Kuwait: krav om liberalisering og regionale utfordringer

Kuwaits strategiske beliggenhet og store oljerikdom har gjort landet sårbart for naboers interesser. I dag er det økende krav om liberalisering, samtidig som det anspente forholdet mellom Iran og USA truer oljeeksporten som landet er så avhengig av.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Kuwait er et lite land på den arabiske halvøy. Takket være store forekomster av olje og gass er dette lille landet også et av de aller rikeste i verden. Dette har gjort Kuwait til en moderne velferdsstat som kan tilby sine innbyggere en rekke goder. Imidlertid er det kun etnisk kuwaitere som kan nyte godt av landets rikdom. Hele 70 prosent av landets 4,4 millioner innbyggere er gjestearbeidere – de fleste fra andre arabiske og asiatiske land – og disse har få eller ingen rettigheter og sosiale goder.

Ikke overraskende, er Kuwaits historie sterkt preget av beliggenhet og nabostatenes interesser. Den geografiske plasseringen helt innerst i Persiabukten gjorde tidlig landet til et viktig handelssenter i regionen.  Selv om Kuwait formelt var en del av Det osmanske riket, hadde landet selvstyre og i 1899 inngikk det en beskyttelsesavtale med Storbritannia for å begrense den osmanske innflytelsen. Etter Den første verdenskrig, og oppløsningen av Det osmanske riket, ble Kuwait et britisk protektorat. Etter andre verdenskrig ga eksport av olje Kuwait store inntekter, noe som muliggjorde modernisering og i 1961 ble det britiske protektoratet oppløst.

På grunn av trusselen fra nabolandet Irak, ga imidlertid britene Kuwait militær beskyttelse helt frem til 1971. Til tross for at grensen mellom Irak og Kuwait ble fastlagt i 1913, gjorde Irak krav på Kuwait flere ganger i løpet av 1900-tallet. Bakgrunnen for kravet er at det som i dag er Kuwait ble styrt fra irakiske Basra under Det osmanske riket. I 1963 oppga Irak sitt krav på landet, og under Iran-Irak-krigen (1980-1988) støttet Kuwait Irak politisk og økonomisk fordi de anså sunniregimet i Irak som mindre truende enn sjiaregimet i Iran.

Golfkrigen 1990-1991

Til tross for Kuwaits støtte til Irak på 80-tallet, samt at Irak hadde oppgitt sitt krav på Kuwait i 1963, gjentok Irak sine territorielle krav i 1990. Dette hadde imidlertid vel så stor sammenheng med Iran-Irak-krigen på 80-tallet, som det historiske kravet. Krigen hadde ført til at Irak hadde opparbeidet seg stor gjeld, ikke minst til Kuwait og Saudi-Arabia. Iraks president, Saddam Hussein, presset nabolandene til å ettergi gjeld, samt til å gi kompensasjon for de tap Irak hadde lidd under det Hussein mente var en felles kamp for å stanse det sjiadominerte Irans innflytelse i regionen. I tillegg anklaget Hussein Kuwait for urettmessig å tilegne seg oljeinntekter fra et felt under felles administrasjon. Internasjonal mekling fulgte ikke frem, men likevel kom invasjonen den 2. august 1990 overraskende på, og kampene var i realiteten over dagen etter. Den kuwaitiske ledelsen flyktet til Saudi-Arabia og ba om internasjonal hjelp. FNs sikkerhetsråd fordømte invasjonen. Kuwait ble formelt annektert av Irak den 8. august 1990.

Den arabiske liga vedtok en tilsvarende resolusjon til den fra Sikkerhetsrådet, og den 19. august 1990 besluttet tolv arabiske stater å sende en styrke for å forsvare Saudi-Arabia. Jordan, Jemen (som satt i Sikkerhetsrådet) og PLO-lederen Yasir Arafat var de eneste som støttet Irak. Irak, Saudi Arabia og Kuwait satt til sammen på omtrent 50 % av verdens kjente olje- og gassreserver, og det var stor frykt blant vestlige land for at Hussein skulle sikre seg kontroll over de to andre landene. Flere vestlige land sluttet seg derfor til den arabiske styrken i det som er kjent som Operation Desert Shield. Den 29. november vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 678 som påla Irak å trekke seg ut av Kuwait innen den 15. januar 1991. Dagen etter avviste Irak ultimatumet, og FN varslet at de ville ta i bruk «alle nødvendige midler», også våpenmakt, for å frigjøre Kuwait. Dette ble fulgt opp med et angrep på Irak og påfølgende innmarsj i Kuwait gjennom Operation Desert Storm den 17. januar 1991.

Operasjon Desert Storm ble innledet med et omfattende luftangrep, og er den første krigen som anses å ha blitt vunnet fra luften. Luftoperasjonen ble fulgt av en landoperasjon med rundt 200 000 allierte soldater. Operasjonen var forventet å ta 32 dager, men var over på bare 100 timer fordi luftoperasjonen hadde vært så vellykket. Den 28. februar ble Kuwait erklært frigjort. Samme dag erklærte den amerikanske presidenten, George H. W. Bush, at de allierte styrkene ikke ville følge på mot Bagdad eller støtte opprøret sør i Irak mot regimet. Saddam Hussein erklærte samtidig at de ville etterleve alle FN-resolusjoner knyttet til konflikten. I tiden etter krigen, parallelt med landets gjenoppbygging, knyttet Kuwait sin utenriks- og sikkerhetspolitikk tettere til Vesten. Dette har resultert i amerikanske styrker stasjonert på baser i landet. I 2003 ble Kuwait springbrettet for den USA-ledede invasjonen av Irak.

