Etiopias «Renessansedam» fører til konflikt

Spørsmålet om kontroll av Nilens vannførsel er betent. Dette er historien om hvordan en demning har ført til at flere frykter krig mellom to av Afrikas mest folkerike land.

Av Narve Nilssen

Det skapte store kontroverser da Etiopia i 2011, kunngjorde planene om å bygge en ny demning langs Nilen. Fullført vil den såkalte Renessansedammen være Afrikas største demning, og vil kunne gi Etiopia helt nye muligheter til å nyttiggjøre seg av elvens potensial.

Demningen vil også gi landet anledning til å kontrollere vanntilførselen til land lenger ned langs Nilen og spesielt Egypt er bekymret. Prosjektet og forhandlingene rundt står i sentrum av rivaliseringen mellom de to regionale stormaktene.

Nilen, her sett fra verdensrommet, har vært grunnlaget for den egyptiske sivilisasjon i årtusener. Foto: NASA (CC BY 2.0).

Om Nilen

Nilens betydning i verdenshistorien er nær sagt myteomspunnet. Som grunnlag for liv i en ellers tørrlagt ørken har elven i flere tusen år hatt uovertruffen betydning for menneskene som har levd langs dens bredder. Den regnes som verdens lengste elv og renner totalt 6700 kilometer.

Man kan egentlig derimot snakke om to elver, nemlig Den blå Nilen og Hvite Nilen. Det blå Nilen har sitt utspring i Etiopias høyland, mens hovedløpet for den såkalte Hvite Nilen regnes derimot å starte med Viktoriasjøen for så å renne nordover.

Ved Khartoum, Sudans hovedstad, møtes Hvite Nilen og Den blå Nilen. Elven går derfra videre nordover hvor den har sitt utløp i Middelhavet gjennom det kjente deltaet i Egypt. Mye vann fordamper på elvens vei nordover, og vannmengden fra Hvite Nilen er blitt halvert når den når Khartoum. Uten vanntilførselen fra bielver, og da Den blå Nilen spesielt, ville ikke Nilen nådd helt til Middelhavet. For Sudan og Egypt er med andre ord nedbøren, og den etterfølgende tilførselen av vann, fra Etiopias høyland essensielt.

Vannet i Nilen er blitt aktivt brukt og regulert helt tilbake til oldtidens Egypt. Hvert år fører massivt nedbør til at vannmengden i Nilen øker. De gamle egypterne brukte den årlige floden til å fylle reservoarer og spre vannet ut gjennom kanaler og diker, noe som muliggjorde en mye større matproduksjon.

Hvordan å best håndtere og kontrollere de årlige variasjonene i vannstanden, som fører til både flom og tørke, har forblitt en utfordring for landene rundt Nilen i påfølgende årtusener. Målet er å kunne bygge opp store nok lagre slik at landbruket, og i nyere tid andre formål som for eksempel kraftproduksjon, kan sikres en jevn tilgang til vann.

For Egypts del var det derfor en milepæl da Aswandammen sto ferdig i 1970. Dette medførte at egypterne fikk kontroll over den årlige flommen, noe som har hatt enorm betydning for egyptisk landbruk og økonomi. Sudan har også benyttet seg av potensialet i Nilen og har bygd ut fire demninger det siste århundret.

Uten Nilen, intet Egypt

Kart over Nilen gjennom Egypt, Sudan og Etiopia med Renessansedammen markert i rødt. Foto: शीतल सिन्हा/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Fra oldtidens til i dag har grunnlaget for den egyptiske stats eksistens berodd på Nilen. 95 prosent av egyptere bor nær Nilen, to tredjedeler av landets matproduksjon og så godt som alt drikkevann er også knyttet til elven. Presset på Nilen er også ventet å øke som følge av befolkningsveksten i området. I Egypt øker innbyggertallet gjennomsnittlig med én million hver sjette måned, og rapporter fra FN anslår at landet vil stå overfor vannmangel innen 2025.

Ifølge etiopiske myndigheter vil Renessansedammen sørge for jevn tilførsel av vann til både Sudan og Egypt, og Etiopias statsminister Abiy Ahmed har sagt at bekymringene til Egypt er blåst ut av proporsjoner. Flere mener derimot at det fremdeles er stor usikkerhet knyttet til effekten en slik stor demning vil ha på den totale vanntilførselen.

Prosjektet vil blant annet muliggjøre at også Sudan kan ta i bruk mer vann til landbruk og elektrisitet, noe som kan tilsi at det blir enda mindre når Nilen renner videre mot Egypt. Det er også uklart om demningen kan sikre en jevn tilførsel av vann også i tider med tørke. Forhandlingene mellom Egypt og Etiopia er med andre ord preget av stor skepsis, spesielt fra egyptisk hold.

