Plassert der de nordamerikanske og eurasiske kontinentalplatene glir fra hverandre, ligger øyrepublikken Island. Tross sin strategisk viktige posisjon, har Island aldri hatt et eget militært forsvar.
I det nordlige Atlanterhavet, sør for Polarsirkelen, ligger Island – en øy trolig oppkalt etter all drivisen tidlige sjøfarere så utenfor øyas nordside. Den arktiske øya kjennetegnes av sitt tøffe klima, særlig på vinterstid, og et terreng delvis dekket av isbreer og omlag 30 aktive vulkaner.
Til tross for det tidvis ugjestmilde klimaet, ble Island kolonisert av Norge på 800-tallet. Deretter var landet underlagt Danmark, frem til selvstendighet ble oppnådd i 1944. I dag bor det omtrent 360 000 mennesker på øya.
Som eneste NATO-medlem uten egne militære styrker, forsvares Island av alliansen. Dette til tross for at landet under Den kalde krigen hadde en viktig geopolitisk posisjon, omtrent midtveis mellom Nord-Amerika og Russland. Islands strategiske betydning er i dag igjen aktuell, særlig fordi interessen for Arktis øker.
Tidlig historie
Islands historie starter først på 800-tallet. Munker fra Irland skal ha vært de første til å bosette seg på øya, men det var med nordmennenes ankomst rundt år 860 at omfattende bosetning startet. Folketallet økte raskt, og rundt år 900 var hele Island tatt i besittelse.
Med permanente bosetninger og et økt befolkningstall, ble det også behov for et rettssystem på øya. Rundt år 930 ble derfor Alltinget, Islands parlament, stiftet. Alltinget er dermed verdens eldste fungerende parlament. På starten av 1200-tallet ble Island underlagt den norske kronen. Islendingene skulle betale skatt til den norske kongen, som til gjengjeld skulle sørge for Islands beskyttelse, årlige forsyninger samt at islandske lover ble overholdt.
Da Norge kom under dansk styre i 1537, fulgte Island med. Etter hvert etablerte den danske kongen eneveldet, og slik som Norge ble også Island direkte administrert fra København.
Den lange selvstendighetsprosessen
Islands kamp for selvstendighet var lang. Ved Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til Sverige, men Island var ikke en del av krigsbyttet og ble dermed formelt underlagt dansk styre. I 1849 ble eneveldet i Danmark avskaffet gjennom en ny grunnlov. Dette ble startskuddet for Alltingets langvarige kamp om en egen islandsk grunnlov. Danmark ønsket på sin side at danskenes nye grunnlov også skulle gjelde for Island.
Ved å vedta en lov som slo fast at Island var en uatskillelig del av Danmark, førsøkte styresmaktene i København å ensidig avklare Islands statsrettslige stilling. Alltinget nektet å godkjenne loven. I stedet vedtok Alltinget gjentatte ganger på slutten av 1800-tallet at Island hadde krav på egen regjering og visekonge, noe som gang på gang ble avvist i København. Først på starten av 1900-tallet fikk islendingene gjennomslag.
I 1903 ble det opprettet et eget ministerium i Reykjavik, og i 1918 ble det enighet om en grunnlov. Denne stadfestet at Island skulle være en selvstendig stat, men ha den danske kongen som felles statsoverhode med Danmark– en såkalt personalunion. I mellomkrigstiden kunne dermed det store spørsmålet om forholdet til Danmark tilsidesettes. I denne perioden ble det dannet flere ulike politiske partier på Island, etter europeisk mønster.
Okkupasjon og selvstendighet
Personalunionen ble i praksis brått oppløst, da Danmark ble okkupert av Tyskland i april 1940. Kun én måned senere okkuperte allierte tropper Island – først britiske, senere amerikanske. USA utplasserte 60 000 soldater på øya under krigen.
Krigsårene fikk overraskende nok en positiv innvirkning på islandsk økonomi. Storbritannia og USA utarbeidet omfattende handelsavtaler med Island, noe som ga store inntekter, særlig fra fiskeproduksjon. Okkupasjonen i seg selv førte også til direkte inntekter, og til sammen opplevde Island en historisk grad av velstand under krigen. Sammen med dette fulgte imidlertid sterk inflasjon, noe som førte til økonomiske vanskeligheter.
