Skjørt demokrati i Tunisia

Tunisia trekkes ofte frem som suksesshistorien fra Den arabiske våren. Men det tunisiske demokratiet er skjørt og nye bølger av misnøye vokser frem. Tunisia også svært utsatt for at urolighetene i nabolandene Libya og Algerie skal påvirke den positive retningen landet har hatt siden 2011.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Foto: Wikimedia Commons

Afrikas nordligste punkt er Ras ben Sakka i Tunisia, og med sin geografiske plassering har landet havnet i sentrum for flere maktkamper opp gjennom tidene. Allerede i det 10. århundret f.kr. var byen Karthago i dagens Tunisia en økonomisk og militær stormakt etablert av fønikerne. Området ble en del av Romerriket rundt 150 år f.kr., men fremveksten av islam i Nord-Afrika på 600-tallet førte til at området tilfalt Det umajjadiske dynastiet. I 1574 ble landet del av Det osmanske riket, men landet ble i realiteten styrt av et familiedynasti – Hussein-dynastiet. Fra midten av 1800-tallet gjennomgikk landet en rask modernisering og ble i 1861 det første arabiske landet med grunnlov. Flere tiår med økende fransk innflytelse fulgte og Tunisia ble formelt et fransk protektorat i 1881.

Under Den andre verdenskrig kom Tunisia under kontroll av den franske Vichy-regjeringen og fikk en sentral rolle. Både italienske og tyske styrker brukte tunisiske havnebyer til å forsyne sine styrker i Libya. Tunisia ble sentral for de amerikanske, britiske og frie franske styrkene i invasjonen av Sicilia. Tyskland okkuperte Tunisia i 1942 og flere tunisiere var forholdt seg positive til erobringen da de håpet et fransk nederlag i krigen ville gi dem selvstendighet. De allierte styrkene frigjorde Tunisia i 1943 og et fransk styre ble innført.

Selvstendighet og diktatur

Tunisia hadde ulike former for indre selvstyre under franskmennene, men fikk sin selvstendighet først den 20.mars 1956, etter stort press fra nasjonalistene i landet. Habib Bourguiba ble statsminister og monarkiet ble avskaffet. Bourgubia var utdannet jurist i Frankrike, med ledet nasjonalistpartiet Néo-Destour og satt fengsel i flere omganger før selvstendigheten. Det ble imidlertid ingen demokratiske reformer, og flere tiår med diktatur fulgte. Bourguiba innførte sosialisme, kollektivisering av jordbruk og sentralstyring av økonomien. Etter massive protester og stadig dårligere økonomi ble det imidlertid gjennomført flere vellykkede reformer utover 70-tallet, men uten at befolkningen merket noe særlig til den økonomiske veksten.

En viss politisk liberalisering fant sted på begynnelsen av 80-tallet, og ettparti-systemet ble formelt opphevet i 1981. Utover 80-tallet økte imidlertid misnøyen blant folket og etter en periode med større økonomisk krise ble Bourguiba avsatt i 1987. Maktovertakelsen har blitt betegnet som et kupp, men ble gjennomført i tråd med konstitusjonen da Bourguiba ble erklært senil og uskikket til å styre landet. Generalen og statsministeren Zein el-Abdin ben Ali tok over, men kun noen få andre partier var tillatt, og Ben Alis parti vant alle valg med over 90 prosent av stemmene.

Den arabiske våren

Protester i Tunis under Den arabiske våren. Foto: Wikimedia Commons

Betegnelsen «Den arabiske våren» brukes for å beskrive en serie av opprør mot sittende regimer i Nord-Afrika og Midtøsten fra januar 2011. Den arabiske våren startet imidlertid den 17. desember da Mohammed Bouaziz, en ung grønnsakshandler i den tunisiske byen Sidi Bouzid, fikk grønnsaksvognen sin konfiskert av politiet, uten grunn. Etter mislykkede forsøk på å prate med de lokale styresmaktene, satte Bouaziz fyr på seg selv i protest mot regimet. Han døde den 4. januar 2011 av brannskadene. Mange tunisiere kjente seg igjen i situasjonen. Demonstrasjoner og opprør spredde seg derfor raskt til flere byer i landet, deriblant hovedstaden Tunis. Opprøret, som kalles Sjasminrevolusjonen, skyltes i stor grad stor frustrasjon blant befolkningen grunnet utbredt arbeidsledighet, økte matvarepriser, korrupsjon, og mangel på menneskerettigheter.

