Hellas: Hvordan gikk det med demokratiets vugge?

Hellas omtales gjerne som demokratiets vugge, men landet har vært preget av utstrakt politisk uro gjennom mesteparten av sin historie.

Av Hannah Raake

Akropolis i Athen. Foto: Natasa Insight Magazine/Pixabay.

Hellas har en lang og innholdsrik historie. Den greske antikken er kjent for sine epokegjørende nyskapninger innen kunst, litteratur, filosofi og vitenskap, og ikke minst for å ha lagt grunnlaget for det demokratiske politiske system. Siden den gang har imidlertid store deler av landet blitt både invadert og vært under okkupasjon i lange perioder. 

Landets moderne historie har også vært turbulent. Hellas har hatt flere politiske kriser, borgerkrig og økonomisk ustabilitet, i tillegg til en overveldende flyktningstrøm. Alt dette har satt Hellas sine politiske nyvinninger fra Antikken under press. 

1900-tallets omveltninger

Det tyske «krigsflagget» heises på Akropolis i Athen i 1941. Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-164-0389-23A / Theodor Scheerer / CC-BY-SA 3.0.

På 1900-tallet gjennomgikk Hellas store omveltninger som har satt sitt preg på dagens politiske landskap. I 1936 innførte generalen Ioannis Metaxas et diktatorisk styre med støtte fra kongen. Fram til sin død i 1941, styrte Metaxas Hellas etter halvfascistiske prinsipper inspirert av Adolf Hitler og Benito Mussolini. Kort tid etter hans død ble Hellas okkupert av Tyskland, Italia og Bulgaria som en del av den pågående verdenskrigen. 

Under okkupasjonen oppstod flere motstandsgrupper i Hellas. Den sterkeste blant disse var den republikanske, kommunistdominerte Nasjonal Frigjøringsfront (EAM), som hadde sin egen militærorganisasjon forkortet til ELAS. Det oppstod også en borgerlig, monarkistisk motstandsbevegelse kalt EDES, støttet av Storbritannia. 

I tillegg til å kjempe mot okkupasjonsmaktene, kjempe disse to gruppene innbyrdes om hvem som skulle få makten etter krigen. I oktober 1944 forlot de tyske troppene Hellas, og regjeringen som hadde etterfulgt Metaxas returnerte til Hellas fra sitt eksil i Egypt. 

Den greske borgerkrigen

Freden varte imidlertid ikke lenge. Frigjøringshæren ELAS nektet å legge ned våpnene på grunn av misnøye med den politiske utviklingen: Etter et omstridt valg i 1946, der kommunistene avstod fra å stille, seiret monarkistene. Kongen, som hadde oppholdt seg i London under krigen, fikk vende tilbake til Hellas etter en folkeavstemming. 

Samme høst proklamerte kommunisten Markos Vafiadis en «uavhengig» gresk regjering. Fram til Vafiadis-styrkene la ned våpnene i 1949, var det voldelig kamper særlig i Nord-Hellas mellom de kommunistiske opprørerne og regjeringsstyrkene støttet av Storbritannia og USA. Borgerkrigen i Hellas ble på den måten en del av opptakten til Den kalde krigen, og den amerikanske kampen mot kommunistiske bevegelser verden over. 

Hellas kom ut av borgerkrigen som et ødelagt land. Okkupasjonen og borgerkrigen hadde ført til store materielle ødelegger, tusenvis av mennesker hadde mistet livet, og mange hadde blitt utsatt for overgrep og tortur. Befolkningen var også dypt splittet politisk. 

ELAS-krigere under Den andre verdenskrig. Foto: Det greske utenriksdepartementet/Wikimedia Commons.

Etterkrigstid og juntastyre

Etterkrigstidens politiske regime hadde sterke autoritære tendenser. Forsøk på modernisering og liberalisering på 1960-tallet ble forhindret av Kypros-krisen. I april 1967 tok en gruppe offiserer makten i Hellas gjennom et statskupp. Mellom 1967 og 1974 styrte militærjuntaen Hellas med jernhånd. Juntaen ble støttet av USA som ønsket å forhindre at Hellas skulle falle under sovjetisk innflytelse. 

Under juntaens styre ble grunnloven tilsidesatt, streng sensur ble innført og mellom 6000 og 7000 personer – hovedsakelig med venstreorientert og kommunistisk bakgrunn samt fagforeningsfolk – ble arrestert. Høsten 1973 førte misnøyen med særlig juntaens økonomiske politikk til store demonstrasjoner. Studentdemonstrasjonene som fant sted i Athen ble brutalt slått ned på, og førte til at 24 mennesker mistet livet. Dette var starten på slutten for militærjuntaen. 

