Den arabiske våren

Jasmin-revolusjonen i Tunisia vinteren 2010-2011 utløste det som gjerne omtales som Den arabiske våren – et vidtrekkende opprør i den arabiske verden med formål å skape omfattende samfunnsendringer.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Under Den kalde krigen var det mange i de vestlige landene som fryktet den såkalte dominoeffekten – at om et land ble kommunistisk, ville de andre i nærområdet også bli det. Denne teorien fikk en oppsving under Den arabiske vår. Betegnelsen «Den arabiske våren» er først og fremst betegnelsen vestlig media brukte for å beskrive opprørene. Uttrykket har fått mye kritikk, mest fordi ordet «arabisk» ekskluderer alle de andre minoritetene som også deltok i protestene og som ikke er arabere, som for eksempel berbere og kurdere. Likevel er begrepet blitt den offisielle betegnelsen som brukes om denne serien av opprør mot sittende regimer i Nord-Afrika og Midtøsten fra januar 2011.

Den arabiske våren startet som protester og sivil ulydighet i Tunisia. Det gikk raskt over i et opprør som resulterte i at president Zine el Abidine Ben Ali måtte gå av. Tunisia har vært regnet som et av de mer velstående og stabile landene i regionen, og denne form for politisk uro har vært svært sjelden. Opprøret skapte sjokkbølger gjennom den arabiske verden fordi det opprørerne protesterte mot var særlig de tre trekkene som preget de fleste arabiske samfunnene i 2011; økende fattigdom, arbeidsledighet og politisk undertrykkelse. Bakgrunnen for de aller fleste demonstrasjonene var ønske om demokratisering, bedre levekår og tilgang til grunnleggende menneskerettigheter, og demonstrantene kom som regel med krav om at det sittende regimet skulle trekke seg fra makten.

Dagens teknologisamfunn gjør det svært vanskelig å isolere et land helt fra sine omgivelser. Godt hjulpet av sosiale medier som Facebook og Twitter ble det enkelt å samordne og spre informasjon om prostene og demonstrasjonene, og kunnskap spredde seg raskt om hva som skjedde i de ulike arabiske landene. Det førte til at myndighetene stengte bestemte nettsteder i forsøk på å beholde kontrollen. Likevel resulterte bruken av sosiale medier i at internasjonale medier tidlig ble oppdatert på utviklingen og gjorde det internasjonale samfunnet oppmerksom på situasjonen og opprørernes krav. Det tok derfor ikke lang tid før andre arabiske land ble dratt ut i opprør og protester.

Resultatene av Den arabiske vår har vært alt fra mindre protester i noen land, til omveltninger av regjeringer og full revolusjon i andre. Protestene har jevnt over gått ut på det samme – misnøye med styresmaktene, høy inflasjon, høy arbeidsledighet og økende fattigdom. Også virkemidlene har i stor grad vært de samme, med politiske demonstrasjoner, samt sivil ulydighet. Åtte år etter at opprørene startet er det dessverre også en annen likhet ved landene som opplevde Den arabiske våren; resultatene av det som skulle bli starten på reformerte samfunn med mer åpenhet og demokrati lar vente på seg. Midtøsten er i dag mer kaotisk og voldelig enn noen gang siden slutten på Den første verdenskrig.

Opprørene som startet Den arabiske vår så i utgangspunktet ut til å dreie seg om misnøye med regimene og de sosiale- og økonomiske forholdene. Etter tre år med kaos blir det tydelig at det også er flere underliggende kimer til konflikt som er avgjørende. Når det gjelder spørsmålet om identitet og hvordan samfunnet skal organiseres, er det en tydelig splittelse mellom de som ønsker å legge vekt på en arabisk nasjonal identitet og de som vektlegger en islamistisk religiøs identitet. Videre er det også et klassisk by-land skille, der folk i byene ofte er mer vestlig orienterte og mindre konservative enn de på landet. I tillegg er det åpenbart at den regionale rivaliseringen også spiller en stor rolle for å holde ustabiliteten ved like. I et Midtøsten i kaos, hvor brutale, men likevel relativt stabile regimer er blitt styrtet, har det nå åpnet seg store statsløse hull i regionens politiske geografi. Dette er forhold som er helt ideelle for radikale islamistiske grupperinger.