Etter først å ha møtt demonstrasjonene med å innføre unntakstilstand i landet, så president el-Abadine seg nødt til å reise til Saudi Arabia i eksil i januar 2011. I oktober samme år ble det holdt valg til en grunnlovgivende forsamling som innen ett år skulle lage en ny grunnlov. Valget gikk fredelig for seg, og hadde en oppslutning på hele 90 %. I november 2011 ble menneskerettighetsaktivisten Moncef Maeazouki valg til president i overgangsregjeringen.

Ettervirkningene av Den arabiske våren

Det brøt ikke ut noen borgerkrig i overgangsperioden, og Tunisia fremstår i dag som det mest vellykkede utfallet av Den arabiske våre. I januar 2014 fikk det endelige grunnlovsutkastet tilslutning fra over to tredjedeler av de folkevalgte i nasjonalforsamlingen. Den nye grunnloven har blant annet fastslått regler for gjennomføring av valg, og avsatt halvparten av plassene i nasjonalforsamlingen til kvinner. Ingen andre land i verden har en så stor kvotering i nasjonalforsamlingen, og det vekker oppsikt at dette skjer i et muslimsk land. I desember 2014 ble den tunisiske advokaten og politikeren Al-Baji Qaʾid as-Sibsi valgt til president i det første demokratiske valget etter revolusjonen. Han leder partiet Nidaa Tounes, et sekulært og sosialdemokratisk parti stiftet av ham i 2012, som nå er landets største parti. Likevel har hans rolle vært begrenset av grunnloven til kun å ha kontroll med forsvars- og utenrikspolitikk. I tillegg har as-Sibsi mistet mye av sin påvirkningsmakt etter at Youssed Chaded ble statsminister i 2016.

Noe av suksessen i Tunisia tilegnes organiseringen av en bred politisk dialog og offentlig debatt med representanter fra både den gamle eliten og fra sivilsamfunnet. Den såkalte Kvartetten, som består av ulike organisasjoner i det tunisiske sivilsamfunnet, ble sågar tildelt Nobels fredspris i 2015. Kvartetten ble opprettet i 2013 og består av fagbevegelsen Union générale tunisienne du travail (UGTT), arbeidsgiverorganisasjonen Union tunisienne de l’industrie, du commerce et de l’artisanat (UTICA), menneskerettighetsorganisasjonen la Ligue tunisienne pour la défense des droits d’homme (LTDH) og advokatforeningen Ordre national des avocats de Tunisie (ONAT). Begrunnelsen for tildelingen var den sentrale rollen de spilte som mekler og pådriver mellom politiske partier og andre aktører.

Terror og unntakstilstand

På lik linje som i andre deler av Nord-Afrika, vokste det på 70- og 80-tallet frem en betydelig islamistisk opposisjon i Tunisia som forfektet en islamsk stat og avviste det sekulære samfunnet Tunisia var blitt under daværende president Bourguiba. Opp gjennom 90-tallet opplevde Tunisia flere terroranslag – særlig mot turister. Flere islamistiske grupper har vokst frem i Tunisia, blant andre Ansar al-sharia in Tunisia og Katibat Uqba ibn Nafi som er en utbrytergruppe fra al-Qaida i Maghreb.

I juli 2015 ble det innført unntakstilstand i Tunisia etter flere terrorangrep knyttet til IS, som et angrep på Bado-museet i Tunis og mot turister på stranden i Sousse samme år. Gjerningsmennene hadde fått trening i Libya, og Tunisia kunngjorde at det skulle bygges en 160 kilometer lang sikkerhetsmur langs grensen til Libya som et tiltak mot terrorisme. De sosiale problemene i de perifere regionene av landet har i stor grad bidratt til radikalisering og rekruttering til islamistiske grupper – og særlig i områdene som grenser til Libya i sørøst og Algerie i vest. Unntakstilstanden har blitt videreført flere ganger, senest i februar 2019. Da ble det også vedtatt en ny lov som gir myndighetene makt til å forby demonstrasjoner og streik, suspendere ikke-statlige organisasjoner (NGOer), innføre vilkårlig begrensning på bevegelsesfriheten, gjennomføre ransakelser uten varsel eller grunn.

