Mot en felles europeisk asylpolitikk?

Det er liten grunn til å tro at flyktningkrisen fra 2015 ikke vil gjenta seg. Hovedspørsmålet er om EU vil ha klart å foreta de nødvendige endringene i asylpolitikken innen den tid.

Mennesker er på vei over fra en overfylt åpen båte til land.
Flyktninger har krysset havet fra Tyrkia til den greske øyen Lesbos i 2015. Foto: Jim Forest/Flickr (CC BY-NC-ND 2.0).

Opp gjennom historien har europeis­ke land vært et fristed for mennesker på flukt. Årsakene til at noen mennes­ker ser seg nødt til å forlate sine hjem og legge ut på den farlige reisen mot et nytt liv kan være mange. Som oftest skyldes det krig i hjemlandet, politisk undertrykkelse, natur­katastrofer, klimaendringer og økt uforutsigbarhet i levebrødet. Kort oppsummert er «hjemme» ikke lenger et bra sted å være.

Dette er ikke nytt. Mennesker har flyktet fra sine hjemland på jakt etter trygghet, stabilitet eller velstand i alle tider. Det som imidlertid er nytt, er omfanget. I 2015 opplevde Europa en massiv tilstrømning av asylsøkere. Selv om tallet siden har gått ned, står verden fremdeles overfor en flyktningkrise. I 2019 var 70,8 millioner mennesker på flukt ifølge FN, og estimatene viser at dette tallet vil ligge på mellom 150­ og 170 millioner i 2050.

Migrasjon vil aldri slutte, det er et konstant feno­men. Spørsmålet er hvordan man best kan regulere det. Under krisen i 2015 valgte mange europeiske stater å stenge sine grenser, istedenfor å søke kollektive løsninger. EU forsøker nå å finne en felles løsning som alle medlemslandene kan være enige om.

Dublin-forordningen

Dublin-­forordningen er den konkrete avtalen som har ligget til grunn for hvordan asylsøknader skal behand­les i alle EU-­land, samt Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. Forordningen stammer fra en konvensjon under­ tegnet i Dublin i 1990. Siden da har den imidlertid gjennomgått flere reformer.

Hovedelementet har likevel hele tiden vært at en asylsøker kun kan få behandlet søknaden sin i ett land, det første Dublin­landet vedkommende kom­ mer til. Andre land har lov til å sende asylsøkere tilbake til det første mottakslandet. Målsetningen var å unngå at en asylsøker kunne levere søknad om asyl i flere land samtidig. Dette skulle også forhindre at asylsøkere ble sendt fra land til land uten at noen tok ansvar.

Mann arbeider med å sette opp et gjerde og piggtråd.
Ungarns mur langs grensen til Serbia settes opp i august 2015. Foto: Freedom House/Flickr (offentlig eie).

Ordningen har imidlertid skapt et enormt press på EUs grensestater, som jo er der de aller fleste asylsø­kerne ankommer. Dette er også de statene som har vært minst skikket til å ta imot et stort antall asylsøkere. Dette ble illustrert under flyktning­krisen i 2015. Italia og Hellas, land som fortsatt var sårbare etter finanskrisen i 2008, tok imot henholdsvis ca. 160 000 og 860 000 flyktninger og migranter.

Også andre europeiske land merket presset. I juni 2015 trakk Ungarn seg i praksis ut av Dublin-­forordningen og satte opp en sterkt befestet grense mot Serbia. Dette skulle fysisk stanse folk fra å komme seg inn i landet. Andre østeuropeiske land, som Serbia, Nord-Makedonia og Polen, lot vær å registrere asylsøkerne som ankom. I stedet trans­porterte de asylsøkerne gjennom landet sitt slik at de kunne komme seg lenger nord og bli registrert for første gang der.

Motreaksjon og nye avtaler

Som en reaksjon på denne mot­viljen til å ta imot asylsøkerne, åpnet både Tyskland og Sverige grensene. Begge landene sa seg villige til å behandle asylsøkna­der, selv om de allerede var blitt registrert i et annet land. Likevel ble det raskt klart at menneskestrømmen ikke ville avta, og det ble fokusert på tiltak for å begrense antall asylsøkere til Europa.

Avtalen mellom Tyrkia og EU var det viktigste av slike tiltak. Den gikk ut på at alle som ankom Hellas uten gyldige papirer ble sendt tilbake til Tyrkia. EU skulle så ta imot et tilsvarende antall syriske flyktninger fra Tyrkia. Avtalen har imidlertid ikke fungert i praksis og er svært omdis­kutert. I juli 2017 sa øverste instans i EU­-domstolen at Dublin­forordnin­gen fortsatt var gjeldende og skulle følges.

Fortsatt utfordringer

Siden 2015 har det vært en kraftig nedgang i antall migranter som ankom­mer Europa. Likevel kom det ifølge Eurostat om lag 416 600 asylsøkere til EU i 2019. Det er store motsetninger både internt i, og mellom, de euro­peiske landene om hvordan migra­sjonssituasjonen best kan løses. Den økte støtten til innvandringskritiske partier i flere europeiske land har gjort at mange regjeringer ikke ønsker å åpne dørene for flere innvandrere.

