes for å forsøke å tilegne seg atomvåpen. I tillegg har etablerte atomstater planer om fornying og opprusting. USA og Russland har sagt opp nedrustningsavtalen fra 1980-tallet som fjernet mellomdistanserakettene fra Europa.

Konflikten i Kashmir mellom atommaktene India og Pakistan har pågått siden 1947, og ved flere anledninger har konflikten ført til bekymringer for bruk av atomvåpen. Nord-Koreas gjentatte prøvesprenginger har spredd stor frykt blant naboland og verden for øvrig. Samtidig har Iran konstatert at de ikke lenger overholder atomavtalen. Dette skjedde etter at USAs tidligere president Donald J. Trump trakk amerikanerne ut av avtalen i 2018, og gjeninnførte sanksjoner mot landet.

Økt fare for bruk av atomvåpen?

Da han var president i Norges Røde Kors, uttalte Robert Mood at teknologiske, militære og politiske endringen har økt sannsynligheten for at atomvåpen igjen vil bli brukt. Dette forklarer han med at verden er preget av usikkerhet, spenninger og konflikter, samtidig som det mangler et lederskap i arbeidet mot atomvåpen. I tillegg har den teknologiske utviklingen ført til at våpnene er blitt mindre og lettere å ta i bruk, samtidig som de er mer presise.

Mood mener også at det ikke lengre bare er statsledere som kan trykke på atomknappen. I mange land har har militæret fått stor beslutningsmyndighet til å bruke atomvåpen mot fienden. Hvor stor er egentlig faren for at atommaktene faktisk tar i bruk sine atomvåpenarsenaler for å få viljen sin internasjonalt?

Gjensidig ødeleggelse

Siden slutten på Den andre verdenskrig og bombingen av de japanske byene Hiroshima og Nagasaki har ingen av verdens stater benyttet atomvåpen i krigføring. Under Den kalde krigen fikk tilstedeværelsen av store atomvåpenarsenaler hos supermaktene, USA og Sovjetunionen, mye av æren for at det aldri brøt ut direkte krig mellom de to stormaktene.

Vissheten om at ethvert angrep ville bli gjengjeldt, såkalt garantert gjensidig ødeleggelse, (eng. mutual assured destruction), var nok del av grunnen til at Den kalde krigen forløp slik den gjorde. Det er ikke dermed sagt at tilstedeværelsen av atomvåpen vil skape den samme balansen i dag.

Virker atomvåpen avskrekkende?

Noen forskere påpeker at Den kalde krigen var et særtilfelle, og at det er flere forhold enn eksistensen av atomvåpen som gjorde at det aldri ble krig mellom supermaktene. Skeptikerne peker også på at atomvåpens fredsbærende effekt fordrer rasjonelle aktører, og fravær av menneskelige feil.

Noen hevder også at atomvåpen kan friste til å gjennomføre et forkjøpsangrep. Det vil si at man håper på å utslette motstanderen før vedkommende rekker å svare med tilsvarende ødeleggelse. Tanken om kjernefysisk avskrekking tar ikke høyde for uhell, misforståelser eller irrasjonelle beslutninger.

Atombomben som rammet Nagasaki i 1945. Foto: Charles Levy/U.S. National Archives and Records Administration (offentlig eie).

Bruken av atombomber i 1945 gjorde konsekvensene av dette våpenet brutalt tydelige. Noen forskere har hevdet at atombomber kan bidra til ansvarliggjøring av stater som innehar våpnene. Tanken er at de enorme ødeleggelsene disse våpnene medfører vil heve terskelen for å bruke dem, og dermed bidra til å skape en fredeligere verden. Stater med atomvåpenarsenaler vil derfor unngå å ta i bruk sitt ytterste maktmiddel, og dermed også søke å unngå at konflikter eskalerer.

Atomvåpenstatene

I dag regner man med at det finnes ni stater med atomvåpen. I løpet av de siste 30 årene har antallet atomvåpen minsket med om lag to tredjedeler, men antall stater med atomvåpen har økt i samme periode. Pakistan (1998) og Nord-Korea (2006) er de nyeste atommaktene. Dette på tross av at ikke-spredningsavtalen (NPT-avtalen) forbyr stater å utvikle atomvåpen.

I henhold til NPT-avtalen er det kun de fem faste i Sikkerhetsrådet – USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina – som er internasjonalt anerkjente atommakter. India har også atomkapasiteter og gjennomførte sin første prøvesprengning i 1974. Det er også bred enighet om at Israel har atomvåpenarsenaler, men israelske myndigheter verken benekter eller bekrefter denne påstanden.

Nord-Korea

Nord-Korea har siden 1980-årene blitt mistenkt for å utvikle atomvåpenprogram, og i 2005 selverklærte de seg som en atommakt. Siden har det vært mange forsøk på forhandlinger med den lukkede ettpartistaten. USAs daværende president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong-un møttes til et historisk toppmøte den 12. juni 2017. Dette markerte første gang en nord-koreansk leder har møtt en sittende amerikansk president. Under møtet undertegnet de en erklæring der Kim forpliktet seg til å arbeide for full atomnedrustning på Koreahalvøya.