I begynnelsen av mai 2019 drepte tunisisk politi tre personer som de beskrev som militante islamister under en politiaksjon. Innenriksministeren opplyste i etterkant at sikkerhetsstyrkene tidligere hadde pågrepet det de beskrev som en «farlig terrorist» som planla et terrorangrep under fastemåneden Ramadan. Personene skal ha tilhørt terrorgruppen Jund al-Khilafah som er en undergruppe av IS med tilholdssted i Algerie.

Fortsatt missnøye

Tunisia blir trukket frem som suksesshistorien fra Den arabiske våren fordi de fikk til et maktskifte uten at det utløste borgerkrig slik som i Syria, Libya og Jemen. Imidlertid er det fortsatt store økonomiske utfordringer i landet. Tungrodd byråkrati, korrupsjon, høy inflasjon og høy arbeidsledighet – særlig blant de unge – preget fortsatt hverdagen til landets befolkning. Turisme er en meget viktig næring, og denne lider særlig ved ustabilitet og fare for terrorangrep. I tillegg vokser de økonomiske forskjellene i landet, og særlig blir det større motsetninger mellom innlandet og kyststrøkene. For eksempel lever rundt 30 prosent i innlandet i fattigdom, mens kun 15 prosent lever i fattigdom på landsbasis. Arbeidsledigheten i innlandet er tre ganger så høy som ved kysten, og mulighetene til en god utdannelse er dårligere. 

I april 2019 har det vært flere demonstrasjoner i Tunisia.  Etter at folket krevde den algeriske presidentens avgang i april 2019, har opposisjonen i Tunisia også rørt på seg. Flere har tatt til sosiale media for å kreve at sittende president as-Sibsi ikke stiller til gjenvalg, til tross for at han ble valgt i et demokratisk valg og landets grunnlov tillater presidenten å sitte to perioder. Den 6. april gikk den 93 år gamle as-Sibsi ut og sa at han ikke ønsket å stille til gjenvalg, da det finnes så mange andre dyktige politikere i landet. Ingen har foreløpig varslet at de vil stille til valg. Tunisia skal avholde parlamentsvalg den 6. oktober, og presidentvalg den 7. november 2019. En studie gjennomført av the International Republican Institute i februar 2019 viser imidlertid at hele 87 prosent av tunisiere mener at landet deres er på vei i gal retning og at valget egentlig ikke har noe å si for hvordan landet styres. Maeazouki, som fungerte som president i overgangsregjeringen i 2011 gikk i april 2019 ut og berømmet demonstrasjonene i Algerie og sa at maktskiftet er «et at de mest suksessfulle revolusjonene fra Den arabiske våren»

Ustabilt nabolag

Tunisia ligger kilt inn mellom Algerie og Libya, og selv om demonstrasjonen i Algerie har påvirket opinionen i Tunisia, er det likevel utviklingen i det andre nabolandet som volder størst bekymring. Mens Tunisia er et eksempel på hvor suksessfull Den arabiske våren kunne være, er Libya det motsatte. Etter luftkrigen som endte med regimeendring har statsdannelsen så godt som brutt sammen og landet preges i dag av borgerkrig, lovløshet og væpnede militser. Dette er forhold som lett kan skli over landegrensene og ramme også Tunisia. Tunisiske myndigheter og politikere har vært svært tilbakeholdne med å kommentere situasjonen i Libya, utover å oppfordre til en fredelig løsning.

Land som ikke har vært demokratiske lenge er ofte mer sårbare for tilbakeslag, da man ikke har noen historisk tradisjon for hvordan et demokrati fungerer og mange institusjoner er nye. Dersom myndighetene i Tunisia ikke får bedret de underliggende forholdene som gjorde at folket tok til gatene i 2011, kan mye av demokratiseringen ha vært forgjeves. De mest presserende problemene for folk flest er de forhold som påvirker dagliglivet ikke hvorvidt de får mulighet til å stemme på ulike politikere. Et politisk valg vil kun føles meningsfylt dersom befolkningen faktisk ser resultater etter å ha gått til valgurnene. At Tunisia i tillegg befinner seg i en ustabil region, og at slike resultater ofte lar vente på seg, kan gjøre situasjonen enda mer usikker.

Publisert: 23. mai 2019
Print Friendly, PDF & Email