Kashmir-konflikten

I det nordlige grenseområdet mellom India og Pakistan ligger fjellområdet Kashmir. Uenighet over områdets tilhørighet har skapt flere kriger, og konflikten gir store utfordringer for stabiliteten i hele Sør-Asia. I mars 2019 blusset konflikten opp igjen og spenningsnivået mellom atommaktene India og Pakistan nådde et nytt faretruende nivå.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Kontroll over landområder er en av de vanligste årsakene til at det oppstår konflikter mellom land. I mars 2019 ble fokus igjen rettet mot verdens mest militariserte sone: Kashmir, et fjellområde i den nordlige delen av det indiske subkontinentet, som har vært gjenstand for konflikt i snart 70 år. Regionen er i dag delt mellom tre land: Pakistan kontrollerer den nordvestlige delen (Gilgit-Baltisan og Azad Kashmir), India den sentrale og sørlige delen (Jammu og Kashmir), mens Kina kontrollerer den nordøstlige delen (Aksai Chin og Shaksgam).

Jammu og Kashmir: India, Aksai Chin: Kina, Shaksgam: Kina, Asad Kashmir: Pakistan, Gilgit-Baltisan: Pakistan. Grafikk: Wikimedia Commons

I praksis er det de tre landene som administrerer sine respektive områder, men India har aldri formelt anerkjent de to andre landenes krav, Pakistan ser på hele området som omstridt og anser ikke Indias krav som gyldige. Både India og Pakistan har siden 1947 gjort krav på hele Kashmir, og anser motparten som en okkupasjonsmakt. Begge land avviser også muligheten for at regionen kan bli en selvstendig stat. 

Mens det tidligere har vært uenigheten mellom India og Pakistan over hvor grensen i Kashmir-området skal gå som har vært utfordringen, er det i dag kampen om selvstendighet i de indisk-kontrollerte områdene som skaper de største sikkerhetspolitiske utfordringene. En kamp India beskylder Pakistan for å fyre opp under. Mye av årsaken til konflikten ligger i Kashmirs strategisk viktige plassering, og ikke minst at den viktigste elven i Pakistan og én av de viktigste i India, har sitt utspring der. Den staten som styrer Kashmir, vil i praksis ha mulighet til å stenge vanntilførselen til den andre staten.

Verdenssamfunnet har betraktet dette som en litt fjern konflikt, men etter at både India og Pakistan fikk atomvåpen, er alvoret blitt langt større. Likevel har det faktum at begge parter besitter atomvåpen, trolig bidratt til å stagge ytterligere eskalering og bidratt til at både India og Pakistan søker dialog når konflikten blusser opp. Det er delte meninger om atomvåpnenes avskrekkende egenskaper, og den siste tids hendelser har likevel bidratt til å minne oss om faren knyttet til at atommakter i konflikt kan komme til å ta i bruk sine dødelige våpen eller at menneskelige feil kan forekomme.

Deling av Britisk India

«Britisk India» er betegnelsen på Storbritannias kolonivelde på Det indiske subkontinentet i årene 1858-1947, og omfatter det som i dag er India, Pakistan, Bangladesh og deler av Burma. Områdene Kashmir og Jammu var å betegne som en vasallstat under britisk kontroll, men lokalt styrt av en maharaja, og nøt dermed en viss form for selvstyre. Etter andre verdenskrig gikk det britiske koloniveldet i oppløsning, og India og Pakistan ble selvstendige. Kashmir fikk muligheten til å velge mellom å bli en del av India eller Pakistan, eller å forbli selvstendig.

77 % av befolkningen i Kashmir og Jammu på den tiden var muslimer, men maharaja Hari Singh var hindu. Han bestemte at det var best å forbli selvstendig fordi han fryktet at områdets muslimer ville bli misfornøyd med å bli en del av India, og at landets hinduer og sikher ville bli en sårbar minoritet underlagt Pakistan. Verken India eller Pakistan var fornøyd med dette valget, og drev aktiv lobbyvirksomhet for å endre maharajaens beslutning.

Tre kriger

Agenter fra All India Muslim League, det politiske partiet som var en drivkraft bak opprettelsen av Pakistan som en separat, muslimsk stat, oppfordret den muslimske delen av befolkningen i Kashmir til å gjøre opprør. I oktober 1947 støttet de også en gruppe muslimske stammefolk fra det nordlige Pakistan med å gå til angrep. Verst var det i Jammu, og store grupper hinduer og sikher rapporterte om etnisk motivert vold. Dette fremprovoserte en motreaksjon med flere angrep på muslimene i regionen. Mange muslimer flyktet mot Pakistan, og deltok i etableringen av regionen Azad Kashmir, området som i dag er kontrollert av Pakistan. Maharajaen ba om støtte fra India, noe han fikk på betingelsen om indisk overherredømme i Kashmir. Dermed mente Pakistan at også de hadde rett til å intervenere i full skala, og resultatet ble krig. FN fremforhandlet i 1948 en fredsavtale der Pakistan fikk en tredjedel av arealet, og India resten. Vilkårene i FNs fredsavtale var at Pakistan skulle trekke ut sine styrker, og at det skulle holdes folkeavstemning om områdets fremtid. India skulle få beholde en liten styrke i landet for å overvåke sikkerheten.

