Iran-avtalen og håpet som brast?

Sommeren 2019 brygget det igjen opp til storm i Persiabukten. Atomavtalen fra 2016 tente et håp om et bedret forhold mellom USA og Iran, men ble håpet slukket våren 2018 da USAs president Donald Trump besluttet å trekke landet ut av avtalen. Før avtalen ble inngått var forholdet mellom USA og Iran iskaldt. Det store spørsmålet nå er om vi risikerer en varm konflikt?

Av Victoria Ramm Henriksen

Gjennom forsommeren 2019 viste Iran muskler ved å hindre trafikk i Hormuz-stredet, og den 20. juni skjøt Iran ned en amerikansk drone i den smale skipspassasjen. Nedskytingen ble av mange i USA sett på som den siste dråpen etter en periode med økte spenninger, og flere fryktet fullskala krig mellom USA og Iran. Heldigvis ble dette unngått da USAs president, Donald Trump, i ellevte time vedtok å avbryte motangrepet som var ventet å koste 150 iranere livet. Hva var egentlig bakgrunnen for eskaleringen av situasjonen i Hormuz-stredet, og kan den militære opptrappingen ende i krig?

 

Hormuz-stredet er svært viktig for den internasjonale oljeforsyningen. FOTO: Wikimedia Commons/ Terraflorin

Strategisk viktige Hormuz

Hormuz-stredet, som på det smaleste er knappe 50 km bred, kan sees på som verdens viktigste flaskehals. Omlag en femtedel av verdens oljeforsyninger fraktes hvert år gjennom den smale passasjen. Stredet ligger mellom Iran og Oman, og knytter sammen Persiagulfen innenfor og Omanbukten, Arabiahavet og Indiahavet utenfor. De fleste skipene som går gjennom passasjen, har med seg petroleumsprodukter. Dusinvis av oljetankere passerer daglig, og bare Norge alene har ca. 35-40 lasteskip i området til enhver tid. Nå er skipene og den smale vannveien fanget i en pågående konflikt, og en ytterligere eskalering kan ta strupetak på den globale økonomien.

De fleste fartøyene som seiler gjennom stredet har Asia som destinasjon, men et angrep på en eller flere oljetankere i dette området kan potensielt komme til å få globale konsekvenser. Olje er en ressurs som de fleste stater i verden fremdeles er avhengig av, og det er relativt få oljetilbydere globalt. En reduksjon i tilbudet vil derfor umiddelbart drive prisen opp. Etter at to tankere ble angrepet i passasjen sommeren 2019 økte prisen på olje fra Nordsjøen med hele to dollar per fat. Dette gjør stredet strategisk viktig, til tross for at det ikke er en åpenbar gjennomfartsvei for flere enn de umiddelbare nabostatene.

Det er imidlertid ikke første gang Iran bruker stredets strategiske betydning som et pressmiddel. I 1980 angrep Irak sitt naboland Iran, og Hormuz-stredet ble raskt en krigssone. Etter at Irak hadde angrepet iranske oljefartøy benyttet Iran sine marinestyrker til å angripe Gulfstatenes oljetankskip. Dette var første gang Iran brukte forstyrrelser i det globale oljetilbudet som et våpen. USA, som hadde støttet Iraks angrep på Iran, ble umiddelbart dratt direkte inn i konflikten. Etter at et amerikansk marifartøy traff en mine, gikk USA i 1987 offisielt inn i krigen for å beskytte oljetilgangen for seg selv og sine allierte. I 1988 tok krigen slutt, men forholdet mellom Iran og USA forble dårlig, noe det hadde vært også før krigsutbruddet.

Bilde av Hormuz-stredet om natten, tatt fra Den internasjonale romstasjonen. Foto: NASA/Tim Kopra

Frykten for atomvåpen

I 2002 spredte ryktet seg om at Iran hadde startet prosessen med å anskaffe atomvåpen. Dette var et klart brudd på Ikkespredningsavtalen av 1970. Et Iran utstyrt med atomvåpen ville utvilsomt endre den allerede skjøre maktbalansen i regionen. Flere land var derfor, med rette, bekymret. I 2011 fastslo FNs etterforskere at ryktene stemte, og strenge økonomiske sanksjoner ble innført. Sanksjonene var målrettet mot oljenæringen, den viktigste inntektskilden til Iran. Oljeeksporten falt, og den iranske økonomien sank for første gang på et tiår. Som reaksjon truet Iran med å stenge Hormuz-stredet, og gjennomførte en tidagers maktdemonstrasjon ved å avholde en militærøvelse i området. USA svarte med å øke sin militære tilstedeværelse, mens Iran truet med å stenge stredet helt. Opptrappingen var intens, men den dabbet av i 2012. Deretter fulgte en periode med diplomatisk tilnærming og intense forhandlinger. I 2015 kunne daværende president i USA, Barak Obama, annonsere at partene endelig var blitt enige om en omfattende og langsiktig atomavtale.

