Den islamske stat (IS)

Den islamske stat (IS) klarte på rekordtid å erobre store områder i Irak og Syria og på sitt mektigste i mai 2015 kontrollerte terrororganisasjonen et grenseoverskridende geografisk område på over 100 000 kvm med over 11 millioner mennesker, byer, oljekilder, demninger og flyplasser.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Opprinnelse

Abu Bakr al-Baghdadi, 2004. Foto: US Armed Forces/Wikimedia Commons

Den islamske staten (IS) er en irakisk jihadistgruppe med røtter tilbake til kampen mot den USA-ledede invasjonen av Irak i 2003. Gruppen slik vi kjenner den i dag ble imidlertid etablert i 2013 under navnet Den islamske stat i Irak og Levanten (ISIL), men skiftet i juni 2014 navn til Den islamske stat (IS). Dette navneskiftet sammenfalt med at gruppen vant kontroll over store områder og signaliserte dermed sin oppfatning om å ha kommet nærmere målet om å danne en ny transnasjonal autoritet. IS representerer et styre- og levesett i tråd med en konservativ og ekstrem tolkning av sharia. De anser alle andre enn de som etter IS sin egen definisjon er rettroende, som vantro og disse må bekjempes.

Lederen for IS er Abu Bakr al-Baghdadi som har utnevnt seg selv til kalif og leder for verdens muslimer, med tittelen kalif Ibrahim. al-Baghdadi er en irakisk teolog med utdannelse fra Bagdads islamske universitet. Han sluttet seg til motstanden mot USAs invasjon og okkupasjon i 2003. Han var svært aktiv i ulike militser og organisasjoner, og sto ansvarlig for en rekke militære aksjoner. I 2004 ble al-Baghdadi holdt i arrest av USAs okkupasjonsmyndigheter i Irak, men ble sluppet fri fordi han ikke ble ansett for å utgjøre en større trussel. I 2011 erklærte USA ham som en av verdens mest ettersøkte terrorister.

Et nytt kalifat

IS sitt mål er å opprette et nytt sunnimuslimsk kalifat, som skal fungere som sentrum for den muslimske verden. Kalifat betegnes som et styresett der lederen av staten er kalifen, og denne styreformen har blitt betegnet som det klassiske idealet i den islamske staten. Begrepet er også brukt om perioden da det islamske riket i hovedsak var samlet under én kalif; fra profeten Muhammads død og frem til slutten av Abbaside-dynastiet. Kalifatet skiller seg fra sultanatet fordi en sultan kan være enhver hersker, uansett bakgrunn, og har ingen religiøs legitimitet utover at han styrer samfunnet rettferdig. Tradisjonelt sett har kalifens legitimitet vært basert på at han er leder av samfunnet av troende, samt at han kommer fra Profetens stamme, Quraysh. al-Baghdadi skal også være en del av Quraysh-stammen og dermed nedstamme direkte fra Profeten og være en rettmessig kalif.

IS klarte på svært kort tid klart å få kontroll over store områder, og stod på sitt sterkeste like utenfor Bagdad, en by som historisk sett bærer en stor symbolikk for IS. Da Abbaside- dynastiet tok over kalifatet i år 750, flyttet de senteret for styret fra Damaskus til Bagdad. Kalifatet, som skal fungere som en religiøs autoritet over alle muslimer i verden, skulle omfatte Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunnidominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. IS kontrollerer på sitt mektigste et grenseoverskridende geografisk område på over 100 000 kvm med over 11 millioner mennesker, byer, oljekilder, demninger og flyplasser. Omtrent 40 000 fremmedkrigere fra over 120 land over hele verden reiste til Irak og Syria for å bidra i kampen for å opprette et nytt kalifat. I tillegg gjorde IS det klart at de også ville angripe vestlige mål. Dette gjelder angrep i vestlige land, men også på vestlige mål i Midtøsten, for eksempel gjennom henrettelse av vestlige gisler.

IS-kontrollerte område på sitt mektigste, mai 2015. Svart: IS Rød: irakiske myndigheter Gul: kurdere Oransje: syriske myndigheter Grønn: syrisk opposisjon. Foto: Wikimedia Commons

