Xinjiang-provinsen i Kina

I 2019 er det 70 år siden Xinjiang ble innlemmet som en del av den nyproklamerte Folkerepublikken Kina, og det hittil siste forsøket på å etablere en selvstendig uigursk stat ble stanset. Spenningene mellom uighurer og hankinesere i provinsen blusser imidlertid til stadighet opp og myndighetene har strammet inn grepet.

Av Narve Nilssen

Kinas største region

Xinjiang er Kinas klart største provins. Her markert i rødt.  Foto: Wikimedia Commons / TUBS

Den autonome regionen Xinjiang er Kinas største og vestligste provins. Området utgjør omtrent en femtedel av Kinas landareal, og er like stort som Storbritannia, Frankrike, Spania og Tyskland sammenlagt. På tross av den enorme størrelsen utgjør provinsens innbyggere kun 1.8 % av Kinas befolkning, nærmere bestemt rundt 24 millioner. Flertallet av innbyggerne i Xinjiang tilhører en etnisk minoritet, hvorav den største er uighurene som utgjør ca. 46 %. Uigurene deler historiske røtter med majoritetsbefolkningen i de sentralasiatiske landene, og skiller seg videre fra den kinesiske han-majoriteten ved at de til stor grad bekjenner seg til Islam. Provinsen er rik på reserver av fossile energikilder som olje, gass og kull, noe som sammen med områdets høye mineralforekomster har drevet investeringsviljen fra sentralmyndighetene.

Det er i midlertidig ikke bare penger Beijing tar i bruk for å sikre seg kontroll over provinsen. Myndighetene har nemlig oppfordret Kinas etniske majoritet, hankinesere til å flytte til regionen. Dette forsøket på å sikre økt innflytelse fra hovedstaden har ført til spenninger mellom innflytterne og befolkningen for øvrig. Provinsen blir både geografisk og demografisk delt mellom nord og sør av fjellkjeden Tian Shan, hvorpå de fleste av hankineserne bor i nord og de fleste uighurene bor i sør. Den sterkere konsentrasjonen av hankinesere i nord er et resultat av politikken ført av Beijing: Det er her det meste av den økonomiske utviklingen har funnet sted, og området har større forbindelse med resten av Kina gjennom mer utviklet infrastruktur enn det man finner i sør.

Drømmen om Øst-Turkmenistan

Xinjiang er kinesisk for «nytt territorium» og selv om provinsen har vært en del av det kinesiske riket siden det ble innlemmet i Qing-Kina midt på 1700-tallet har det beholdt mye av sin egenart. Et flertall av befolkningen er muslimer og mange anser seg for å ha mer til felles med sine naboland til vest enn det de har med resten av Kina. Det historiske opphavet til uighurene er antatt å være delt med de andre tyrkiske folkegruppene i Sentral-Asia, men uighurene i Kina har igjennom århundrene utviklet seg som egen gruppe som følge av interaksjon med, og integrering av, andre folkegrupper i området. Uighurene sin egenart har i møte med den nasjonalistiske enhetspolitikken ført av Beijing, ført til konflikter en rekke ganger. Mange uighurer mener at store deler av Xinjiang er å betrakte som okkupert område og anser seg som innbyggere av staten Øst-Turkmenistan. I Xinjiang har det ikke eksistert noen større uigursk stat siden 800-tallet, men i løpet av forrige århundre ble det to ganger gjort forsøk på å etablere staten Øst-Turkmenistan. I 1933 gjorde uighurene opprør mot Republikken Kina, og byen Kashgar, sørvest i Xinjiang ble sete for Republikken Øst-Turkmenistan. Den lille republikkens levetid ble imidlertid kort og allerede innen et halvt år var området igjen en del av Kina.

Uighurene skiller seg fra han-majoriteten både i relasjon til tradisjon, kultur og kanskje viktigst: religion. Foto: Wikimedia Commons / Colegota

Det kortlevde forsøket ga derimot inspirasjon til uighurenes separatistbevegelser og i 1944 ble Øst-Turkmenistan igjen proklamert. Denne gangen var det aktuelle området derimot helt nord i Xinjiang og ble muliggjort gjennom stor støtte fra Sovjetunionen. Under den pågående borgerkrigen mellom nasjonalistene og kommunistene i Kina klarte den nyfødte republikken å overleve, men etter at Folkerepublikken Kina ble dannet i 1949 av kommunistene, så ikke Sovjetunionen seg lengre tjent med å ha en satellittstat i området. Republikken Øst-Turkmenistan ble derfor absorbert av det nye kommunistiske regimet. Dagens uigurske separatister mener imidlertid at dette konstituerte en ulovlig annektering. Det er derimot ingen samlet separatistbevegelse med mål om løsrivelse og selvstendighet. Mens East Turkmenistan Liberation Organization (ETLO) har som mål å danne Øst-Turkmenistan på basis av de uigurske områdene i Xinjiang, mener mer ytterliggående islamistiske krefter, representert ved Turkistan Islamic Party (TIP), at dette bare kan være et delmål på veien mot et større islamsk kalifat over hele Sentral-Asia. TIP er definert som en terrororganisasjon av flere stater og har blant annet en syrisk fløy som har vært aktiv i den syriske borgerkrigen. I tillegg finnes det moderate krefter som heller ønsker større autonomi innenfor Kina, og ikke nødvendigvis en selvstendig stat.

