Kinas nye silkevei

Den kinesiske presidenten Xi Jinping betegnes som den mektigste kinesiske lederen siden Mao. Under ham har den kinesiske økonomien blomstret, og landet er en gryende økonomisk stormakt. Det er likevel hans Belte- og vei-initiativ som for alvor setter Kina på internasjonale lederes dagsorden. Er Den nye silkeveien Kinas springbrett mot å bli en global supermakt?

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Aldri før i nyere historien har en stat blitt så mektig så fort som Kina. Kina er blitt verdens største industriprodusent (gikk forbi USA i 2008), verdens største eksportnasjon (forbi Tyskland og USA i 2010), verdens største økonomi (forbi USA i 2014), og verdens sterkeste økonomi basert på kjøpekraft. I 2018 opplevde landet den dårligste økonomiske veksten på 28 år med 6,6 prosent – et nivå europeiske land bare kan drømme om.

Kinas president Xi Jinping omtales som den mektigste kinesiske lederen siden Mao, og har en klar ambisjon om å ta Kina inn på den globale arena. Foto: FN/Flickr

En av landets mektigste ledere, Deng Xiaoping, var kjent for slagordet «ta din tid, skjul din styrke». Godt illustrert ved at Kina sjelden har laget bruduljer på den internasjonale scene. I FNs sikkerhetsråd er faktisk Kina det landet som har brukt vetoretten færrest ganger, da de oftest heller velger fra å avstå fra å stemme. I 2017 brøt imidlertid Jinping med forgjengernes strategi da han talte til partikongressen: «Det er på tide for oss å tre inn i rampelyset på den globale arena». Dette følges opp av planer om å modernisere forsvaret innen 2035, og at det skal være en av verdens fremste militærstyrker innen 2050. Dette innebærer også at Jinping åpner for bruk av kinesiske militære styrker utenfor landets grenser.

Kinas inntog på den globale arena har imidlertid fått god drahjelp av en parallell tilbaketrekning blant tidligere dominerende land. Et gammelt ordtak sier at når solen går ned i vest, se mot øst. Det er akkurat det mange stater i Afrika, Latin-Amerika, og Sentral-Asia har gjort de senere årene når Trumps «America first» og europeiske lands interne uroligheter gjør at de er seg selv nok. Kinas utenlandsinvesteringer har 27-doblet seg siden 2002, og Kina gikk forbi USA som største investor i Afrika i 2014. Kinesisk involvering følges også av en politikk der de ikke blander seg inn i mottakerlandenes interne anliggende. De har tradisjonelt heller ikke stilt noen etiske eller moralske krav til lederne av de landene de støtter, i motsetning til det som er vestlige lands praksis.

Belte- og vei-initiativet

Det er Kinas økonomiske styrke som for alvor plasserer landet på den globale arena. «Ett belte, en vei» er navnet på hovedelementet i Kinas stormaktsplaner for det 21. århundre som ble lansert i 2013. Jinping sammenligner «beltet» med den historiske Silkeveien, mens «veien» henspiller på de gamle sjøveiene som bandt Kina til Sørøst-Europa, Sørvest-Asia, Øst-Afrika og det indiske subkontinent. En målsetning er uten tvil å knytte de berørte landenes – og særlig den sentralasiatiske regionens – økonomi tettere til Kina. Landets «nye» interesse i Sentral-Asia er egentlig bare en gjenopptaking av stormaktens rolle i regionen etter to århundrer med russisk og sovjetisk dominans. I dag er Kina godt på vei til å erstatte Russlands rolle som hovedaktør i regionen, mye takket være den nye silkeveien.

Per 2019 omfatter den nye silkeveien investeringer i 68 land på tre kontinenter, og foreløpig er det lansert om lag 1700 enkeltprosjekter for over 7000 milliarder kroner. Kinesisk investering kommer i form av lån fra banker kontrollert av det kinesiske kommunistpartiet, og det følger ingen krav om markedsreform eller bedre styresett, slik vestlige lån ofte har. Til gjengjeld er det knyttet et krav om at mottakerstaten for eksempel ikke anerkjenner Taiwan.

