Xinjiang-provinsen i Kina

I 2019 var det 70 år siden Xinjiang ble innlemmet som en del av den nyproklamerte Folkerepublikken Kina. Med det ble siste forsøket på å etablere en selvstendig uigursk stat stanset. Spenningene mellom uighurer og hankinesere i provinsen blusser imidlertid til stadighet opp og myndighetene har strammet inn grepet.

Kinas største region

Xinjiang er Kinas klart største provins. Her markert i rødt. Foto: Wikimedia Commons/TUBS (CC BY-SA 3.0)

Den autonome regionen Xinjiang er Kinas største og vestligste provins. Området utgjør omtrent en femtedel av Kinas landareal, og er like stort som Storbritannia, Frankrike, Spania og Tyskland sammenlagt. På tross av den enorme størrelsen utgjør provinsens innbyggere kun 1.8 % av Kinas befolkning, nærmere bestemt rundt 24 millioner. Flertallet av innbyggerne i Xinjiang tilhører en etnisk minoritet, hvorav den største er uighurene som utgjør ca. 11 millioner.

Uigurene deler historiske røtter med majoritetsbefolkningen i de sentralasiatiske landene. Folkegruppen skiller seg videre fra den kinesiske han-majoriteten ved at de til stor grad bekjenner seg til Islam. Provinsen er rik på reserver av fossile energikilder som olje, gass og kull. Dette er, sammen med områdets høye mineralforekomster, blant grunnene til at sentralmyndighetene har viet området stor oppmerksomhet.

Over flere år har myndighetene oppfordret medlemmer av Kinas etniske majoritet, hankinesere, til å flytte til regionen. Dette forsøket på å sikre økt innflytelse fra hovedstaden har ført til spenninger mellom innflytterne og befolkningen for øvrig.

Provinsen blir både geografisk og demografisk delt mellom nord og sør av fjellkjeden Tian Shan. De fleste av hankineserne bor i nord og de fleste uighurene bor i sør. Den sterkere konsentrasjonen av hankinesere i nord er et resultat av politikken ført av Beijing. Det er i Nord det meste av den økonomiske utviklingen har funnet sted. I tillegg har området større forbindelse med resten av Kina gjennom mer utviklet infrastruktur enn det man finner i sør.

Om Xinjiang og uigurene

Xinjiang er kinesisk for «nytt territorium» og selv om provinsen har vært en del av det kinesiske riket siden det ble innlemmet i Qing-Kina midt på 1700-tallet har det beholdt mye av sin egenart. Et flertall av befolkningen er muslimer og mange anser seg for å ha mer til felles med sine naboland til vest enn det de har med resten av Kina.

Det historiske opphavet til uighurene er antatt å være delt med de andre tyrkiske folkegruppene i Sentral-Asia, men uighurene i Kina har igjennom århundrene utviklet seg som egen gruppe som følge av interaksjon med, og integrering av, andre folkegrupper i området.

Uighurene sin egenart har i møte med den nasjonalistiske enhetspolitikken ført av Beijing, ført til konflikter en rekke ganger. Mange uighurer mener at store deler av Xinjiang er å betrakte som okkupert område og anser seg som innbyggere av staten Øst-Turkmenistan.

Drømmen om Øst-Turkmenistan

I Xinjiang har det ikke eksistert noen større uigursk stat siden 800-tallet, men i løpet av det tyvende århundre ble det to ganger gjort forsøk på å etablere staten Øst-Turkmenistan. I 1933 gjorde uighurene opprør mot Republikken Kina, og byen Kashgar, sørvest i Xinjiang ble sete for Republikken Øst-Turkmenistan. Levetiden til den lille republikkens ble imidlertid kort, og allerede innen et halvt år var området igjen en del av Kina.

Uighurene skiller seg fra han-majoriteten både i relasjon til tradisjon, kultur og kanskje viktigst: religion. Foto: Wikimedia Commons/Colegota (CC BY-SA 2.5 ES)

Det kortlevde forsøket ga derimot inspirasjon til uighurenes separatistbevegelser og i 1944 ble Øst-Turkmenistan igjen proklamert. Denne gangen var det aktuelle området derimot helt nord i Xinjiang og ble muliggjort gjennom stor støtte fra Sovjetunionen.

Under den pågående borgerkrigen mellom nasjonalistene og kommunistene i Kina klarte den nyfødte republikken å overleve, men etter at Folkerepublikken Kina ble dannet i 1949 av kommunistene, så ikke Sovjetunionen seg lengre tjent med å ha en satellittstat i området. Republikken Øst-Turkmenistan ble derfor absorbert av det nye regimet. Dagens uigurske separatister mener imidlertid at dette konstituerte en ulovlig annektering.