Trump skrøt uhemmet av den nordkoreanske diktatoren i forbindelse med toppmøtet. Det hele endte imidlertid brått dagen etter, og partene kom ikke til noen enighet. Likevel fortsatte tonen mellom de to statslederne å være god frem til det andre møtet i februar 2019. Da USA konstaterte at de ikke ville heve sanksjonene mot Nord-Korea før landet hadde gått med på å avslutte atomvåpenprogrammet sitt først, så ble ingen atomavtale signert.

To år senere har fremdeles ikke forsøk på atomnedrustning ført frem. Det er liten tvil om at Nord-Koreas atomkapasiteter har bidratt til å gi det lille landet fornyet oppmerksomhet fra det mektige USA. Nord-Koreas atomvåpen fungerer derfor foreløpig først og fremst som et godt forhandlingskort.

India og Pakistan

Konflikten mellom de to regionale stormaktene over det omstridte grenseområdet Kashmir har vart lenge og har utløst flere kriger. Ingen av atommaktene har foreløpig benyttet seg av sine atomvåpen. Likevel kan man ikke si at utviklingen av atomvåpen har bidratt til fred mellom stormaktene, eller forhindret konflikten fra å eskalere. Det har vært flere trefninger også etter at de to statene gikk til anskaffelse av atomvåpen.

I februar 2019 eskalerte situasjonen da Pakistan skjøt ned to indiske kampfly i det pakistanske luftrommet. Dette markerte første gang i historien hvor en stat med atomvåpen har angrepet et annet land som besitter atomvåpen.

Forbud mot atomvåpen

I juli 2017 vedtok FNs generalforsamling en avtale som forbyr stater å utvikle, prøvesprenge, produsere og skaffe atomvåpen. 122 land stemte for avtalen i 2017. Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) mottok Nobels fredspris samme år, for sitt mangeårige engasjement mot atomvåpen og sitt arbeid med denne avtalen. Avtalen kunne ikke trå i kraft før 90 dager etter at 50 stater hadde ratifisert avtalen. Dette skjedde den 22. januar 2021. All bruk, lagring og testing av slike våpen er nå forbudt under folkeretten.

En FN-diskusjon blant statsledere i 2016 om forbudstraktaten. Foto: ICAN-Australia (CC BY-SA 4.0).

Sverige var det eneste nordiske landet som stemte for avtalen i 2017. Norge og de øvrige nordiske landene unnlot å avgi stemme. I 2019 sa et flertall på Stortinget nei til FNs atomvåpenforbud. Norge har begrunnet avgjørelsen med at den ikke vil skape fremgang da ingen av atommaktene har støttet den. I tillegg mener Norge at den potensielt kan svekke NATO som forsvarsallianse. På tross av internasjonalt engasjement og arbeid for et forbud mot atomvåpen, så er ikke veien mot en atomvåpenfri verden en rett linje.

Arbeid mot ikke-sprengning får ny driv?

I begynnelsen av februar 2019 trakk USA og Russland seg fra INF-avtalen. INF-avtalen har vært gjeldende siden 1987 og utgjorde et forbud mot produksjon og utplassering av alle landbaserte kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa.

I 2015 trakk Trump også USA ut av den såkalte Iran-avtalen utformet av hans forgjenger, Barack Obama. Avtalen regulerte Irans atomvåpenprogram i bytte mot oppheving av sanksjoner mot landet. Dersom Iran lykkes i å utvikle atomvåpen, har Saudi-Arabia signalisert at de også ønsker atomkapasiteter.

Forsker Målfrid Braut-Hegghammer er blant dem som har vært bekymret for at den nye START-avtalen, om nedrustning av atomstridshoder, ikke blir fornyet i 2021. Dette vil i så fall bety slutten for den siste avtalen som begrenser atomvåpen. Braut-Hegghammer påpeker at dette kan resultere i et atomvåpenkappløp mellom stormaktene. Hun mener at forbudstraktaten er viktig for å sette spørsmålet om atomvåpen på dagsorden. Likevel mener hun at de eksisterende avtalene er vel så viktige for å forhindre opprustning og spredning.

USAs nye president Joe Biden har imidlertid foreslått å forlenge avtalen i fem år, noe Moskva har stilt seg positive til. Dette vil gi mulighet til nye forhandlinger om innholdet i avtalen, som under Trump var resultatløse.

Kan havne i feil hender

Hvor stor faren faktisk er for at atommaktene noen gang vil ta i bruk sine atomvåpen vil vi nok ikke få klarhet i før det eventuelt er for seint. Flere aktører, både statlige og ikke-statlige, har stilt spørsmål ved om dette er en risiko verdenssamfunnet er villig til å ta. Flere stater med atomkapasiteter øker også faren for menneskelig feil, uhell og misforståelser.

De fleste er enig om at atomvåpen som havner i hendene på ikke-statlige aktører som terrororganisasjoner vil være svært farlig. Det er ikke klart at disse vil følge samme logikk som man har antatt at statene gjør. En organisasjon som al-Qaida lot ikke eksistensen av atomvåpen hindre dem fra å utføre terrorangrep i USA, Storbritannia og Frankrike.

Publisert: 8. mars 2019
Sist Oppdatert: 25. januar 2020
Print Friendly, PDF & Email