Taliban

Gjennom et kvart århundre med ekstrem vold har terrorgruppen Taliban satt store fotavtrykk i Afghanistan. Vil de pågående forhandlingene med afghanske myndigheter kunne gi fred i verdens mest dødelige konflikt?

Av Vilde Wetteland Stoa

Taliban-krigere anholdt av afghanske sikkerhetsstyrker. Foto: ISAF Public Affairs (CC BY 2.0).

Taliban, en fundamentalistisk sunnimuslimsk bevegelse, styrte Afghanistan på ekstremt brutale vis fra 1996. Etter at Taliban-regimet ble fjernet fra makten under den USA-ledede invasjon i 2001, har Taliban kriget mot afghanske myndigheter, USA og allierte.

Etter nesten 20 år med krigføring kom den historiske avtalen mellom USA og Taliban på plass den 29. februar 2020. Avtalen går i hovedsak ut på å redusere voldsnivået i Afghanistan, slik at amerikanske styrker kan trekke seg ut av landet.

Kanskje enda mer historisk er de pågående fredssamtalene mellom afghanske myndigheter og Taliban. Dette er første gang partene i borgerkrigen møtes ved forhandlingsbordet, noe som gir håp for en fredeligere fremtid for det krigsherjede landet. Likevel har de to partene totalt forskjellige visjoner for Afghanistan. Taliban forsetter med angrep og vold mot den afghanske befolkningen, og er ifølge Global Terrorism Index den terrorgruppen som tar liv av flest mennesker i dag. Veien til fred i verdens mest dødelige konflikt er lang.

Den afghanske borgerkrigen og Talibans oppstandelse

I 1979 invaderte Sovjetunionen Afghanistan for å støtte kommunistpartiet som hadde tatt makten året før. Okkupasjonen møtte sterk motstand i befolkningen, og førte til opprettelsen av ulike motstandsgrupper. Disse kjempet mot både myndighetene og Sovjetunionen. En av gruppene var  mujahedin. Geriljagruppen ble støttet av USA, Pakistan og Saudi-Arabia. Mer enn 800.000 afghanere ble drept i den ti år lange konflikten, og mer enn 5 millioner flyktet.

Talibans flagg. Foto: ukjent/Wikimedia Commons (offentlig eie).

Da Sovjetunionen trakk seg ut, etterlot de et land i totalt kaos. Den kommunistiske staten brøt sammen i 1992, og det utviklet seg borgerkrig mellom ulike mujahedin-krigsherrer. Til slutt ble mujahedin-lederen Burhanuddin Rabbani president i den nyopprettede islamske staten Afghanistan. Rabbani var dog ikke anerkjent av mange mujahedin-fraksjoner, og borgerkrigen fortsatte.

I dette kaoset oppsto Taliban, etablert av Mullah Mohammad Omar høsten 1994. Taliban besto i hovedsak av afghanske studenter fra religiøse islamistiske skoler i Pakistan som hadde studert streng islamsk lære. Bestående av 15 000 studenter, fikk Taliban sitt første maktfotfeste sør-vest i landet kort tid etter etableringen.

Gruppen ble av mange krigstrøtte afghanere sett på som redningen. Endelig var det noen som kunne bringe orden og fred til det borgerkrigsrammede landet. Ved inngangen til 1995, kun noen måneder etter opprettelsen, kontrollerte Taliban 12 afghanske provinser. Mange steder overga krigsherrer seg til opprørsgruppen uten kamp. Den 26. september 1996 tok Taliban kontrollen over Afghanistans hovedstad, Kabul. De proklamerte Afghanistan som et «islamsk emirat». Mujahedin-krigsherrer som hadde kjempet mot hverandre under borgerkrigen samlet seg med blant annet det tidligere kommunistregimet i den såkalte Nordalliansen. Denne alliansen hadde som mål å styrte Taliban-regimet. 

Talibans skrekkregime

Straffemetodene under Taliban-regimet inkluderte blant annen pisking. Foto: Rawa/Wikimedia Commons (CC BY 3.0).

Etter maktovertakelsen innførte Talibans leder, Mullah Omar, et strengt islamistisk styre basert på en bokstavtro tolkning av sharia-lovene. Den totalitære staten ble fort upopulær blant befolkningen, også i områder der de hadde hatt aller mest støtte. Alle former for underholdning, som TV, musikk, spill og sport ble strengt forbudt. Straffemetodene var barbariske og inkluderte eksempelvis amputasjon av en eller begge hender for tyveri. Dersom man ble tatt for såkalt utukt ble man steinet til døde. Videre var det forbudt å gå med hvite sokker, da det var fargen til det talibanske flagget. Menn fikk ikke lov å ha kort skjegg.

Kvinners rettigheter under Det islamske emiratet Afghanistan var så og si ikke-eksisterende. Kvinnene måtte til enhver tid bære heldekkende burka, og fikk ikke lov å arbeide utenfor hjemmet. Få jenter fikk skolegang, og kvinner ble nektet sykehusbehandling da de ikke skulle komme i kontakt med mannlige leger og sykehusansatte.