Operasjon Desert Storm. Foto: Wikimedia Commons
Mot demokratisering?

I årene etter Golfkrigen har Kuwait vært preget av både en fysisk gjenoppbygging av landet, samt kritikk av det politiske styresettet generelt og emirens politiske rolle spesielt. Kuwait har vært styrt av al-Sabah-dynastiet helt siden 1756, og Sabah al-Ahmas al-Jaber as-Sabah (kalt Sabah IV) har vært emir og Kuwaits statsoverhode siden 2006. Kuwait har ikke et arvemonarki, og et nytt statsoverhode utpekes blant de ledende medlemmene av al-Sabeh familien. Emiren nyter stor makt i Kuwait, og velger statsministeren, styrer rettsvesenet, og øver stor innflytelse på styringsrådet (regjeringen). Kuwait har et mer åpent politisk system og en friere presse enn de fleste nabolandene, likevel er det forbudt å kritisere emiren, grunnloven, rettsvesenet og islam. Politiske partier er forbudt i Kuwait, men det finnes både regjeringstro og opposisjonelle grupperinger i parlamentet. Dermed forekommer det politiske uenigheter og uro, noe som har resultert i at emiren flere ganger har oppløst parlamentet og utlyst nyvalg. Likevel har det vært noen endringer i landet. Sabah IV er en forkjemper for kvinners rettigheter i Midtøsten. Før han ble emir, var han statsminister, og sørget blant annet for at kuwaitiske kvinner fikk fulle politiske rettigheter i 2005.

Nasjonalforsamlingen i Kuwait. Foto: Wikimedia Commons

Likevel er det en pågående konflikt mellom emiren som institusjon på den ene siden og den folkevalgte nasjonalforsamlingen på den andre. Selv om parlamentet har større innflytelse på landets politikk enn i andre monarkier i regionen, har emiren makt til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Det foreligger ikke krav om å avskaffe monarkiet, men det finnes ønsker om å innføre et konstitusjonelt monarki som styresett, med en regjering som står ansvarlig overfor parlamentet. Den liberaliseringen som har funnet sted i Kuwait siden Golfkrigen kan i stor grad tilskrives press fra USA, samt kongefamiliens behov for å gjenopprette tillitten i landet etter selv å ha rømt til Saudi-Arabia under invasjonen i 1990.

Til tross for at Kuwait regnes for å være et av de mest politisk liberale i regionen, opplevde landet også demonstrasjoner under Den arabiske vår. Krisen nådde en topp da demonstranter stormet parlamentet, og statsministeren gikk av. Dette var første gang et slikt skifte hadde funnet sted som følge av folkelig politisk press. Emir Sabah IV dempet befolkningens misnøye ved å gi alle borgerne økonomiske overføringer i form av 1000 dinarer (3580 USD) hver, samt matkuponger. Likevel ble det også iverksatt tiltak mot opposisjonelle, og flere som deltok i protestene har i ettertid blitt arrestert.

Utfordringer
USAs president Donald Trump sammen med Emir Sabah IV. De to landene har hatt et nært forhold etter Gulfkrigen. Foto: Official White House Photo/Wikimedia Commons

Kuwait har vært lite preget av konflikt mellom sunni- og sjiamuslimene i landet (henholdsvis 70 og 30 prosent av den muslimske befolkningen). Likevel har det vært terrorangrep fra grupper som Det muslimske brorskap, Hizbollah, al-Qaida.  Til tross for at fremveksten av IS skapte en viss trussel mot sikkerheten og stabiliteten i Kuwait, gikk de ikke med i den militære kampen mot IS. Den 26. juni 2015 ble imidlertid Kuwait rammet av det hittil verste terrorangrepet i landets historie, da en selvmordsbomber angrep en sjiamuslimsk moské rett etter bønnetid. 27 mennesker mistet livet, og 227 ble såret.

Som de fleste land i Midtøsten, har i tillegg Kuwait vært preget av de langvarige borgerkrigene i Syria og Jemen, samt fremveksten av Den islamske stat (IS) de siste årene. Siden midten av 2011 har både enkeltmennesker og grupper i Kuwait jobbet for å samle økonomisk støtte til terrororganisasjoner som kjempet mot al-Assads regime, blant andre al-Nusra og IS. I 2014 ble det antatt at Kuwait var selve episenteret for økonomisk innsamling til terrororganisasjoner i Syria, samt at det fantes flere kuwaitiske nettverk som smuglet jihadister fra Gulflandene til Afghanistan og Pakistan for å bli med i ekstremistiske grupperinger. Dette har medført at Kuwait har fått mye kritikk fra det internasjonale samfunnet for ikke i tilstrekkelig grad å forhindre finansiering av radikale islamistiske grupper.

Det spente forholdet mellom USA og Iran i tiden etter amerikansk uttrekning av atomavtalen har også påvirket Kuwait. Store deler av landets oljetransport går på skip som passerer gjennom Hormuz-stredet, og dersom Iran skulle stenge denne passasjen for å legge press på USA og andre vestlige land, vil det får umiddelbare konsekvenser for Kuwaits økonomi. Kuwait har historisk sett et ganske godt forhold til Iran, men må balansere dette med sitt svært nære forhold til USA. Sabah IV står dermed overfor økende krav fra befolkningen om politisk liberalisering, samtidig som han må klare å balansere mellom interessene til sine nære naboer i regionen og de nære allierte i Vesten.

Publisert 21. februar 2020

Print Friendly, PDF & Email