Selvfinanisert

Noe av det som gjorde IS så sterke, var blant annet deres evne til å være selvfinansiert. I 2015 hadde IS faktisk en BNP på over seks milliarder USD, noe som plasserte terrorgruppen i samme liga som reelle nasjonalstater, som for eksempel Liechtenstein. Amerikanske etterretningskilder anslår at IS tjente rundt 12 millioner norske kroner om dagen i inntekter fra oljesalg. Råoljen selges for mellom 25 og 60 dollar fatet, en betydelig billigere pris enn på verdensmarkedet. Mellommenn skaffer kjøpere og oljesalget går via de kurdiske områdene, Syria, Tyrkia og Jordan, og oppgjøret er i kontanter eller ved byttehandel. Kontroll over territorium innebærer også kontroll over mennesker, og den aller største kilden til finansiering for IS var kanskje overraskende nok, skatter og avgifter. På sitt mektigste antas det i følge en granskning gjort av New York Times at IS tjente så mye som 900 millioner USD i året gjennom å skattelegge innbyggere og særlig foretningsfolk kraftig, og ilegge avgifter for den minste lille ting. IS sin største inntekstkilde, å ilegge befolkningen skatter og avgifter, var også den vanskeligste for det internasjonale samfunn å stoppe.

Videre inneholdt IS-kontrollert territorium enormt mange arkeologiske skatter fra blant andre assyrerne, og IS fikk mye oppmerksomhet for ødeleggelsen av kulturhistoriske monumenter og skatter. UNESCO har imidlertid også varslet om at IS har forsøkt å selge videre en del gjenstander av verdi for finansiering. I tillegg kommer finansiering gjennom utpressing, kidnapping, ran, avgifter og smugling. Andre ekstremistgrupperinger er avhengig av pengebidrag fra utlandet og er integrert i det internasjonale finanssystemet, noe som gjør at de også kan presses med sanksjoner, diplomati og juridiske tiltak, men IS finansieres først og fremst fra lokale kilder.

Fremmedkrigere

IS ble på kort tid kjent for helt ekstrem voldsbruk, både overfor militære motstandere og sivile. Målet var å skape frykt i befolkningen, og ved flere tilfeller ble ofrene plassert til offentlig skue – enten korsfestet eller med avkuttede hoder på staker. Selv om al-Baghdadi utnevnte seg selv til kalif og leder for verdens muslimer, er det liten tvil om at dette er en stor overdrivelse. Det har vært en stor mobilisering mot IS, både politisk, militært og religiøst. Muslimske ledere i flere land har tatt avstand fra bevegelsens forståelse av islam, og flere steder har muslimer brent IS sitt flagg i protest.

Til tross for protester fra mange muslimer rundt om i verden, er det likevel tydelig at IS har en viss appell for noen. Det antas at omtrent 40 000 personer fra rundt 100 land reiste til Midtøsten for å slutte seg til IS. Norsk etterretning anslår at om lag 100 norske statsborgere sluttet seg til bevegelsen. Det er også meldt om at norske borgere skal ha kjempet i kurdiske styrker mot IS.

Tilstrømningen av fremmedkrigere til IS-kontrollerte områder reiste en del vanskelige spørsmål. For det første er det norske statsborgere som reiser ut, og det er uklart hva slags ansvar, om noe, den norske stat eller utenriksdepartementet, skal ha for disse menneskene eller deres familie om de skulle bli skadet, fengslet eller drept i utlandet. I tillegg kommer frykten for hva slags trussel disse fremmedkrigerne kan utgjøre når de en dag returnerer til sitt hjemland. Tidligere fremmedkrigere har deltatt i flere terrorangrep i Europa, som i Paris i 2015. I juli 2014 fremmet Justis- og beredskapsdepartementet et forslag om generell kriminalisering av fremmedkrigere, definert som noen som deltar i militær virksomhet i en væpnet konflikt uten å tilhøre en statlig styrke. En ny lov som forbyr fremmedkrigervirksomhet (straffeloven § 145) ble vedtatt den 17. juni 2016 og trådte i kraft den 1. juli 2016. Allerede i 2015 falt de første dommene mot nordmenn som har deltatt i, eller gitt materiell støtte, til IS. Ti nordmenn er totalt dømt, og i 2018 ble de første fire sluppet fri etter å ha fullført sin soning.  

IS-krigere i Raqqa 2015. Foto: Wikimedia Commons

Et annet sentralt spørsmål er hva som skal se med de såkalte IS-brudene og barn av fremmedkrigere, som ønsker å returnere til sine hjemland. Både i Syria og Irak er det frykt for at nye terrororganisasjoner skal vokse frem i kjølvannet av IS med base i støttespillerne som er igjen i området. Alle land oppfordres derfor til å hente hjem igjen fremmedkrigere og deres eventuelle koner og barn som kan ha blitt radikalisert. Tusenvis av barn og IS-kvinner skal befinne seg i interneringsleire i de to landene. Hovedutfordringen er at de aller fleste mangler både pass og identifikasjonspapirer og at det derfor er vanskelig å finne ut hvem de er. Det var også vanlig praksis at kvinner giftet seg på nytt dersom mannen ble drept, og det finnes derfor tilfeller av kvinner med barn med forskjellige fedre fra forskjellige land. Dette er også utfordrene fordi de ulike nasjonalstatene har ulike regler for hvem som har rett på statsborgerskap.