I Danmark ble en svært omdiskutert lov, kalt «paradigmeskiftet», vedtatt av den borgerlige regjeringen i 2019. Hovedregelen er nå at flyktninger skal returneres til hjemlandet så fort det er trygt. Dermed vil det legges mindre vekt på integrering i det danske samfunnet. Dette gjelder også kvoteflyktninger. Loven bryter dermed med prinsippet for kvote­flyktningordningen og fikk sterk kritikk fra FNs høykommissær for flyktninger.

Italia har tidligere blitt dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for å returnere migranter til Libya. Likevel har landet betalt libysk kystvakt for å plukke opp båtflykt­ninger i Middelhavet for å sende dem tilbake til interneringsleire. Skip som har plukket opp migranter i havsnød, har blitt nektet å legge til kai i Italia før andre land har forpliktet seg til å ta dem i mot. Italias nye returpolitikk har ført til en reduksjon på over 80 prosent i antall flyktninger som ankommer Italia, men har også blitt kritisert for ikke å ta humanitære hensyn.

Vanskelige endringer

Det haster med å finne felles løsnin­ger i EU, for det hersker liten tvil om at nye store flyktningstrømmer kan komme. Dette ble blant annet klart da EU rettet kritikk mot Tyrkias inntog i Syria i oktober 2019. Da var den tyrkiske presidenten klar på at han er villig til å åpne grensen og slippe de rundt 3,6 millioner flyktningene som befinner seg i landet, nordover til Europa. Dette ville fått flyktningkrisen i 2015 til å fremstå som en enkel situasjon i sammenligning.

Flertallet av de folkevalgte i Europaparlamentet, som ble valgt inn i mai 2019, ønsker et mer humant og solidarisk EU med hensyn til asylpolitikken. En av hovedutfordringene er likevel fortsatt at asyl­ og migrasjonspolitikk er et felt som kan legge tunge bører på enkeltstater. Dette fører igjen til at de i stor grad handler ut fra egeninteres­ser i internasjonale forhandlinger.

Den nye kommisjonspresidenten, Ursula von der Leyen, er tidligere tysk forsvarsminister. Hun satt selv i regjering da Tyskland åpnet grensen i 2015. Hun har sagt at en av hennes hovedprioriteringer vil være å reformere asylsystemet i EU. I september 2020 la kommisjonen endelig fram en ny pakt for migrasjon og asylbehandling.

Den nye pakten

Ursula von der Leyen står på en talerstol med EU-flagget ved siden av seg
President for Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, har lagt fram forslag til ny asylpolitikk. Foto: European Union 2020 – Source: EP (CC-BY-4.0).

Den nye migrasjons- og asylbehandlingspakten baserer seg på tre pillarer. Den første er å styrke samarbeidet med tredjeland for å forhindre store flyktningstrømmer til Europa. Den andre er å styrke prosedyrene ved EUs yttergrenser, blant annet gjennom et utvidet registrering (screening) av de som ankommer. Asylsøkere som kommer fra land som sjelden gir grunnlag for asyl, vil kunne behandles gjennom en «hurtigprosedyre».

Den tredje pillaren er en ny mekanisme for solidaritet og omfordeling av ansvar i Europa, som skal være fleksibel, men obligatorisk. Denne mekanismen slår inn når et av medlemslandene opplever et stort press knyttet til antall asylsøkere, slik vi har sett i Italia og Hellas. I disse situasjonene skal andre medlemsland bidra, for eksempel ved å overta ansvaret for asylsøkere eller hjelpe til med å returnere asylsøkere som har fått avslag. Solidaritetsmekanismen er også ment å gi ekstra prioritet til barnets beste og vektlegge familiegjenforeninger.

Flere menneskerettighetsorganisasjoner har stilt seg kritiske til den nye pakten. Både organisasjonen Human Rights Watch og Flyktninghjelpen har kritisert fokuset som legges på å avskrekke flyktninger fra å ankomme Europa, samt effektiv retur. Flyktninghjelpen mener videre at EU ikke er ambisiøse nok når det kommer til beskyttelse av mennesker på flukt, eller i å vektlegge prinsippet om ikke-diskriminering og inkludering.

Veien videre

Europakommisjonens foreslåtte pakt har blitt diskutert blant EUs medlemsland denne høsten, men det er fremdeles stor uenighet om flere sentrale punkter. Spørsmålet om hvordan ansvaret for asylsøkere skal fordeles framstår som det vanskeligste temaet å finne enighet om.

Også europeere har i årene etter Den andre verdenskrig søkt tilflukt hos sine naboer. I 1958 flyktet 200 000 ungarere til Østerrike da Sovjet invaderte, og om lag 400 000 men­nesker flyktet under oppløsningen av Jugoslavia på begynnelsen av 1990­-tallet. Denne historien virker nå dessverre å være glemt også i landene som selv nylig opplevde at «hjem» ikke var noe bra sted å være. Hvordan Europa vil håndtere en ny flyktningkrise er dermed fremdeles ikke avklart.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.