Krigen mot terror

Den såkalte krigen mot terror har gitt ringvirkninger i land over hele verden og påvirket USAs status internasjonalt. Hva handler egentlig krigen om, og vil den noen gang ta slutt?

Av Hannah Raake

Solnedgang over Nord-Irak hvor norske tropper var stasjonert i forbindelse med operasjonen mot terrororganisasjonen IS. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret (offentlig eie).

Snart går vi inn i det tjuende året med krigen mot terror. Krigen er en global kampanje som ble lansert av daværende amerikansk president George W. Bush jr., for å bekjempe internasjonale terrornettverk etter angrepene på USA den 11. september 2001. Ringvirkningene av denne politikken har vært enorme. Blant annet har den ført til invasjonene av Afghanistan og Irak, omfattende antiterrorlover, enorme forsvarsinvesteringer, opprettelsen av kontroversielle interneringsleirer for terrormistenkte, anklager om tortur og store menneskerettighetsbrudd, samt støtte til autoritære regimer.

Selv om retorikken knyttet til krigen tok slutt idet President Bush gikk av i januar 2009, har krigen i praksis fortsatt under de to påfølgende presidentene. Alt tyder på at den også vil fortsette under påtroppende president Joe Biden. Selv om få bestrider nødvendigheten av å bekjempe internasjonale terrornettverk, har krigen mot terror høstet sterk kritikk. Menneskerettighetseksperter har kritisert blant annet terrorlovene og behandlingen av terrormistenkte. Amerikanske politikere har stilt seg kritiske til de langvarige militære operasjonene i Irak og Afghanistan.

President Donald Trump var fra starten av kritisk til amerikansk deltagelse i begge disse krigene. En av hans siste utenrikspolitiske handlinger vil sannsynligvis være å trekke store styrker ut av både Irak og Afghanistan. For innkommende President Biden vil arven fra krigen mot terror likevel legge sterke føringer på hans utenrikspolitiske handlingsrom.

Angrepene 11. september 2001

Terrorangrepet på USA 11. september 2001. Foto: Richard Drew/Scanpix (CC BY-NC-SA 4.0).

Bakgrunnen for krigen mot terror er terrorangrepet på USA den 11. september 2001 som rammet landet hardt på flere måter. Angrepet i seg selv tok livet av nærmere 3000 mennesker. da i alt fire passasjerfly kapret av medlemmer av terrororganisasjonen al-Qaida. To av flyene ble styrtet inn i World Trade Center på Manhattan og det tredje flyet rammet det amerikanske forsvarsdepartementet, Pentagon. Det fjerde flyet styrtet i Pennsylvania før det nådde sitt mål, antageligvis Det hvite hus eller Kongressen. I tillegg til de enorme menneskelige og materielle skadene, rammet angrepet også USAs stormaktsstatus og satte varige merker på landets utenrikspolitikk.

9/11, som angrepet gjerne omtales som, skjedde et tiår etter at Den kalde krigen var avsluttet og Sovjetunionen oppløst. I denne perioden hadde USA hatt en enerådende status i verden som eneste supermakt. Landet var overlegent både militært og økonomisk, og hadde en uoffisiell lederrolle internasjonalt. At USA kunne bli rammet av et så omfattende terroranslag, påvirket ikke bare landets selvbilde, men også bildet av USA som supermakt.

Angrepet demonstrerte nemlig at selv ikke verdens største militære forsvar kunne beskytte landet mot trusselen fra internasjonal terrorisme. Amerikansk sikkerhetsstrategi ble i årene etter angrepene fullstendig omformulert av president Bush. I en tale til Kongressen en drøy uke etter angrepene, annonserte Bush «krigen mot terror». Krigen skulle starte med al-Qaida, men ikke stoppe der. Resultatet ble en omfattende, kostbar og langvarig krig.

Krigen i Afghanistan

Terrorangrepene den 11. september 2001 var den direkte årsaken til USAs invasjon av Afghanistan i oktober samme året. Taliban, en islamsk fundamentalistisk gruppering, kontrollerte det meste av Afghanistan på dette tidspunktet. Gruppen ble ansett som medansvarlig for angrepet fordi de hadde latt al-Qaida bruke landet som fristed og operasjonsbase.