Det er derimot ingen samlet separatistbevegelse i Xinjiangmed mål om løsrivelse og selvstendighet. Mens East Turkmenistan Liberation Organization (ETLO) har som mål å danne Øst-Turkmenistan på basis av de uigurske områdene i Xinjiang, mener mer ytterliggående islamistiske krefter, representert ved Turkistan Islamic Party (TIP), at dette bare kan være et delmål på veien mot et større islamsk kalifat over hele Sentral-Asia. I tillegg finnes det moderate krefter som heller ønsker større autonomi innenfor Kina, og ikke nødvendigvis en selvstendig stat.

Situasjonen i dag

26. juni 2009 ble to uigurske arbeidere drept av hankinesere på en lekefabrikk i Sør-Kina. Som svar samlet grupper av uighurer seg for å protestere i Xinjiangs provinshovedstad, Ürümqi. Det som først var fredelige demonstrasjoner utviklet seg etter hvert til å bli voldelige opptøyer. 197 mennesker ble drept, de fleste av disse var hankinesere. Opptøyene førte til massearrestasjoner og flere uigur-menn ble arrestert, også uten å ha noen direkte forbindelser med opptøyene.

Et stort antall sikkerhetsstyrker ble satt inn for å holde kontroll. I tillegg ble 40 000 kameraer ble satt opp for å overvåke Ürümqi. Disse tiltakene er videreført og styrket ikke bare i Ürümqi, men også i resten av Xinjiang de siste ti årene.

Ethvert tegn på nye demonstrasjoner eller opptøyer blir slått hardt ned. Myndighetene i Beijing har rettferdiggjort tiltakene, og sagt at de er nødvendige i møte med det de beskriver som terroristorganisasjoner. Et av de mest omtalte tiltakene fra sentralmyndighetene er opprettelsen av de såkalte utdanningsleirene.

Det anslås at over én million uigurer blir holdt i leirene over hele Xinjiang. Både formålet med leirene og forholdene til de som er der er svært omstridt. I flere organisasjoner, blant annet The World Uyghur Congress (WUC), er formålet at unge uighurer her skal avlære seg uighurenes gamle skikker og tradisjoner.

Det er også fra blant annet Amnesty International hevdet at dette er en assimileringspolitikk. Beijing mener på sin side at de eneste som er tvunget er terrorister og leirene ellers er frivillige. I rapporter fra myndighetene opplyses det om at leirene har vært ledd i prosessen å slå ned på terrorisme og ulovlig religiøs aktivitet. I tillegg pekes det på at dette har ført til økt stabilitet i provinsen.

Flagget som nå brukes som symbol av mange uighurer i ønsket om en selvstendig stat har sin opprinnelse fra 1933 og den kortlevde Republikken Øst-Turkemenistan. Foto: Wikimedia Commons/offentlig eiendom

Internasjonal fordømmelse

Sentralmyndighetenes politikk overfor uigurene i Xinjiang har fått stadig økende oppmerksomhet også fra det internasjonale samfunnet. I juli 2019 sendte 22 vestlige stater, inkludert Norge, et samlet brev til FNs høykommissær for flyktninger der de uttrykte sin bekymring for situasjonen i Xinjiang. I brevet ble bruken av leirene, den utstrakte overvåkingen, og den generelle tilstanden med tanke på menneskerettighetene i provinsen trukket frem som særlig grunnlag for uro. Dette har senere blitt fulgt opp av flere land, særlig USA og medlemmer av EU.

En annen respons til brevet kom i form av et «svarbrev» signert av 37 stater. I brevet ble Kinas tiltak for å fremme stabilitet i Xinjiang berømmet. Overraskende nok var mange store muslimske landene inkludert blant signatarstatene. I tillegg har flere av statene historisk hatt sterke bånd til USA. Responsen blir dermed av flere sett på som et konkret eksempel på Kinas økende innflytelse på verdensscenen.

Flere stater har også startet og omtale behandlingen av uigurene som et folkemord eller som folkemordlignende. Blant annet kom USAs utenriksminister Michael Pompeo, på sin siste dag i stillingen, med en offentlig fordømmelse av kinesiske myndigheters fremtreden i Xinjiang.

Mange av Kinas store samarbeidspartnere har derimot enten forholdt seg stille, eller, som i brevet i 2019, støttet myndighetens politikk. Flere topper i EU har også vært skeptisk til å bruke for skarpe ordlag, i fare for å sette forhandlingene om handelsavtale med Kina i fare. Evnen og viljen verdenssamfunnet har til å adressere situasjonen i Xinjiang kan dermed fort komme til å kjølne.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.