Helt siden prosjektet ble annonsert i 2011 har Egypt, Sudan og Etiopia forhandlet i forsøk på å bli enige i hvordan å gå frem. Egypt fremholder en traktat fra 1929, etterfulgt av en i 1959, som ga Sudan og Egypt nær sagt enerett på Nilens vannressurser. Kanskje viktigere ble Egypt i disse avtalene også tilkjent vetorett ved eventuelle fremtidige prosjekter lenger oppstrøms. Disse avtalene ble derimot inngått mellom britisk-kontrollerte Egypt og Sudan, og Etiopia anser seg derfor ikke bundet.

Tøffe forhandlinger

Etiopias statsminister Abiy Ahmed. Foto: World Economic Forum/Benedikt von Loebell (CC BY-NC-SA 2.0).

Det ble også på starten av 2000-tallet forsøkt å utvikle et felles juridisk rammeverk for forvaltningen av vannressursene i Nilen. Til slutt lot Sudan og Egypt være å signere ettersom de mente avtalen ikke ivaretok deres historiske rettigheter.

I 2015 signerte de tre landene en ny avtale i Sudans hovedstad Khartoum, og mange håpet at partene med dette ville finne en felles vei fremover. I årene som etterfulgte signeringen av avtalen viste det seg imidlertid at det fremdeles var stor avstand mellom partene, og forhandlingene brøt sammen. En sentral problemstilling for forhandlingene er tiden det skal ta å fylle demningen.

Etiopia ønsker å få anlegget operativt så raskt som mulig, og har lagt opp til at demningen skal fylles i løpet av seks år. Egypt er bekymret for at å fylle Renessansedammen på så kort tid vil føre til vannmangel og mulig matmangel, og har foreslått et tidsaspekt på mellom 12 og 21 år.

På tross av det ikke enda foreligger en avtale, planlegger Etiopia å starte oppfyllingen sommeren 2020, og ser for seg å ha nok vann til å starte kraftproduksjon allerede i desember. For at ikke situasjonen skal bli ytterligere spent, haster det med andre ord å komme til enighet. Etter fire år uten nevneverdig fremskritt i forhandlingene, forsøker nå USA å megle.

I samråd med USA og Verdensbanken ble det satt som frist å komme til en avtale innen den 15. februar 2020, uten hell. I mai kom derimot Egypts leder, Abdel Fattah al-Sisi, igjen på banen og utrykte ønske om nye forhandlinger. Det er planlagt møter mellom Egypt og Etiopia senere i 2020 i Washington. Utsiktene til enighet forblir derimot høyst uklare.  

Bare et spørsmål om prestisje eller oppbygging til krig?

Egypts president Abdel Fattah al-Sisi. Foto: President of Russia (CC BY 4.0).

Nilen står sentralt for selvbildet til både Etiopia og Egypt. For al-Sisi er det viktig å fremstå trygg på spørsmål som gjelder nasjonal sikkerhet. Det vil kunne ses på som en svakhet å tre tilbake fra en konfrontasjon med Etiopia, som er en voksende makt i området.

I Etiopia står Abiy Ahmed overfor et valg til neste år, og mye av landets politiske prestisje er knyttet til prosjektet. Etiopia er en av verdens raskest voksende økonomier, og med Renessansedammen vil landets energibehov bli dekket. I tillegg vil Etiopia, med de beregningene som ligger til grunn, bli Afrikas største energieksportør. 

Trusselen om at konflikten kan gå over på det militære domenet har ligget latent helt siden 2011. Abdel Fattah al-Sisi er blitt sitert på at Egypt vil måtte kunne ta «alle nødvendige skritt» for å sikre landets rettigheter til Nilens vanntilførsel. Det har også blitt rapportert om flere egyptiske politikere som anbefaler militære skritt for å stanse byggingen av demningen. Abiy Ahmed har på andre siden sagt at ingen makt kan stanse Etiopia fra å fullføre prosjektet.

Hvordan forhandlingene i Washington går vil ha mye å si for hvordan situasjonen utvikler seg. I en region hvor det er mange interessenter, blant dem stormaktene Kina og USA, er det knyttet stor spenning til hvordan konflikten mellom to av Afrikas mektigste land løses.

Mens kampen om Nilen utfolder seg, er situasjonen også med på å underbygge en utvikling mange av verdens konfliktforskere peker på: fremtidens kriger og konflikter ser ut til å omhandle nettopp tilgangen på vann.

Publisert 29. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email