Det endelige fallet kom året etter, som følge av den tyrkiske invasjonen av Kypros. Invasjonen kom etter at den greske juntaen hadde støttet et statskupp på øyen, noe Tyrkia fryktet kunne føre til at Hellas innførte en union med Kypros som har en stor tyrkisk befolkning. Både Hellas og Tyrkia forberedte seg til krig, men den greske mobiliseringen mislyktes. Med stor motstand mot seg både nasjonalt og internasjonalt, ble dette det siste dyttet som fikk militærjuntaens regime til å kollapse.

Etter juntaens fall vendte den tidligere statsministeren Konstantinos Karamanlis tilbake fra sitt selvpålagte eksil i Egypt for å danne en ny regjering i Hellas. Ved valget den høsten fikk hans parti, «Nytt demokrati», flertall. I juni 1975 fikk Hellas en ny republikansk grunnlov, etter at det greske folket hadde stemt imot en gjeninnføring av monarkiet. Høsten 1975 ble det ført rettsak mot juntalederne og mange av deres sympatisører. Flere ble dømt til døden – en straff som siden ble omgjort til livsvarig fengsel. 

Demonstrasjoner mot amerikansk støtte til den greske militærjuntaen, 21. april 1974 i Washington D.C. Foto: Washington Area Spark/Flickr.

Demokratiets tilbakekomst

Fram til 1981 satt Nytt demokrati med makten og fokuserte på å styrke økonomien og bedre de sosiale forholdene i landet. Tiden under militærjuntaen hadde vært med å forene og forsone det politiske Hellas, og det ble i etterkant av juntaens fall satt fokus på å åpne politikken opp mot venstresiden – inkludert kommunistene – og lege sårene fra borgerkrigen. 

Ved valget i 1981 fikk sentrum-venstre partiet PASOK absolutt flertall. Makten ble fredfullt overført fra høyresiden til venstresiden. Dette ble tolket som et tegn på at Hellas sine demokratiske institusjoner endelig var tilbake på plass.

På slutten av 1980-tallet gikk Hellas inn i en ny krise. PASOK hadde ikke klart å gjennomføre alle reformene som hadde blitt lovet, og i tillegg stod flere av regjeringsmedlemmene anklaget for korrupsjon. Ved valget den høsten mistet PASOK makten, og en konservativ regjering ble dannet. 

På starten av 1990-tallet ble det klart at Hellas stod overfor betydelige økonomiske problemer, og de konservatives forsøk på liberalisering og privatisering var svært upopulære blant befolkningen. PASOK gjenvant derfor makten i 1993, men klarte ikke å holde løfter om sosial reformer på grunn av de underliggende utfordringene i økonomien og infrastrukturen. 

Regjeringen møtte betydelig motstand for nødvendige reformer av offentlig sektor. En viktig drivkraft for reformene var at Hellas hadde blitt medlem av EUi 1981, og måtte tilpasse seg krav fra organisasjonen før landet kunne innføre euroen.

Gjeldskrisen

Det nye årtusenet brakte med seg nye utfordringer for Hellas. De økonomiske problemene fra 1990-tallet ble gradvis forverret frem til Hellas til slutt befant seg i en uoverkommelig gjeldskrise. 

Store demonstrasjoner mot innstrammingspolitikken i Athen februar 2012. Foto: Insociableblog/Flickr.

Finanskrisen i 2008-2009 traff det gjeldsrammede Hellas særlig hard. PASOK, som hadde gjenvunnet makten i 2009, lanserte et økonomisk stabilitetsprogram for å håndtere den økonomiske krisen, og det ble etterhvert iverksatt en rekke økonomiske spareprogram. Dette ble møtt med massive demonstrasjoner, til tross for at tiltakene ikke var omfattende nok til å håndtere krisen. 

I april 2010 var situasjonen blitt så akutt, at statsministeren så seg nødt til å be om et nødlån fra Det internasjonale pengefondet (IMF)og EU. Dette medførte massive innstrammingstiltak, som inkluderte reduksjon i sosiale goder og pensjoner, samt skatteøkning. 

Misnøyen med de omfattende budsjettkuttene førte til store streiker, demonstrasjoner og tidvis voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter i flere av landets storbyer. Sommeren 2011 så EU seg nødt til å gi Hellas ytterligere lån i et forsøk på å ikke bare stabilisere den greske økonomien, men også hindre potensielt omfattende skade på hele eurosonen som Hellas hadde vært medlem av siden 2001. 

Etterhvert som flere og flere krisetiltak ble iverksatt økte arbeidsledigheten i Hellas dramatisk og mange hundre tusen ble drevet ut i fattigdom- Dette førte til utbredt motstand mot kriselånene. 