Justisminister Tor Mikkel Wara har varslet at tidligere IS-krigere med norsk pass kan returnere til Norge, men at de vil bli straffeforfulgt. PST anslår per januar 2019 at omtrent 30 norske fremmedkrigere og 40 barn med norsk statsborgerskap er igjen i Syria og Irak. I følge Utenriksdepartementet er det fullt lovlig for fremmekrigere og deres barn å reise inn i Norge, men at det foreløpig ikke er aktuelt aktivt å hente hjem verken fremmedkrigere eller deres barn. Likevel er politikerne uenige i hva som skal være Norges ansvar. Frp har uttalt at de ønsker at Norge skal si nei til å hente hjem fremmedkrigere, og at de skal dømmes og straffes i Syria og Irak. Abid Raja fra Venstre har på sin side sagt at han mener norske myndigheter bør hente hjem barn av fremmedkrigere.

Operation Inherent Resolve

IS sin ekstreme voldsbruk, samt urovekkende raske geografiske fremgang, førte til at de vestlige land ikke bare så på IS som én av flere aktører i det lappeteppet som har vært opposisjonen i Syria. IS ble relativt tidlig vurdert som en reell trussel, både for utviklingen i Midtøsten og mot Vestens sikkerhet. IS hadde moderne våpensystemer og betydelige finansielle midler. De utgjorde dermed ikke bare en eksistensiell trussel for det politiske systemet i hele Midtøsten, som etter flere kriser på rekke og rad er svært skjørt.

I august 2014 startet Operation Inherent Resolve, en amerikansk-ledet militær operasjon mot IS i Irak og Syria. Operasjonen er illustrer utfordringene knyttet til bekjempelse av terrorisme på tvers av landegrenser. I Irak er de militære styrkene invitert av den irakiske regjeringen og dermed folkerettslig forankret. Det vil si at den støtter, og er koordinert med, irakiske sentralmyndigheters sikkerhetsstyrker og de kurdiske Peshmerga-styrkene i kampen mot IS. Syria har imidlertid ikke invitert styrken på tilsvarende måte, og den syriske regjeringen ser på Operation Inherent Resolve sin innsats som en ulovlig innblanding i landets indre anliggende og brudd på folkeretten. En av årsakene til dette er at de fleste deltakende landene i operasjonen også støtter den syriske opposisjonens motstand mot Assad-regimet i Den syriske borgerkrigen. FNs sikkerhetsråd vedtok imidlertid i november 2015 resolusjon 2249 med oppfordring om økt innsats mot IS.

Operasjonen hadde ved inngangen til 2019 85 partnere, inkludert EU, NATO og Interpol. I koalisjonen er det en kjernegruppe på 20 land, blant annet Norge. Hovedoppgavene er å nedkjempe IS militært, stanse rekrutteringen av fremmedkrigere, bremse IS sin ideologi, stoppe finansiering av IS, og stabilisere områdene som blir frigjort. Norges militærbidrag er i dag konsentrert til Nord-Irak, der oppgaven er å trene opp lokale styrker, men ikke følge disse ut i kamp. Norge bidrar også med stabsoffiserer ved Ain al-Asad flybase i Anbar-provinsen og Bagdad i Irak, samt i Kuwait som en del av Operation Inherent Resolve. I tillegg har Norge personell på plass i Jordan som sørger for forsyninger til styrken i Irak.

I løpet av 2015 ble framrykkingen til IS stanset, og irakiske og kurdiske styrker tok tilbake flere byer med luftstøtte fra Operation Inherent Resolve. Dette skjedde også i Syria, blant annet i Kobani ved grensen til Tyrkia. Den 9. desember 2017 ble IS regnet som militært bekjempet i Irak og de aktive operasjonene ble avsluttet der. I januar 2019 hadde IS mistet 99 prosent av territoriet sitt, blant annet «hovedstaden» Raqqa i Syria. Operasjonen er likevel ikke avsluttet i Syria.

Ved utgangen av januar 2019 hadde koalisjonen gjennomført 33 921 luftangrep. Rundt 80 prosent av angrepene er gjennomført av USA.

Soldater fra Telemark bataljon trener opp Peshmerga soldater i grunnleggende soldatferdigheter som skyting, sanitet, EOD, og enkle stridsteknikker i en treningsleir ved Erbil i Nord-Irak (Kurdistan). Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvarets mediesenter
Print Friendly, PDF & Email