Vannmangel – en kilde til konflikt

Vann er en ressurs ingen kan leve uten, og det finnes heller ingenting man kan substituere vann med. Både tilgang til og mangel på vann kan derfor gi grobunn til konflikt, bidra til konflikteskalering og være en del av konfliktløsning.

Av Victoria Ramm Henriksen
Oppdatert av Hannah Raake

Barn henter vann i en brønn i Nord-Sudan. Sikker tilgang på rent vann er et problem mange steder i verden. Foto: UN Photo/Fred Noy/Flickr (CC BY-NC-ND 2.0).

Planeten vi bor på refereres ofte til som «Den blå planeten» fordi 70 % av overflaten er dekket av vann. Det kan derfor være vanskelig å skjønne hvordan det noen gang skal kunne bli for lite vann. Men ferskvann – som er det vi trenger for å overleve – er ekstremt sjeldent. Tilgang til dette er en menneskerett, men kun 3 % av verdens vann er ferskvann. To tredjedeler av dette utilgjengelig for oss i form av massiv is langs polene og i isbreer.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) mangler 1 av 3 mennesker på verdensbasis tilgang til trygt og rent drikkevann hjemme. En rapport fra FN fra 2018, mener at dette tallet komme til å øke til 5 milliarder i 2050 dersom vi ikke forvalter verdens ferskvannsressurser bedre. Vedvarende tørke i Øst-Afrika har forårsaket sult og lidelse for mange millioner mennesker. I 2017 førte langvarig tørke til at brønner flere steder var helt tørre og mange ble gjort avhengige av humanitær bistand.

Vannmangel i Cape Town og andre millionbyer

Vann dekker 71 % av jordens overflate og 96.5 % av vannet finnes i havet Foto: Apollo 17 crew/NASA (offentlig eie).

Våren 2018 hørte vi om store byer flere steder i verden som risikerte å gå tom for vann. I Cape Town i Sør Afrika snakket man om dag null – dagen da storbyen potensielt kunne stå uten vann til sine rundt 4 millioner innbyggere. Eksplosiv befolkningsvekst og ekstremtørke har av flere blitt utpekt som synderne. Frykten var at regnsesongen skulle komme for seint og at myndighetene ville bli nødt til å stenge vanntilførselen.

I opptakten til det som da ble betegnet som dag null ble det innført streng rasjonering. Dette gikk spesielt utover de fattigste innbyggerne i byen. Myndighetene innførte strenge rasjoneringer for maksimalt vannforbruk per person, per dag. Denne ble satt til 50 liter. Til sammenligning brukte nordmenn i gjennomsnitt 190 liter per dag i 2016. FN har ikke satt noen fast grense for hvor mange liter vann en person behøver per dag, men vannmengden skal holde til både drikkevann, personlig hygiene – inkludert toalett fasiliteter – klesvask, forberedelse av mat og husvask.

Krisen i Cape Town ble avverget, men myndighetene har måttet utrede nødplaner og langsiktige prosjekter for å sikre økt tilgang til rent vann. Blant annet via avsalting av sjøvann, gjenbruk av vann og mer effektivt uttak av grunnvann.

En annen by som har brukt grunnvann som nødløsning er Jakarta, hovedstaden i Indonesia. Innbyggerne i Jakarta begynte å tappe direkte av grunnvannet under byen, noe som har ført til at hele byen har begynt å synke. Også Mexico City sliter med vanntilførselen og millioner av mennesker står uten vann store deler av døgnet.

Vanns rolle i krig og konflikt

Kvinner bærer vann i Rajasthan i India. Foto: Christopher Michel/Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

Vann er med andre ord en knapphetsressurs mange steder, og vannmangel utgjør en grunnleggende sikkerhetsutfordring for alle stater. Vannressurser har derfor spilt en stor direkte og indirekte rolle både i historiske og nåværende konflikter. I Afrika sør for Sahara var det mellom 1980 og 2005 21 borgerkriger. I 16 av disse var tilgang på vann en medvirkende årsak til konflikt og hovedårsaken i fem. Ifølge The Pacific Institute har tilgang på vann vært hovedårsaken til hele 367 kriger og en medvirkende årsak i 551 kriger og konflikter de siste 5000 årene.