Forholdet til Danmark ble i krigsårene igjen et viktig spørsmål. Unionsavtalen fra 1918 ga Island mulighet til å si opp avtalen. Til tross for protester fra Danmark, var det nettopp det det islandske Alltinget gjorde i februar 1944. I en folkeavstemning i mai samme år, stemte et overveldende flertall av islendinger for vedtaket. Samtidig stemte 95 % av befolkningen for at Island skulle bli en republikk.
Den 17. juni 1944 ble Island proklamert som en fri og selvstendig republikk med Sveinn Björnsson som første president. Tross historisk motstand, var Danmark raskt ute med å anerkjenne republikken.
Den unge islandske republikken
De velstående krigsårene hadde gitt Island muligheten til å modernisere både landbruket og fiskeindustrien. I tillegg hadde en moderne velferdsstat blitt etablert. Med den økende flytrafikken til både Amerika og Europa, ble Island langt tettere knyttet til verden enn øya hadde vært tidligere.
Samtidig stod sikkerhetspolitikk høyt på agendaen. Som ung nasjon under en gryende kald krig, måtte Island ta stilling til viktige forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Island var plassert helt sentralt i den såkalte polarstrategien under Den kalde krigen.
USA bad derfor om å opprette både fly- og marinebaser på øya allerede i oktober 1945. Avtalen ble godkjent av Alltinget, men motstanden var stor blant flere politikere. I 1949 ble Alltinget igjen konfrontert med et viktig forsvarsrelatert spørsmål: skulle Island bli medlem av NATO?
Spørsmålet førte til bitterhet og strid, ettersom pasifisme hadde lang tradisjon på Island. Landet endte likevel opp med å bli et av NATOs grunnleggende medlemmer i april 1949. Et forbehold for islandsk medlemskap var at ingen fremmede styrker skulle plasseres på øya i fredstid.
Medlemskapet skulle heller ikke innebære noen forpliktelse fra Islands side om å opprette et militært forsvar. USA påtok seg i 1951 ansvaret for å forsvare Island på vegne av NATO. Amerikanske styrker ble utplassert i Keflavik, og flyplassen ble militært utbygd til dette formålet.
Fiskeri og diplomati
Den viktige fiskerinæringen ble raskt et betent tema for Islands utenlandsrelasjoner. Utenlandske trålere hadde nemlig i økende grad begynt å fiske utenfor kysten av Island, og regjeringen forsøkte derfor å utvide sitt fisketerritorium. Tre ganger kom Storbritannia og Island i konflikt etter at den islandske regjeringen utvidet fiskerisonen sin. Disse konfliktene kalles gjerne for «torskekrigene».
Den første «torskekrigen» fant sted i 1958, da Island utvidet fiskerisonen til 12 nautiske mil. Den andre var i 1972 – denne gangen utvidet regjeringen territoriet til 50 nautiske mil. Den tredje, og siste «torskekrigen», fant sted i 1975 da den islandske regjeringen proklamerte en fiskerisone på 200 nautiske mil. Den siste ble også den mest dramatiske.
Island gikk i 1975 til direkte aksjon mot britiske trålere som opererte innenfor de nye grensene. Som svar sendte Storbritannia marinefartøy og fly for å assistere trålerne. I februar 1976 tok Island skrittet et hakk videre og brøt sine diplomatiske forbindelser til London. I mai samme året tok konflikten slutt, da Storbritannia godkjente Islands krav.
Økonomiske utfordringer
Når det kommer til økonomi, har Island gjentatte ganger vært preget av økonomiske problemer. Inflasjonspress har vært et mer eller mindre konstant problem og den islandske kronen har gang på gang blitt devaluert for å gjenopprette balansen i økonomien. Samtidig har den islandske økonomien vært sårbar for svingninger i fiskeprisene på verdensmarkedet, og ikke minst mengden fisk i havet fra år til år.