Det ble raskt klart at Pakistan ikke var interessert i å trekke styrkene ut av området, og samtidig sådde den indiske regjeringen tvil rundt behovet for en folkeavstemning. I 1965 iverksatte Pakistan operasjon Gibraltar der omtrent 30 000 agenter ble utplassert i Kashmir med hovedoppgave å få befolkningen til å gjøre opprør, parallelt med at det ble iverksatt geriljakrigføring. Operasjonen var mislykket, da innbyggerne i Kashmir i stor grad anga agentene til de indiske myndighetene. Istedenfor et muslimsk opprør ble resultatet en ny regulær krig mellom India og Pakistan. Krigen endte noen uker senere med enighet om at begge parter skulle trekke seg tilbake og ikke blande seg inn i hverandres interne forhold igjen.

I 1971 brøt det igjen ut krig mellom India og Pakistan – denne gangen som del av Bangladesh sin frigjøringskamp i Øst-Pakistan. Den tretten dager lange krigen er en av historiens korteste. En ny fredsavtale kom på plass året etter, og en kontrollinje markerer nå grensen mellom Pakistan og India gjennom Kashmir. Grensen går imidlertid gjennom svært ulendt terreng – over breer og høye fjell – noe som gjør det utfordrende for partene å kontrollere grensen.

Strategisk viktig

Årsakene til hvorfor Kashmir anses som så viktig av de omkringliggende statene er først og fremst å finne i områdets naturressurser. Flere av de store elvene i både Pakistan og India har sitt utspring i Kashmir, og kontroll over disse vannressursene er av stor betydning for begge parter. Helt sentralt er elven Indus som har sitt utspring i Himalaya-fjellene i Tibet. Dens fire elveløp renner gjennom Kashmir, Jammu og India, før de samles til én elv som renner gjennom Pakistan og ut i Arabiahavet. Indus er den viktigste elven i Pakistan, og én av to sentrale elver i Nordvest-India. Dersom kontrollinjen mellom India og Pakistan som går gjennom Kashmir skulle bli en internasjonalt anerkjent grense, vil India ha mulighet til å kontrollere den viktigste elven i Pakistan. I 1948, etter at avtalen om midlertidig våpenstillstand mellom India og Pakistan gikk ut, klarte India å stenge av vanntilførselen inn i Pakistan. Det var midt i såsesongen, og det fikk enorme konsekvenser for det pakistanske jordbruket. Et Kashmir kontrollert i sin helhet av enten India eller Pakistan vil dermed kunne få enorme konsekvenser for den andre part med tanke på vanntilførsel i et av verdens tørreste og mest folkerike områder.

Uavhengighetskamp

Siden slutten av 1970-tallet har det vært flere perioder med væpnet opprør i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir blant grupper som slåss for selvstendighet. I delstatsvalget i indisk-kontrollert Kashmir i 1987 ble vinneren – som var støttet av den indiske regjeringen – anklaget for valgfusk, og et stort opprør spredte seg i Kashmir. I 1990 eskalerte konflikten til et nivå som av Uppsalas konfliktdatabase defineres som krig, og gjennom hele 90-tallet var opprøret i Kashmir den største og viktigste interne sikkerhetsutfordringen i India. Både bombeaksjoner mot regjeringsbygg og kidnappinger av utlendinger var vanlig i denne perioden. Blant disse var nordmannen Hans Christian Ostrø, som ble kidnappet og drept på ferie i Kashmir i 1995.

Det heter seg at en manns terrorist er en annen manns frihetskjemper, noe som er svært dekkende for opprørene i Kashmir. India har ved flere anledninger beskyldte Pakistan for å støtte opprørerne, noe sistnevnte benekter. Likevel er det kjent at det fantes treningsleirer i den pakistansk-kontrollerte delen av Kashmir på 90-tallet, og mens India omtalte opprørene for terrorister, ble de lenge kalt frihetskjempere av pakistanske myndigheter. Siden begynnelsen av 1990-tallet har det vært mange arabiske Afghanistan-veteraner som krysser grensen fra Pakistan for å bistå opprørerne i indisk-kontrollerte Kashmir i deres jihad. Disse gruppene har vært blant de mest negative til å finne en politisk løsning på konflikten.

Om lag 95 % av befolkningen i Kashmirdalen, som ligger i den indisk-kontrollerte delen, er i dag muslimer og ønsker større grad av autonomi fra India. I provinsen Jammu, er imidlertid mer enn 60 % av innbyggerne hinduer, og for disse er ikke selvstendighet en så viktig kampsak, men å underlegges pakistansk styre er heller ikke noe de ønsker. Flere har vært inne på at en deling av området, hvor Kashmir tilfaller Pakistan og Jammu India, ikke er en utenkelig løsning på konflikten.