Under kan du lese en kort oppsummering av opprørene i de mest berørte landene.

Lilla: Flere regimeendringer   Sort: Regimeendring   Brun: Borgerkrig   Grønn: Protester og endringer   Oransje: Store protester  Beige: Mindre protester   Mørkegrå: Protester utenfor den arabiske verden. Grafikk: Wikimedia Commons

Tunisia

Den arabiske våren startet den 17. desember da Mohammed Bouaziz, en ung grønnsakshandler i den tunisiske byen Sidi Bouzid, fikk grønnsaksvognen sin konfiskert av politiet uten grunn. Etter mislykkede forsøk på å prate med de lokale styresmaktene, satte Bouaziz fyr på seg selv i protest mot regimet. Han døde den 4. januar 2011 av brannskadene. Mange tunisiere kjente seg igjen i situasjonen. Demonstrasjoner og opprør spredde seg derfor raskt til flere byer i landet, deriblant hovedstaden Tunis. Opprøret, som kalles Sjasminrevolusjonen, skyltes i stor grad stor frustrasjon blant befolkningen grunnet utbredt arbeidsledighet, økte matvarepriser, korrupsjon, og mangel på menneskerettigheter.

Den tunisiske presidenten, Zine el-Abadine, hadde sittet med makten siden 1987 og regimet gikk i en stadig mer autoritær retning. Etter først å ha møtt demonstrasjonene med å innføre unntakstilstand i landet, så hans seg nødt til å reise til Saudi Arabia i eksil i januar 2011. I oktober samme år ble det holdt valg til en grunnlovgivende forsamling som innen ett år skulle lage en ny grunnlov. Valget gikk fredelig for seg, og hadde en oppslutning på hele 90 %. I november 2011 ble menneskerettighetsaktivisten Moncef Maeazouki valg til president i overgangsregjeringen.

Egypt

Demonstrasjoner på Tahrir-plassen. Foto: Wikimedia Commons

Opprøret fra Tunisia spredte seg til Egypt den 25. januar 2011 med tusenvis av demonstranter som protesterte mot president Hosni Mubarak som hadde sittet med makten siden 1981. Hovedårsakene til misnøyen blant folket var politibrutalitet, unntakstilstand i landet, feilslåtte lover, arbeidsløshet, et ønske om å øke minstelønnen, boligmangel, stigende matvarepriser, korrupsjon, mangel på ytringsfrihet, dårlig levestandard, samt ønske om regimeendring. Selv om demonstrasjonene i utgangspunket var fredelige, oppstod det voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrkene og demonstrantene. I februar 2011 deltok så mange som 250 000 i demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Kairo og Mubarak ble tvunget til å gå av. Ledelsen for Egypts militære styrker tok over makten og nedsatte en komité for å forberede demokratiske valg.

Les mer om situasjonen i Egypt.

Libya

Den 16. februar 2011 brøt det også ut opprør i Libya, inspirert av revolusjonene i Tunisia og Egypt. opprøret var rettet mot diktator Muammar al-Gaddafi og hans regime. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på og situasjonen utviklet seg allerede i begynnelsen av mars 2011 til en borgerkrig. Der og da så det ut som om det var snakk om fredelige demonstrasjoner som ble møtt med militærmakt, men i ettertid har det vist seg at opprørerne var bevæpnet og også brukte vold. Den 22. februar 2011 holdt Gaddafi en tale der han snakket om å rense Libya for fiender, og det internasjonale samfunnet fryktet at det var snakk om et potensiell folkemord. FNs sikkerhetsråd godkjente en internasjonal militærintervensjon (resolusjon 1973) for å beskytte sivile. NATO tok ansvaret for militærintervensjonen i operasjon Unified Protector med bidrag fra blant annet USA, Storbritannia, Frankrike og Norge og igangsatt et omfattende luftangrep mot regimets radaranlegg, flyvåpen og senere også bakkemål som truet sivilbefolkningen. Rundt 7700 bomber ble sluppet over Libya i de syv månedene operasjonen pågikk. NATO ga samtidig opprørerne våpen og militærtrening. Den 20. oktober 2011 inntok opprørstyrkene byen Sirte, der al-Gaddafi ble funnet drept. Tre dager senere ble borgerkrigen erklært over. Opprørsgrupper fortsatte likevel voldshandlinger gjennom hevnaksjoner, maktkamp og rasistisk motivert vold. I august 2012 ble demokratiet gjenopprettet da Libya fikk sin første valgte nasjonalforsamling siden al-Gaddafis statskupp i 1969, men oppturen skulle vise seg å være midlertidig. Luftkrigen var blitt gjennomført uten noen plan for hva man skulle gjøre med Libya etter at diktatoren var fjernet. Statsdannelsen i landet hadde så godt som brutt sammen, og landet gikk ut i en ny borgerkrig.