Ingen politiske partier på Island har noensinne klart å oppnå flertall alene. Som følge av de økonomiske utfordringene, har det vært et stort behov for koalisjoner. Det konservative Selvstendighetspartiet var det største politiske partiet fra selvstendigheten og fram til 2009, mens det nest største partiet tradisjonelt har vært Fremskrittspartiet – et sentrumsparti på Island.
Tross de økonomiske utfordringene, har Island utviklet seg til å bli et av de rikeste og mest velutviklede landene i verden. I 2008 var levestandarden for befolkningen blant verdens høyeste. Dette endret seg brått med den globale finanskrisen i 2008.
Finanskrisen
På starten av 2000-tallet hadde Reykjavik børsen steget med over 400 % og boligprisene økte med 50 % på ett år. Finansnæringen var drivkraften bak den utrolige utviklingen, men bankene pådro seg utenlandske lån i denne perioden som var opptil ti ganger størrelsen av hele Islands bruttonasjonalprodukt.
Finanskrisen satte en stopper for oppturen. De tre islandske storbankene brøt sammen og ble kjøpt opp av staten. Kriselån fra Det internasjonale pengefondet strømmet inn, men kunne ikke demme opp for det store underskuddet, inflasjonen, arbeidsledigheten eller den svake kronen. En illsint folkemengde okkuperte i januar 2009 Alltinget og tvang fram avgangen til statsminister Geir Haarde fra Selvstendighetspartiet. En kriseregjering fra rødgrønn side overtok midlertidig, og gikk av med seieren ved nyvalget i april 2009.
Siden 2010 har økonomien kommet seg på fote igjen. De siste årene har landet opplevd økonomisk vekst. Nåværende regjering er en koalisjon av Venstrebevegelsen – de grønne og de to tradisjonelle maktpartiene i landet, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet, med Venstrebevegelsens leder, Katrin Jakobsdottir, som statsminister.
Utenriks- og forsvarspolitikk
Før Finanskrisen var EU-medlemskap ikke et tema på Island. Island søkte aldri om EU-medlemskap, men i likhet med Norge ble landet i stedet medlem av EFTA i 1970 og EØS-avtalen i 1993. I 2001 kom Island også med i Schengensamarbeidet.
Etter Finanskrisen, fikk imidlertid den nye, rødgrønne regjeringen gjennomslag for at Island skulle søke EU-medlemskap. Fra 2010 hadde Island status som søkerland, men i 2015 valgte Islands regjering å trekke søknaden. Dette skjedde etter at en rask bedring i økonomien hadde bragt de EU-skeptiske partiene Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet, tilbake i regjering.
Når det kommer til sikkerhets- og forsvarspolitikken er Island fremdeles unik i NATO som følge av at landet ikke har egne militære styrker. Fram til 2006 opprettholdt USA en militærbase på Keflavik, men har siden hentet hjem sine styrker. Dette skjedde i lys av et endret trusselbilde etter Den kalde krigens slutt.
Dette førte imidlertid ikke til opprettelsen av et islandsk forsvar. I dag står i stedet andre NATO-land – deriblant Norge og Danmark – for luftpatruljering av Islands luftrom på rotasjonsbasis. Selv om Island ikke har et militært forsvar, er den islandske kystvakten halvmilitær, med blant annet tre væpnede patruljeskip. Landet deltar i dag i internasjonale operasjoner med både politi- og kystvaktstyrker.
I dag er Islands geografiske plassering, igjen blitt strategisk viktig med økt russisk interesse og militæraktivitet i Arktis. I tillegg viser Kina mer interesse for nordområdene generelt og Island spesielt.
Island kan nemlig fungere som et strategisk knutepunkt langs den Nordlige sjørute, som knytter Stillehavet og Atlanterhavet sammen. Denne ruten åpnes i økende grad for kommersiell drift som følge av mindre is. Islands rolle i NATO og som en strategisk partner for USA, har dermed blitt viktigere de siste årene. Det gir den lille øyrepublikken økt tynge internasjonalt.