Hittil har India vært svært klare på at selvstendighet for Kashmir ikke er aktuelt og opprinnelig har den indiske strategien mot opprørerne vært å møte vold med vold. Men mot slutten av 90-tallet ble det bestemt å opprette en demokratisk valgt forsamling i Kashmir og Jammu. Tross skremselstaktikk fra de militære styrkene og en ganske omfattende sensur av pressen, ble en regjering valgt basert på en plattform om å finne en fredelig løsning med de indiske myndighetene. 2000-tallet har vært preget av at både politiske forhandlinger og voldelige hendelser, antall drepte har gått i bølger. Offisielt har det vært våpenhvile siden 2003, men stadig dukker det opp hendelser som gjør at konflikten busser opp.

Terror og eskalering

I 2018 steg konfliktnivået i regionen, og i følge den lokale menneskerettighetsorganisasjonen JKCCS ble 586 mennesker drept i Kashmir-konflikten i 2018, hvorav 160 var sivile. Organisasjonen frykter at 2019 vil bli enda dødeligere. Så langt ser den spådommen ut til å stemme. Den 14. februar 2019 kjørte en kolonne av 78 kjøretøy med om lag 2500 paramilitære indiske styrker mot Srinagar i den indiskkontrollerte delen av Kashmir. En bil full av eksplosiver kjørte inn i en av bussene i kolonnen og eksplosjonen drepte 44 paramilitære politimenn. Dette er det verste angrepet i regionen på flere tiår. Jaish e-Mohammed, en islamistisk terrorgruppe med base i Pakistan som kjemper for at Kashmir skal bli pakistansk, tok på seg skylden for angrepet. Selvmordbomberen skal være den 20 år gamle Adil Ahmad Dar, en indisk bondesønn som ble radikalisert i 2016.

Indias statsminister Narendra Modi mener de har uomtvistelige bevis for at Pakistan var involvert i terroraksjonen, men har ikke presentert noen bevis for offentligheten. India anklager videre Pakistan for å gi opprørsgrupper fritt spillerom og oppmuntre dem til terror i området. Pakistan på sin side avviser anklagene.

India svarte hendelsen med å gjennomføre flyangrep mot mål i den pakistanske delen av Kashmir. India rapporterte at de har gjennomført et vellykket angrep mot en terrorleir, og at over 300 opprørere ble drept. Pakistanske myndigheter hevder på sin side at ingen ble skadet eller drept i angrepet. Ett av de indiske flyene ble imidlertid skutt ned og piloten ble tatt til fange av Pakistan. Noen dager senere ble piloten sluppet fri og sendt hjem til India som en «vennlig gest». Håpet var at dette ville roe situasjonen i området noe. I mars har konfliktnivået imidlertid økt ytterligere. Den 7. mars ble 18 personer såret da en granat eksploderte ved et busstopp i Jammu, i den indiske delen av Kashmir, det har vært flere mindre hendelser som viser at denne konflikten er langt fra løst. Rapporter viser også en urovekkende trend der et økende antall indiske unge studenter eller akademikere lar seg rekruttere til militante opprørsgrupper i regionen.

Internasjonal involvering

FNs fredsbevarende styrker har vært på plass i Kashmir siden 1949. Her fra 2005. Foto: FN

FN har hatt observasjonsstyrker i Kashmir siden 1949, og Norges aller første bidrag til en FN-operasjon var fem norske militæroffiserer som deltok i United Nations Military Observer Group in India and Pakistan (UNMOGIP). Mandatet er å overvåke kontrollinjen, og passe på at våpenhvilen overholdes. Pakistan og India er imidlertid uenige om hva FNs rolle i området skal være. India mener at FNs mandat egentlig gjelder en våpenhvileavtale fra 1951, og derfor ikke kan brukes til å overvåke våpenhvilen etter Den indo-pakistanske krigen i 1971.  Per 2019 består UNMOGIP av 115 personer, hvorav et flertall er sivile.

Enhver tilspissing av Kashmir-konflikten får internasjonal oppmerksomhet fordi begge parter besitter atomvåpen. USA, Kina og EU oppfordrer begge parter til å vise tilbakeholdenhet for å unngå ytterligere eskalering av konflikten. Likevel er det ingen tegn på at stormaktene bruker sin innflytelse til å få partene til forhandlingsbordet. Pakistans utenriksminister Shah Mahmood Qureshi gikk i februar 2019 ut og ba FNs generalsekretær António Guterres om å gripe inn for å dempe spenningen. En faktor som legger begrensninger på FNs handlekraft i saken er Kinas vetorett i Sikkerhetsrådet. Kina er en direkte berørt part i Kashmir-spørsmålet, og har sin egen agenda. India har ved flere anledninger prøvd å få Masood Azhar, lederen av terrorgruppen Jaish e-Mohammed, på FNs liste over terrorister, men blir møtt med kinesisk veto.

Kashmir-konflikten har vist seg å være en som en sovende vulkan, som med jevne mellomrom våkner til live. Kampen for selvstendighet i Kashmir har bidratt til å forverre forholdet mellom India og Pakistan og det tydelig at uten noen løsning på Kashmir-konflikten, vil atommaktene forbli uvenner og stabiliteten for både regionen og verdenssamfunnet forøvrig.

Publisert: 28. mars 2019
Print Friendly, PDF & Email