Håpet som brast

Mange trodde Iran var blitt pasifisert da den såkalte Iran-avtalen ble signert i 2015. Atomavtalen JCPOA (Joint Comprenehsive Plan of Action) satte en stopper for Irans atomprogram frem til 2030. Den multilaterale avtalen ble fremforhandlet av USA, Russland, Kina, og EU, der Storbritannia, Frankrike og Tyskland var toneangivende blant de europeiske landene. Avtalen sikret internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet og jevnlige inspeksjoner i regi av FN. I bytte mot innsyn og begrensningene på anrikelse av uran ble mange av de økonomiske sanksjonene mot Iran og landets oljenæring opphevet. Iran godtok også åtte års videreføring av sanksjoner knyttet til landets program for utvikling av langtrekkende raketter. Avtalen trådte i kraft i januar 2016 og dersom Iran skulle komme til å bryte avtalen kunne FNs sanksjoner gjeninnføres i løpet av 65 dager.

Det var imidlertid ikke alle som var fornøyd med avtalen. Motstanderne av avtalen, inkludert president Trump og hans administrasjon, mente avtalen var for dårlig og at den gav Iran økt legitimitet som dialogpartner og aktør i Midtøsten. Dette synet gjorde at både etterlevelse og mislighold av avtalen kunne oppfattes som truende for dem som ikke ønsker et sterkere Iran. Selv om Iran, ifølge FN, har etterlevd sin del av avtalen, kunngjorde Trump den 8. mai 2018 at USA trakk seg fra avtalen og gjeninnførte strenge sanksjoner. Utmeldelsen syntes å være et pressmiddel for å få Iran tilbake til forhandlingsbordet. Målet var å lage en mer omfattende og varig avtale. De øvrige statene som hadde vært med å fremforhandle avtalen var ikke fornøyd med USAs beslutning, og ønsket å beholde den. EU gikk til og med så langt at de forsøkte å blokkere de amerikanske sanksjonene for å beskytte europeiske næringslivsaktører i Iran.

Den amerikanske 5-flåte som her patruljerer Hormuz-stredet ble også sendt ut da situasjonen tilspisset seg i 2011. Foto: Flickr/ U.S. Navy photo by Mass Communication Specialist 3rd Class J. Alexander Delgado

Hva kan vi forvente oss fremover?

De foreløpige konsekvensene av uttrekningen kan oppsummeres gjennom tre hovedpunkter. For det første har USA skjøvet sine europeiske allierte, som ønsket å opprettholde avtalen, lenger vekk. For det andre har forholdet mellom Iran og USA nådd et nytt bunn-nivå. Dette viser seg ved at Hormuz-stredet igjen er blitt scene for USA og Irans maktdemonstrasjoner. For det tredje har andre stater som gjør avtaler med USA fulgt nøye med. Når et demokratisk land er så splittet at et regjeringsskifte skaper store konsekvenser for utenrikspolitiske forpliktelser, er det vanskelig for andre stater å stole på at en avtale de inngår med USA opprettholdes. Et eksempel på dette er at kinesiske myndigheter uttalte at de er skeptiske til å inngå handelsavtaler med USA, og begrunnet dette med at de oppfatter president Trump som impulsiv. For Iran sin del har de konservative kreftene i landet fått bekreftet sine mistanker og styrket sin posisjon, mens de liberale kreftene som ønsket å gjennomføre avtalen har mistet troverdighet. Dette gjør at Trumps håp om å få på plass en ny og enda mer omfattende avtale blekner. Uten noe faktisk diplomati mellom partene har hver enkelthendelse en iboende risiko for å eskalere til direkte konflikt. Det er imidlertid lite som tyder på at USA er villig til å starte en ny, potensielt stor og langtrukken, krig i Midtøsten. En slik krig vil også kunne få katastrofale og globale konsekvenser.

Publisert 09.01.2020
Print Friendly, PDF & Email