Mongolias sikkerhetspolitiske utfordringer

Mongolia har den tøffe jobben med å balansere mellom stormaktene Kina og Russland. I 30 år har dette gått fint, men de siste årene har dette blitt stadig vanskeligere.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Hvor trygt og stabilt et land er, avhenger i stor grad av hvor i verden det befinner seg. Betydningen av geografi i konflikter har vært grundig studert, og stater med felles grense har naturlig nok økt sannsynlighet for å krige med hverandre – rett og slett fordi de er nærme hverandre. Uenigheter over hvor grensene skal gå, fordeling av ressurser, samt behandling av minoriteter fra nabolandet, er bare noen av de mange potensielle konfliktene som kan oppstå mellom land som deler grense. Hvilke naboer man har, har med andre ord stor innvirkning på hva slags sikkerhets- og forsvarspolitikk man må føre.

Wikimedia Commons

Likevel er det ikke nødvendigvis slik at stormakter kan gjøre akkurat slik de vil, mens svakere stater kun må holde ut og lide under de sterkes ønsker. Svakere stater har en mulighet til ikke bare å øve innflytelse på sine naboer, men også å påvirke forholdet mellom andre stormakter i regionen. Dette er Mongolia et godt eksempel på.

Mellom Kina og Russland

Mongolia ligger som en øy mellom to av verdens stormakter; Russland og Kina. Ikke overraskende har begge landene hatt stor innflytelse på Mongolia oppgjennom historien. På 1200-tallet var Mongolia hjertet i verdenshistoriens største imperium i utstrekning, fra Korea i øst til Østerrike i vest, og fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukten i sør. Dsjengis Kahn klarte imidlertid aldri å styre imperiet som et samlet rike, og etter hans død ble det delt opp i fire kongeriker.

De neste 500 årene skulle Mongolia bli arena for en dragkamp mellom Russland og Kina. I 1368 ble restene av Dsjengis Khans Mongolrike erobret av det kinesiske Ming-Dynastiet. På 1600-tallet ble Mongolia delt i Ytre og Indre Mongolia, der sistnevnte var en del av Kina, mens russisk innflytelse stadig gjorde seg mer gjeldende i førstnevnte. I 1911 løsrev hele Mongolia seg fra Kina og erklærte sin selvstendighet, med støtte fra Russland. Likevel ble Mongolia igjen en del av Kina i 1919, før en revolusjon støttet av russerne resulterte i endelig løsrivelse og selvstendighet i 1921.

Nå ventet imidlertid en periode med russisk dominans. Et sovjetinspirert kommunistisk regime ble innført i 1924, og Mongolia ble dermed verdens andre kommunistiske stat. Pro-kinesiske tendenser ble slått hardt ned på. Da japanerne besatte Mandsjuria, den nordøstlige delen av Kina, inngikk Sovjetunionen og Den mongolske folkerepublikken en traktat om gjensidig hjelp, og sovjetiske tropper rykket inn i Mongolia i 1936. Særlig buddhistene fikk oppleve det mongolske kommunistregimets undertrykkelse i de neste par årene; nær alle de 700 klostrene i landet ble ødelagt og om lag 100 000 buddhistiske mongoler ble drept i utrenskningene. Først i 1946 anerkjente Kina Den mongolske folkerepublikken, men under Den kalde krigen var det utplassert store sovjetiske styrker på grensen mellom Mongolia og Kina, og forholdet var svært anspent. Forholdet mellom de to landene ble først normalisert etter at de sovjetiske troppene ble trukket ut i 1992.

Del av det mongolske Forsvaret under en seremoni i 2007. Foto: Wikimedia Commons / Official U. S. Marine Corps photo by Sgt. G. S. Thomas.

Demokrati – men interne utfordringer

I om lag 500 år var Mongolia underlagt Kina, men fikk sin selvstendighet i 1921. Landet ble styrt som en diktatorisk ettpartistat frem til 1990, da den nye grunnloven i 1992 gjorde Mongolia til en uavhengig, demokratisk republikk, og markedsøkonomi ble innført. Den mongolske økonomien vokste raskt og var tidvis på 2010-tallet blant de raskest voksende økonomiene i verden. Overgangen til et kapitalistisk samfunn har imidlertid vært vanskelig for Mongolia. Storstilt privatisering av jord og økonomi har ført til omfattende korrupsjon. Dette har gjort at utenlandsinvesteringene har minsket de senere årene, og den raske veksten stanset opp. Den utbredte korrupsjonen har også gjort at befolkningen har merket lite til den økonomiske veksten. Over 20 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og det er stor arbeidsledighet. I forlengelsen av dette er folkets tiltro til styresmaktene svært lav. I en meningsmåling i 2012 sa 86 % av mongoler at staten enten ofte eller alltid misslykkes i å løse landets viktigste utfordringer.

Fredelig sameksistens

30 år etter selvstendigheten fra Sovjetunionen og innføringen av demokrati, ser det ut til at Mongolia har lyktes med å holde fast ved sin uavhengighet. Med Sovjetunionens fall, utarbeidet Mongolia en utenrikspolitikk der kjernen var et balansert forhold til både Russland og Kina. Mongolia tok ikke noen side, men kunne dra godt av mulig kommersielt samarbeid med begge naboer. Russland er den viktigste leverandøren av energi, mens Kina er det viktigste eksportmarkedet. Begge de bilaterale forholdene er basert på vennskaps- og samarbeidsavtaler fra 1993 (Russland) og 1994 (Kina), som bygger på de såkalte fem prinsipper for fredelig sameksistens: 1) gjensidig aksept av territorial integritet, 2) gjensidig ikke-angrep, 3) gjensidig ikke-innblanding i indre anliggender, 4) like rettigheter og gjensidig nytte og 5) fredelig sameksistens.