På det meste kontrollerte Taliban rundt 90 prosent av Afghanistans territorium. Kun små regioner nordøst i landet ble holdt av Nordalliansen. Talibans regime ble kun anerkjent av de tre statene Pakistan, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. FN og resten av verden fortsatte å anerkjenne mujahedin-lederen Rabbani som Afghanistans legitime statsoverhode.

Taliban (grønt) kontrollerte på sitt meste 90 prosent av Afhanistatan. Nordalliansen (blått) holdt området nordøst i landet. Foto: Benutzer:Sommerkom/wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0 DE).

Krigen i Afghanistan

Etter terrorangrepene på USA den 11. september 2001 stilte amerikanerne Taliban overfor et ultimatum: krig mot USA eller utlevering av Osama bin Laden. Bin laden, lederen for al-Qaida, hadde nemlig brukt Afghanistan under Talibans ledelse som fristed og operasjonsbase for terrorgruppa. Nå hadde gruppen tatt livet av oppimot 3000 amerikanere.   

Amerikanske hærsoldater etter skuddutveksling med Taliban. Foto: Cameron Boyd/DVIDSHUB (CC BY 2.0).

Taliban nektet å utlevere terroristen, og USA gikk den 7. oktober 2001 til angrep mot Afghanistan. Dette ble starten på den langvarige krigen i Afghanistan. Støttet av blant annet Storbritannia og Nordalliansen, tok det ikke mer enn en drøy måned før Taliban så å si var nedkjempet. Den 13. november flyktet Taliban fra hovedstaten uten kamp. En snever måned etter gav Taliban opp sin høyborg, Kandahar. Mange Taliban-krigere klarte imidlertid å rømme, inkludert Mullah Omar.

Taliban klarte likevel fort å reorganisere seg i motstandskamp mot det nye regimet i Kabul, sistnevnte støttet av USA og den multinasjonale styrken International Security Assistance Force (ISAF). I nesten 20 år har USA og allierte brukt hele sin krigskraft på å forsøke å nedkjempe Taliban i Afghanistan og trene opp afghanske sikkerhetsmyndigheter i kampen mot terrorgruppa.

NATO Generalsekretær på besøk hos afghanske sikkerhetsmyndigheter i Kabul. Foto: NATO.

For to år siden tok amerikanerne imidlertid en helomvending. Både USA og afghanske myndigheter innså at den brutale gruppa ikke kunne nedkjempes militært. Fred i Afghanistan krever en politisk løsning. USA gikk fra det velkjente mantraet «we do not negotiate with terrorists», til faktisk å møte Taliban ved forhandlingsbordet. Taliban har allerede vunnet mye i forhandlingene. De har fått internasjonal legitimitet, og møter i forhandlinger på lik linje med andre statsrepresentanter.

I perioden mellom avtalen med USA og de pågående forhandlingene, har også Taliban fått løslatt en rekke fanger. Premisset for forhandlingene var nemlig løslatelse av 5000 Taliban-tilknyttede fanger fra afghanske fengsler, i bytte mot 1000 fanger fra Talibans varetekt. Den kontroversielle byttehandelen har møtt stor motstand, særlig fra Frankrike og Australia.  

Kan fredsforhandlinger føre til varig fred?

Lørdag den 14. september møttes Taliban og afghanske myndigheter for første gang på nesten 20 år. Avtalen mellom USA og Taliban fra februar 2020 banet vei for de pågående fredsforhandlingene.

Flere momenter skaper usikkerhet om mulighetene for varig fred i Afghanistan. For det første presser Afghanistans allierte, med USA i spissen, på at partene skal få gjennom en avtale. Krigen i Afghanistan har blitt USAs mest langvarige krig gjennom tidene, og amerikanerne har derfor lenge ønsket total tilbaketrekking. Amerikanske myndigheter er nå i ferd med å trekke tilbake sine soldater, og understreker at disse skal være ute av Afghanistan allerede i april 2021. Samtidig mener eksperter at fred i Afghanistan vil kunne ta mange år. Hvordan situasjonen vil arte seg når amerikanske styrker er ute av konfliktområdet, dersom det ikke foreligger noen fredsavtale, er høyst usikkert.

Et annet sentralt spørsmål er om det i hele tatt er mulig å forhandle frem en politisk løsning mellom de stridende partene. Målet for både myndighetene og Taliban er fred, men de har totalt ulike visjoner for hvordan Afghanistan skal se ut etter 40 år med krig. Taliban ønsker fortsatt et islamsk styresett. Regjeringen vil derimot at Taliban skal bli et politisk parti i landets eksisterende demokratiske styresett. Resultatet blir sannsynligvis et sted imellom.

Publisert: 25. september 2020

Print Friendly, PDF & Email