Les mer om situasjonen i Libya.

Norske F-16 fly klare til take off fra Souda Air Base på Kreta under Operation Unified Protector. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Syria

Syria har virkelig blitt kroneksempelet på hvor galt Den arabiske vår kunne slå ut. Det som startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011 eskalerte fort til full borgerkrig og det antas at om lag 500 000 har mistet livet i konflikten. I tillegg har mer enn 6,5 millioner mennesker blitt internt fordrevet og om lag 2,5 millioner mennesker har flyktet fra Syria til nabolandene. De enorme flyktningstrømmene har også bidratt til frykt for destabilisering i mottakerlandene, da de ikke har ressurser til å ta seg av de som kommer. Erfaringer fra Libya har gjort særlig Russland og Kina skeptiske til en «trend» der det internasjonale samfunnet går inn i interne anliggende og bidrar til regimeendring, og har gjentatte ganger brukt vetorettet i FNs sikkerhetsråd. På tross av brudd på krigens folkerett med gassangrep og en vedvarende borgerkrig, har man ikke kommet frem til noen internasjonal enighet.

Les mer om situasjonen i Syria.

Jemen

Protester i Jemen den 4. april 2011. Foto: Wikimedia Commons

Den 27. januar 2011 samlet 16 000 demonstranter seg i hovedstaden Sana for å kreve president Ali Abdullah Salehs avgang. Presidenten kunngjorde at han ikke ville stille til gjenvalg eller overføre makten til sønnen, denne kunngjøringen ble ikke sett på som tilstrekkelig og demonstrasjonene fortsatte.  Etter en måned åpnet sikkerhetsstyrkene ild mot demonstrantene og presidenten erklærte unntakstilstand. Massedesertering fra militæret og regjeringen førte til at store deler av landet falt utenfor regjeringens kontroll, og Saleh mistet store deler av støtten han hadde. Den 21. februar 2012 ble det avholdt valg med tidligere visepresident al-Hadi som eneste kandidat. Den eneste muligheten under valget var å stemme for al-Hadi og han fikk 99 prosent oppslutning da de resterende stemmene ble erklært «ugyldige» av regjeringen. I 2014 eskalerte krisen til en fullskala borgerkrig som fortsatt pågår og som av FN i dag omtaler som verdens største humanitære krise.

Les mer om situasjonen i Jemen.

Bahrain

Protestene i Bahrain startet den 14. februar 2011 da store folkemengder samlet seg i hovedstaden Manama for å protestere mot korrupsjon og arbeidsledighet, med mål om å oppnå større politisk frihet og likhet, uten å true monarkiet. Et av hovedmålene var å oppnå større politisk innflytelse for den sjiamuslimske majoriteten, som var lei av å bli styrt av den sunnimuslimske minoriteten.

Politi og hær, med støtte fra sunnimuslimske stater på Den arabiske halvøy, ble satt inn mot demonstrasjonene. Den 15. mars erklærte myndighetene unntakstilstand og inviterte militærstyrker fra Saudi-Arabia til å bidra i kampen mot opprørerne. Etter blodige sammenstøt krevde opprørerne også kong Hamad ibn Isa al-Khalifahs avsettelse. Demonstrasjonene fortsatte gjennom 2012 og 2013, men har falt i skyggen av opprørene i de større landene i regionen, og harfått minimalt med internasjonal oppmerksomhet. I tillegg til opprøret mot det sittende regimet, ulmer konflikten mellom sjia-majoriteten og sunni-regimet under overflaten.

Se History Channel sin korte introduksjon til Den arabiske våren. Film: History Channel/Youtube

Publisert: 18. mars 2019

Print Friendly, PDF & Email