Det tok ikke USA mer enn en måneds tid å fjerne Taliban fra makten. Nye styresmakter ble innsatt med støtte fra både USA og en NATO-ledet militærstyrke, ISAF, som også Norge deltok i. Taliban ga imidlertid ikke opp kampen, og startet et væpnet opprør mot de nye styresmaktene. Tjue år senere er fremdeles USA og NATO dypt involvert i konflikten i Afghanistan. USA har i forlengelse av denne krigen også blitt involvert i nabolandet Pakistan.

Under president Trump har strategien overfor Taliban endret seg. Trump har nemlig igangsatt fredssamtaler med den brutale grupperingen. Etter avtaler med Taliban har han det siste året også trukket store militærstyrker ut av Afghanistan. Kun et par måneder før Trump forlater Det ovale kontor, annonserte presidenten at ytterligere styrker skal trekkes ut i midten av januar 2021.

Invasjonen av Irak

Iraks president Saddam Hussein. Foto: 172/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Invasjonen av Irak kom et par år etter invasjonen av Afghanistan. USA anklaget irakiske myndigheter for å besitte masseødeleggelsesvåpen samt for å støtte internasjonal terrorisme, deriblant al-Qaida. President Bush ønsket å fjerne Saddam Husseins regime i landet, som de mente var en trussel mot både regional og internasjonal sikkerhet. I FNs sikkerhetsråd fikk ikke USA gjennomslag for sine argumenter. I stedet bygget USA opp en «coalition of the willing», som innledet invasjonen av Irak uten FN-mandat den 20. mars 2003.

Koalisjonen bestod primært av amerikanske og britiske styrker, men mange andre nasjoner bidro også, deriblant Danmark. Norge deltok ikke i invasjonen av Irak på grunn av det manglende FN-mandatet. Dette var imidlertid ikke en enkel beslutning. USA er blant Norges aller viktigste allierte, og President Bush hadde vært tydelig da krigen mot terror ble innledet, på at USA forventet internasjonal deltakelse. Hans berømte ord var at «Either you are with us, or you are with the terrorists.» Norge deltok derimot med militære styrker etter at invasjonen var gjennomført, i to operasjoner med FN-mandat (Multi-National Force Iraq og NATO Training Mission in Iraq) som tok sikte på å gjenoppbygge og stabilisere landet.

Saddam Husseins regime ble raskt fjernet fra makten, men motstanden mot de nye amerikansk-støttede styresmaktene økte. Ulike irakiske motstandsgrupper organiserte seg i et væpnet opprør, og etter hvert utviklet situasjonen seg til en borgerkrig. I 2011 trakk USA de fleste av sine styrker ut av landet etter å ha inngått en avtale med myndighetene.

Maktvakuumet som oppstod førte til at volden på ny eskalerte. Ringvirkningene av borgerkrigen i Syria, samt framveksten av terrorgruppen IS var sterkt medvirkende til den negative utviklingen i Irak. Irakiske myndigheter ba om militær støtte fra USA for å bekjempe IS. En internasjonal operasjon kalt Operation Inherent Resolve, der Norge er blant deltakerlandene, har siden 2014 vært til stede for å støtte irakiske myndigheter i kampen mot terrororganisasjonen. Trump har imidlertid jobbet aktivt for å trekke de amerikanske styrkene ut av Irak gjennom sin presidentperiode.

Guantanamo Bay

Internerte på Guantánamo Bay. Foto: Fotograf STR/Leverandør Reuters, Leverandør NTB scanpix (CC BY-NC-SA 4.0).

En av de mest kontroversielle og omtalte aspektene ved krigen mot terror, er interneringen av terrormistenkte personer på den amerikanske flåtebasen på Cuba, Guantanamo Bay. De fleste av fangene ble pågrepet under invasjonen av Afghanistan, men også Irak og andre steder. På det meste huset leiren over 750 personer fra mer enn 40 land. USA opprettet også flere andre hemmelige fengsler utenfor USA.

Det har vært rettet massiv kritikk mot interneringen. Flere rapporter har vist at fangene har blitt utsatt for store fysiske og psykiske belastninger. Ingen har ikke blitt siktet for noen forbrytelse eller stilt for retten, noe som strider mot grunnleggende internasjonale konvensjoner. I tillegg har det blitt rapportert om bruk av tortur for å få tak i etterretning. Guantanamo Bay har blitt selve symbolet på hvordan krigen mot terror har ført til omfattende menneskerettighetsbrudd.