Politisk skifte og flyktningkrise

Utbredelsen av fattigdom som følge av den økonomiske krisen førte til en sterkere polarisering mellom den politiske høyre- og venstresiden. Dette ble igjen forsterket med flyktningkrisen siden 2015. Utover 2010-tallet førte dette til et politisk skifte i Hellas.

I 2015 gjorde det radikale venstrepartiet SYRIZA et brakvalg, og slo ut de tradisjonelle maktpartiene i landet. Det var første gang siden juntaens fall at et annet parti enn Nytt demokrati og PASOK var størst i landet. SYRIZAs partileder, Alexis Tsipras, hadde vunnet valget med lovnader om å stå opp for grekerne overfor långiverne og kreve reforhandling av de upopulære gjeldsvilkårene. 

Mens mange grekere flokket til venstre, fikk også det politiske ytre høyre et stort oppsving som følge av finanskrisen. I tillegg opplevde partiene på høyresiden økt oppslutning grunnet misnøye med innvandringen til landet. Dette problemet eskalerte betydelig i 2015 da flyktningkrisen i Europa slo inn for alvor. 

Ettersom Hellas rent geografisk fungerer som den «østlige porten til Europa», ble landet hardt rammet av krisen. Ifølge UNHCR kom mer enn 800,000 flyktninger til Hellas via sjøveien i 2015. På noen greske øyer, slik som Lesbos, har situasjonen blitt prekær på grunn av svært høye antall flyktninger som bor i overfylte leirer. Dette har ført til lokale spenninger mellom flyktningene og øyboerne, men også stadig økende misnøye med både myndighetene i Athen og EU i Brussel. 

Ved valget i 2012 fikk det høyrepopulistiske partiet Uavhengige grekere (ANEL) 10,6 % av stemmene. Til tross for å stå ideologisk langt fra hverandre, fant ANEL og SYRIZA sammen i kampen mot långiverne – EU og IMF – og dannet i 2015 en koalisjonsregjering. I 2012 fikk også det høyreekstreme partiet Gyllent daggryet gjennombrudd i det greske parlamentet, og endte opp med 7 % av stemmene. 

Redningsvester på øyen Lesbos vitner om det store antall flyktninger som har ankommet øyen. Foto: Tim Lüddemann/Flickr.

Oppsving i høyreekstremisme 

Gyllent daggry betegner ikke seg selv som et nynazistisk parti, men benytter seg av nazilignende symboler og idealiserer tiden under Ioannis Metaxas, diktatoren som var inspirert av både Hitler og Mussolini. Gruppen er uttalt antisemittisk og fronter en form for biologisk rasisme. 

Samtidig som denne gruppen vokste fram, opplevde Hellas en økning av rasistisk motivert vold, og det er flere eksempler på at medlemmer og ledere av gruppen har utøvd politisk motivert vold. I september 2013 ble en kjent anti-fascistisk og anti-rasistisk rapper drept av et av partiets medlemmer. 

Drapet vakte stor oppstandelse, både nasjonalt og internasjonalt, og førte til at flere av Gyllents daggrys medlemmer, inkludert lederen, ble arrestert. Rettsaken som fulgte var den største politiske rettssaken i Hellas siden juntaen fall i 1974, og er i skrivende stund enda ikke avsluttet. Ved valget i 2015 fikk Gyllent daggry igjen 7 % av stemmene og ble det tredje største partiet i Hellas.

Hellas i 2020

Et tiår etter Finanskrisen har den greske økonomien gradvis kommet seg på beina igjen, men flyktningkrisen er på ingen måte løst og de siste månedene har vi sett at flyktningstrømmen har tatt seg kraftig opp. Dette skjer etter at Tyrkia valgte å åpne grensene mot Europa– stikk i strid med avtalen Tyrkia inngikk med EU i 2016 som satte en markant, dog midlertidig, stopper for flyktningstrømmene. 

Regjeringen fra Nytt demokrati, som fikk makten sommeren 2019, har forsøkt å innta en hardere linje overfor flyktningene for å stoppe flere fra å ankomme. Den moderate venstresiden argumenterer på sin side for en mer liberal innvandringspolitikk med fokus på det menneskelige aspektet. 

Dersom situasjonen skulle utvikle seg til en ny flyktningkrise vil dette kunne true stabiliteten i Hellas. Landet er fremdeles sårbart både økonomisk og politisk etter et tiår med store utfordringer og en relativt kort periode med demokrati i etterkant av juntaens fall. 

Publisert: 23. april 2020
Print Friendly, PDF & Email