Situasjonen i dag

Natt til den 26. juni 2009 ble to uigurske arbeidere drept av hankinesere på en lekefabrikk i Sør-Kina. Dette førte til reaksjoner fra uighur-miljøer og den 5. juli samlet grupper av uighurer seg for å protestere i Xinjiangs provinshovedstad, Ürümqi. Det som først var fredelige demonstrasjoner utviklet seg etter hvert til å bli voldelige opptøyer. I løpet av den 6. juli ble 197 mennesker drept, de fleste av disse var hankinesere. Opptøyene førte til massearrestasjoner og flere uigur-menn ble arrestert uten å ha noen direkte forbindelser med opptøyene. Selv om opptøyene den 6. juli fort ble slått ned av myndighetene, fortsatte urolighetene og antall arresterte økte. Et stort antall sikkerhetsstyrker ble satt inn for å holde kontroll, og 40 000 kameraer ble satt opp for å overvåke Ürümqi. Dette er tiltak som er videreført og styrket ikke bare i Ürümqi, men også i resten av Xinjiang de siste ti årene. Ethvert tegn på nye demonstrasjoner eller opptøyer blir slått hardt ned. Myndighetene i Beijing har rettferdiggjort tiltakene ved å peke på at det er nødvendig i møte med det de beskriver som handlinger utført av terroristorganisasjoner. Et av de mest omtalte tiltakene fra sentralmyndighetene er opprettelsen av de såkalte utdanningsleirene.

Eksperter fra FN anslår at rundt én million uigurer blir holdt i leirene over hele Xinjiang, hvor både formålet og forholdene er svært omstridt. Den internasjonale interesseorganisasjonen for uighurer, The World Uyghur Congress (WUC), mener dette er interneringsleire som fungerer som fengsler hvor unge uighurer skal avlære seg uighurenes gamle skikker og tradisjoner. Det er fra flere hold hevdet at dette er en assimileringspolitikk som tas i bruk for å nøytralisere trusselen for sentralmyndighetene, og at interneringen til stor grad er vilkårlig og uten dom. Beijing mener på sin side at de eneste som er tvunget er terrorister og leirene ellers er frivillige og fungerer som utdanningssentre. I en rapport fra myndighetene tidligere i år opplyses det om at leirene har vært ledd i prosessen å slå ned på terrorisme og ulovlig religiøs aktivitet, og at dette har ført til økt stabilitet i provinsen. Det er derimot vanskelig å få oversikt over situasjonen i leirene og i Xinjiang for øvrig ettersom provinsen er lukket for utlendinger. Rapportene om tilstandene kommer dermed enten fra tidligere innbyggere og aktivister eller fra myndighetene i Beijing.

Flagget som nå brukes som symbol av mange uighurer i ønsket om en selvstendig stat har sin opprinnelse fra 1933 og den kortlevde Republikken Øst-Turkemenistan. Foto: Wikimedia Commons / Tarkan

Temaet har fått stadig økende oppmerksomhet også fra det internasjonale samfunnet. Så sent som i juli 2019 sendte 22 vestlige stater, inkludert Norge, et samlet brev til FNs høykommissær for flyktninger der de uttrykte sin bekymring for situasjonen i Xinjiang. I brevet ble bruken av leirene, den utstrakte overvåkingen, og den generelle tilstanden med tanke på menneskerettighetene i provinsen trukket frem som særlig grunnlag for uro. Dette fremprovoserte sterke reaksjoner fra Kina, som svarte at dette var utilbørlig innblanding i interne forhold. En annen respons kom i form av et «svarbrev» signert av 37 stater, som overraskende nok inkluderer mange av de store muslimske landene, som berømmet Kinas tiltak for å fremme menneskerettigheter i Xinjiang. Signaturstatene rettet seg videre mot de vestlige landenes brev og ba dem slutte å bruke påståtte brudd på menneskerettighetene som et påskudd for å blande seg i andre staters indre anliggende. Flere av disse signatarstatene har sterke historiske bånd til USA. Det at de denne gangen valgte å ta Beijing sin side, blir av flere sett på som et konkret eksempel på Kinas økende innflytelse på verdensscenen.

70 år etter at Xinjiang ble en del av Kina er fremtiden til uigurene og provinsens andre etniske minoriteter svært usikker. Når Folkerepublikken i oktober 2019 feiret 70års-jubileumet for sin opprettelse, er det som Asias desidert mest innflytelsesrike stormakt. Evnen og viljen verdenssamfunnet har til å adressere situasjonen i Xinjiang kan fort komme til å kjølne.

Publisert: 30.10.2019
Print Friendly, PDF & Email