Investeringene omfatter prosjekter som toglinjer, rørledninger, motorveier, havner, fergeruter, og byer som bygges opp fra bunnen av midt i ingenmannsland. Det jobbes på spreng, og nesten hver uke er det en ny avdukning eller åpningsseremoni. Et av de siste tilskuddene er ferdigstillingen av motorveien mellom Gulehavet og Baltikum på 8445 kilometer. I Hellas har kinesiske investeringer skapt 10 000 sårt tiltrengte arbeidsplasser i den nye havnen i Piraeus. Prosjektet innebærer også en plan for egne internasjonale domstoler i Shenzhen og Xi`an for å håndtere disputter som måtte oppstå i forbindelse med Den nye silkeveien. Dermed blir prosjektet også en måte for Kina til å lage nye regler og institusjoner som reflekterer kinesiske interesser og tankesett. Geopolitiske ringvirkninger er dermed uunngåelige, både i form av økt kinesisk innflytelse, og mulige motreaksjoner i enkeltland.

Gjeldsfellen

Gjennom historien har stormakter funnet ulike metoder for å vokse seg enda mektigere og knytte til seg områder. Det mongolske riket brukte handel, Storbritannia har sitt samvelde, Sovjetunionen brukte ideologi, mens USA har brukt en institusjonalisert verdensorden og global militær tilstedeværelse. Kinas raske utvikling har blitt fulgt av innstendige forsikringer fra høyeste hold om at landet ikke vil prøve å ta USAs plass på verdensarenaen. Likevel er det ikke til å unngå at økonomisk makt også følges av politisk makt. Per 2019 står 23 av de 68 involverte landene i fare for ikke å kunne betale tilbake den kinesiske gjelden.

Regjeringsskifter i de involverte landene setter også prosjektene på spill. På Sri Lanka startet den daværende presidenten Mahinda Rajapaksa en massiv utbygging av havnen i Hambantota i samarbeid med kineserne. Gjelden kom på 1,3 milliarder dollar, og manglende betalingsevne gjorde at den nåværende presidenten Maithripala Sirisena har sett seg nødt til å lease ut havnen til et kinesisk selskap i 99 år for å kunne betjene rentene på lånet. Tadsjikistan så seg nødt til å overføre 1158 km2 med omstridt landområde til Kina, etter at de ikke klarte å tilbakebetale sitt lån. Dette har skapt økt skepsis blant andre land, og Myanmar valgte å kraftig nedskalere planene for den kinesiskfinansierte havnen som var planlagt.

Selv om Kina fortsetter å understreke at det ikke har noen intensjoner om å utfordre USAs stilling på verdenstoppen, er det flere som har stilt spørsmål ved om ikke Belte- og vei-initiativet vil ha en sterkt militær komponent i fremtiden. Kina har bygget sin første oversjøiske militærbase – i Djibouti – og så å si alle infrastrukturprosjektene i Belte- og vei-initiativet kan også brukes til militære formål, så vel som til kommersielle. Selv om det ikke skulle vise seg å være tilfellet, vil Kina potensielt kunne bygge opp såpass mye politisk og økonomisk avhengighet at de indirekte vil kunne bruke prosjektet til å begrense omfanget av amerikansk makt. For eksempel vil Kina kunne tvinge land i Afrika eller Asia som har havnet i en gjeldsfelle til å nekte amerikansk forsvar å fly gjennom deres luftrom, eller benytte seg av deres fasiliteter på bakken.

«La Kina sove, for når hun våkner vil hele verden skjelve» skal Napoleon ha sagt. Det store spørsmålet er om vi nå er kommet dit hen at det er på tide å skjelve. På papiret er Kina virkelig på vei til å bli en stormakt, men statistikk er ikke alltid nok for å danne seg et fullstendig bilde. På 1800-tallet hadde Kina både verdens største økonomi og militære styrker, men led likevel flere nederlag. Den økonomiske veksten landet har hatt de senere årene, har også gjort at borgerne stiller krav til regimet om opprettholdelse av dagens nivå. BNP per innbygger er under gjennomsnittet i verden og forskjellene mellom de som bor i byene og på landet øker kraftig. Den tabellen Jinping frykter mest er imidlertid den som viser Kinas demografiske utvikling. Konsekvensene av mange tiår med ettbarnspolitikk begynner virkelig å vise seg. Innen 2030 vil den totale estimerte befolkningen i Japan og Egypt til sammen være mindre enn Kinas estimerte befolkning på over 65 år. Dermed kan Jinpings ønske om å få Kina inn på den globale arena ironisk nok få en stopp fordi verdens mest folkerike land brått mangler arbeidskraft.

landene som har gått inn i Belte- og vei-initiativet er markert i blått. Foto: Wikimedia Commons
Publisert: 3. september 2019
Print Friendly, PDF & Email