Konsekvenser

17 år etter invasjonen, er amerikanske soldater fremdeles i Irak. Foto: 1st Lt. Leland White/U.S. Army (offentlig eie)

Krigen mot terror har ifølge en forskningsartikkel fra 2018 tatt livet av omtrent én halv million mennesker i Irak, Afghanistan og Pakistan. I Pakistan har utstrakt bruk av droner for å ta livet av terrorister også tatt livet av mange sivile. Bruken av droner i krigen mot terror har blitt et særlig kontroversielt aspekt.

I tillegg til Afghanistan, Irak og Pakistan, har krigen mot terror også ført til operasjoner i flere andre land. Til sammen skal dette har drevet minst 37 millioner mennesker på flukt i land som Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen og Somalia.

Krigen mot terror har fått konsekvenser for USAs posisjon i verden. USAs stormaktstatus har ofte blitt satt i kontrast til tidligere stormakter, som i langt større grad har styrt verden gjennom bruk av rå makt. USA har tradisjonelt lent seg på internasjonalt samarbeid, organisasjoner og konvensjoner, og dermed ofte blitt betegnet som en «vennlig supermakt». Dette til tross for at USA har vært involvert i både borgerkriger, kuppforsøk og annen form for innblanding i andre stater gjennom historien, og ikke har blitt ansett som «vennlig» overalt. At USA valgte å invadere Irak uten FN-mandat ble likevel sett på som en tydelig motsetning til tidligere politikk.

Også i Europa har vi sett at krigen mot terror har fått store konsekvenser. I årene etter 9/11 har trusselen fra islamistisk ekstremisme økt og ført til flere større terrorangrep. Dette kan delvis forklares som en reaksjon på landenes deltakelse i den kontroversielle krigen.

Er våpen et effektivt virkemiddel mot terrorisme?

Etter tjue år med krigen mot terror er det mange som betviler nytten av å bruke militære virkemidler for å bekjempe terrorisme. Invasjonen av Afghanistan og Irak er eksempler på dette. Selv om USA hadde umiddelbar militærsuksess med å fjerne regimene i de to landene, har situasjonen i tiden etter forverret seg. Taliban gikk fra å styre Afghanistan, til å i dag være verdens dødeligste terrorgruppe. Flere av de som hadde styrt Irak under Saddam Hussein gikk inn i al-Qaida og senere IS etter invasjonen.

For å bekjempe terrortrusselen på lang sikt, må man også fjerne de underliggende årsakene som gjør at noen rekrutteres til ekstreme grupperinger. Dette innebærer et omfattende arbeid med å bygge opp sårbare stater, bekjempe fattigdom og sørge for blant annet utdannelse og arbeidsmuligheter.

Arven fra krigen

Soldater fra Telemark bataljon trener opp Peshmerga soldater i grunnleggende soldatferdigheter i kampen mot IS. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret (offentlig eie).

Det var alltid et ambisiøst prosjekt å starte en krig mot en fiende som ikke var definert på forhånd. At begrepet «terrorist» ikke har en internasjonalt anerkjent definisjon gjør oppgaven desto vanskeligere. Vurderingen av hvilke grupper som utgjør en terrortrussel er også kontinuerlig i endring. Da USA lanserte krigen mot terror i 2001, eksisterte for eksempel ikke IS. Mellom 2014 og 2017 var gruppen likevel hovedfokus for krigen mot terror.

Terrorgrupperinger har også vist seg å være både standhaftige og tilpasningsdyktige. De har på ingen måte vist seg å være så lette å bekjempe som det USA kanskje antok. I dag er det færre store koordinerte angrep av typen vi så den 11. september 2001. I stedet ser vi i økende grad at terroranslag kommer i form av soloangrep som nyttiggjør seg av lett tilgjengelig våpen, som biler og kniver.

Terrorisme fortsetter med andre ord å prege den internasjonale sikkerhetsagendaen. Vi er ikke i nærheten av å kunne si at terrorisme er bekjempet. Dette har den påtroppende amerikanske president Joe Biden også erkjent. Han har blant annet uttalt at selv om han ønsker å sette en stopper for de såkalte «evighetskrigene» – som både Irak og Afghanistan ofte betegnes som – så er utfordringen at terrorisme fremdeles må bekjempes.

Lite tyder derfor på at den globale krigen mot terror vil ta slutt med det første. Virkemidlene, partnerne og fiendene kan endre seg, men trusselen vil neppe forsvinne. For amerikansk utenrikspolitikk, vil krigen mot terror fortsette å være sentral også under den nye presidenten.

Publisert: 16. desember 2020
Print Friendly, PDF & Email