I tillegg valgte det nylig selvstendige, demokratiske Mongolia å knytte tettere bånd til en annen mektig stormakt, USA, for å balansere mot både Russland og Kina. Mongolia har også valgt en utenrikspolitisk linje der de handler fritt fra kinesiske og russiske interesser. De har blant annet knyttet tettere bånd til Den europeiske union (EU), Japan, India, samt Korea-halvøyen der Mongolia har utviklet et uvanlig nært forhold til både Nord- og Sør-Korea. Mongolia har med andre ord lagt seg på en linje der de tenker at jo flere land de knytter seg til, jo større blir muligheten for å balansere mot naboene.

Fra venstre: Kinas president Xi Jinping, Mongolias president Khaltmaagiin Battulga og Russlands president Vladimir Putin, juni 2019. Foto: Kremlin.ru

Betinget uavhengighet?

Likevel er det en skjør balanse. Mongolias markering som en selvstendig og uavhengig stat skjedde på 90-tallet, i en periode der stormaktene rundt ikke utfordret hverandre og generelt sett har vært tolerante. Gjensidig toleranse mellom Kina og Russland, Russland og USA, samt Kina og USA, har i lang tid skapt et internasjonalt klima der svakere stater ikke trenger velge side mellom stormaktene. Dette står i kontrast til tidligere tider, som for eksempel under Den kalde krigen, der stormaktene har konkurrert om dominans, og der geopolitikk har fått statene til å se etter mulige lojale bufferstater. Mongolia har dermed hatt muligheten til å etablere en selvstendig utenrikspolitikk. Likevel ser man nå at verken Kina eller Russland er interessert i at Mongolia skal forfekte USAs interesser i det de ser på som sin bakgård. På 2000-tallet, i takt med «krigen mot terror», har USA vist stadig mer interesse for Sentral-Asia, et område som tidligere har vært mer eller mindre akseptert som Russlands og Kinas interessesfære. De siste ti årene, særlig med russisk annektering av Krim-halvøyen og Kinas økte økonomiske dominans, har forholdet mellom USA på den ene siden og Russland og Kina på den andre tilspisset seg. De sistnevnte er derfor skeptiske til at USA ikke bare bidrar med økonomisk assistanse rettet mot generell utvikling, men også bidrar med opplæring av det mongolske forsvaret, med sikte på modernisering og profesjonalisering.

Mongolia, som mange andre land, har sett på den økende asymmetrien i maktbalansen i regionen med vaktsomhet. Kinas styrkede rolle på den internasjonale scene og rolle som ubestridt økonomisk stormakt, påvirker i aller høyeste grad Mongolia. Særlig når dette kombineres med et økt – om enn uoffisielt – kinesisk fokus på Mongolia som et historisk kinesisk område. For Kina er Mongolia også essensielt fordi den lange grensen de deler går langs Xinjiang-provinsen, et område der kinesiske myndigheter sliter med sosiale og etniske uroligheter. I tillegg har vi sett en økt interesse for, og konkurranse om, mongolske mineraler. Landet har nemlig enorme ressurser av blant annet kull, kobber, gull og uran, noe både Russland, Kina og USA har vist stor interesse for. Utfordringen for Mongolia er å tjene på sine ressurser uten å bli for tett knyttet til kjøperstaten. For eksempel har Kina lenge vært svært interessert i Mongolias reserver av kokskull, som blant annet brukes i stålproduksjon. Men Mongolia har heller valgt å leie ut selve hjertet i gruveindustrien, South Gobi Oyu Tolgoi gruven, til Canada.

Tettere samarbeid

Mongolia er raskeste vei fra Asia til Europa, og utgjør således også en viktig brikke i Kinas Belte- og vei-initiativ. Et av de viktigste prosjektene for Kina, er den såkalte Kina-Mongolia-Russland Økonomiske Korridoren (CMREC), der hoveddelen går fra Tianjin i Kina, gjennom Mongolia, til Ulan-Ude i Russland. Ruten plasserer Mongolia i en posisjon som et fremtidig knutepunkt for kinesisk eksport til Europa. Det vil bety en betydelig økonomisk opptur for landet, etter at omfattende korrupsjon har skremt vekk mange tidligere vestlige investorer. Mongolia har således markert seg som en aktiv deltaker i prosjektet, og jobber hardt for å få Russland og Kina til å utvide transportåren med forgreininger fra CMREC. Men også dette prosjektet er blitt et eksempel på Mongolias betenkeligheter over å knytte seg for tett til Kina, og de jobber hardt for å trekke inn så mange andre stater i prosjektet som mulig for å skape en balanse. Tross mongolske forsøk på å skape en balanse, har de senere årene vist en økende økonomisk avhengighet av Kina, både gjennom direkte investeringer, handel, lån og arbeidskraft. Dette truer i stor grad mongolsk økonomisk selvstendighet, og i forlengelsen av det, politisk selvstendighet. Med økonomisk innflytelse kommer som kjent også potensialet for politisk innflytelse, en taktikk Kina har dratt nytte av i forbindelse med andre prosjekter i Belte- og vei-initiativet.

Kinas Belte- og Vei-initiativ med Kina-Mongolia-Russland Økonomiske Korridor.
Foto: Wikimedia Commons.

Publisert: 6. februar 2020
Print Friendly, PDF & Email