Vann kan være et strategisk virkemiddel i krig og konflikt. Et land som ligger plassert oppstrøms ved en elv, kan for eksempel bygge demninger og «skru av» vannet til landet som ligger nedstrøms. Landet som ligger oppstrøms eller nær en vannkilde kan bevisst eller ubevisst overforbruke eller forurense vannet. På den måten kan andre land bli skadelidende. Dermed fungerer vann som et uhyre effektivt pressmiddel.

Et eksempel på dette er konflikten mellom India og Pakistan over det omstridte Kashmir-området. De to regionale stormaktene har overlappende krav i området. En viktig årsak til at de ønsker territoriell kontroll over området, er vannressursene som finnes der. Den viktigste ferskvannskilden inn til Pakistan, elven Indus, og mange av de viktigste elvene i India har sitt utspring i Kashmir. Den staten som til slutt får kontroll over Kashmir vil dermed også ha mulighet til å stenge vanntilførselen til den andre staten. Dette kan vise seg å være et svært viktig maktmiddel i et av verdens tørreste og mest folkerike området.

Ved å stenge vanntilførselen inn til Pakistan midt i såsesongen, klarte India i 1948 å ødelegge store deler av det pakistanske jordbruket. Vannressurser kan altså bli brukt til å sikre seg strategisk overtak og øke sårbarheten til motparten. Vannressursene kan derfor bli et mål for tilsiktede voldshandlinger, tyveri, og sabotasje. 

Et klart eksempel på vannets konfliktskapende potensiale finnes i striden mellom Egypt og Etiopia. De har lenge vært sterkt uenige om Etiopias konstruksjon av en demning langs Nilen. Etiopia bygger og finansierer demningen fordi de ønsker å bli den største energileverandøren på det afrikanske kontinentet. Egypt på sin side frykter at demningen vil redusere vannmengden som er nødvendig for de dyrkbare områdene langs Nilens bredder. I tillegg vil den svekke Egypts historiske rettigheter til elven. Spenningene mellom Egypt og Etiopia har fått mange til å frykte at uenighetene rundt verdens lengste elv kunne ende med åpen konflikt.

Vann i konfliktløsning

Dersom stater har en felles interesse i en vannressurs kan dette noen ganger overskygge vannets iboende konfliktskapende karakter. Avtaler kan inngås, og disse viser seg ofte å være stabile på tross av at forholdet mellom statene kan være problematisk på andre områder. Et godt eksempel på dette er fredsavtalen mellom Jordan og Israel fra 1994. Denne sørget for enighet om tilgang på vannressurser fra Jordaelven og grunnvannet i Wadi Araba/Arava. Komiteen som overser implementeringen av denne avtalen har vært med å bygge opp tillitt mellom de to tidligere rivalene. Selv etter at forholdet dem imellom ble forverret på 2000-tallet, fortsatte samarbeidet som sikret begge statene tilgang på vann.

Hva så med fremtiden?

Måten vi håndtere fremtidige vannkriser på vil være utslagsgivende for både verdiskapning og livsgrunnlaget for milliarder av mennesker. Vann, i tillegg til å være en livsviktig ressurs, er blitt «big business» mange steder i verden. Forurensning og økt vannforbruk knyttet til næringslivsinteresser er faktorer som kan bidra til å gjøre situasjonen enda mer prekær.

De tekniske løsningene er langt på vei til stede. Utfordringen er derfor primært politisk. Et stabilt og godt styresett, på internasjonalt, regionalt, nasjonalt og lokalt nivå, som sikrer god forvaltning av vannressursene synes å være helt nødvendig. En større bevissthet knyttet til sårbarheten og konfliktpotensialet som ligger i kontroll og sikring av vannressurser er også nødvendig. Dette kan skape økt forståelse for både vannets rolle i eksisterende konflikter og dens rolle som kilde til konfliktløsning. Vann er sjeldent den eneste eller regjerende årsaken til konflikt. Likevel er vannressursene ofte med både på å starte, eskalere, forebygge og avslutte konflikter mellom og innad i stater.

Publisert: 23. august 2018
Öppdatert: 22. september 2020
Print Friendly, PDF & Email