Mauritania: Porten til Sahara

I Mauritania er fattigdom utbredt, brudd på menneskerettigheter hyppige og de politiske institusjonene svake.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Bareina, en landsby sørvest i Mauritania. Foto: Ferdinand Reus / Wikimedia Commons

Mauritania er et av de tørreste landene i Afrika, og hele to tredjedeler av landet inngår i Saharaørkenen. Landet omtales derfor ofte som ”Porten til Sahara”. Det svært tørre klimaet gjør at landet er tynt befolket, med fire millioner mennesker fordelt på et område tre ganger så stort som Norge.

Arabere og berbere fra Nord-Afrika slo seg ned i området rundt 200 evt. De var imidlertid ikke de første bosetterne der og deres inntog fordrev jegerne og fiskerne som hadde bodd i området i flere tusen år.

Fra 800-tallet ble de nordlige områdene innlemmet i det muslimske Almoravid-riket, mens sør ble dominert av de store kongedømmene i Mali og Ghana. Denne delingen har preget landet videre og er fortsatt synlig i dag.

Landet er splittet mellom de arabiske folkeslagene i nord og de afrikanske i sør. Maurerne utgjør 70 prosent av den totale befolkningen og lever for det meste som fedriftsnomader. I sør lever flere afrikanske folkegrupper, der de fleste er fastboende jordbrukere.

Tradisjonelt har araberne i nord dominert og undertrykket folkeslagene i sør, og i flere hundre år ble de holdt som slaver. Fortsatt er samfunnet svært delt og forsøk på innføring av demokrati har foreløpig ikke lyktes.

Kolonitid

På 1500-tallet erobret marokkanske styrker store deler av dagens Mauritania. Arabisk språk, kultur og samfunnsorganisering ble innført. Dette skjedde samtidig som de europeiske kolonimaktene, som Storbritannia, Nederland, Portugal og Frankrike, begynte å interessere seg for Afrikas vestkyst.

Midlertidige handelsstasjoner ble etablert langs hele den vestafrikanske kysten, og disse områdene ble raskt strategisk viktige for spesielt slavehandel. Lokale høvdinger og maktpersoner tok eller kjøpte slaver sør i innlandet og solgte dem til europeiske oppkjøpere ved kysten.

Det var Frankrike som skulle bli dominerende kolonimakt i Vest-Afrika, og fra midten av 1800-tallet ble også Mauritania fransk koloni. Motstanden mot koloniseringen var stor, og Mauritania ble først fullstendig underlagt Frankrike på 1930-tallet.

Ettpartistat og militærkupp

President Daddah med Mao Zedong i 1968. Foto: 人民画报 / Wikimedia Commons

Mauritania ble selvstendig i 1960, samtidig med nabolandet Senegal, med Moktar Ould Daddah som landets første president. Landet ble verdens første islamske republikk.

Daddah styrte først i tett samarbeid med de tidligere koloniherrene, men innførte gradvis et mer uavhengig styre. I 1964 innførte han ettpartistyre og utover 70-tallet gjennomgikk hans regime en radikalisering med økt tilnærming til den arabiske verden. Arabiseringen av landet bidro til å forsterke motsetningene mellom nord og sør.

I 1975 gikk mauritanske styrker inn i Vest-Sahara for å dele den tidligere spanske kolonien med Marokko. Frigjøringsbevegelsen Polisario gjorde væpnet motstand og angrep også mål i Mauritania. Krigen hadde liten støtte i Mauritanias befolkning, og i 1978 ble Daddah styrtet i et militærkupp.

Mauritania trakk seg ut av Vest-Sahara i 1978. Men den politiske ustabiliteten skulle vedvare. Fra 1978 til 1984 ble det gjennomført ikke mindre enn fem militærkupp. Etter kuppet i 1984 ble grunnloven opphevet, nasjonalforsamlingen oppløst og politiske partier forbudt. Misnøyen blant folket vokste i takt med forbudene som ble innført, og en motstandsgruppe ble etablert med base i Senegal.

Svakt demokrati

Gradvis ble det en overgang til sivilt styre i Mauritania. I 1987 ble det første valget med flere partier siden selvstendigheten avholdt. I 1991 kom en ny grunnlov på plass, og flerpartisystem ble gjeninnført.

Kupptiden var imidlertid ikke forbi. I 2005 ble Ould Sid Ahmed Taya, som hadde sittet med makten siden 1984, avsatt i et militærkupp. Kuppet ble ledet av general Mohamed Ould Abdel Aziz og et militærregime satt med makten til de selv åpnet for demokratiske valg i 2007.

Allerede året etter ble imidlertid den demokratisk valgte regjeringen og presidenten avsatt i et nytt kupp. Årsaken var at presidenten hadde annonsert at fire generaler ville bli avskjediget. General Aziz var blant de fire og ledet på nytt et kupp. Kuppet førte til sterke internasjonale reaksjoner, og Det internasjonale pengefondet (IMF) og flere andre donorer har kuttet pengestøtten landet er så avhengig av. Aziz ble selv formelt valgt til president i 2009 i et valg som har fått sterk kritikk fra internasjonale valgobservatører. Aziz ble gjenvalgt i 2014, men trakk seg fra valget i 2019.

Siden 2019 har Mohamed Ould Ghazouani vært president i Mauritania. Han har tidligere vært sjef for både Forsvaret og sikkerhetsstyrkene og er en nært alliert av Aziz. Under valget ble det rapportert om flere arrestasjoner av opposisjonspolitikere og det er liten grunn til å tro at presidentskiftet vil skape store endringer i Mauritania.

Fortsatt slaveri

Slaveri ble formelt forbudt i 1980, men fortsatt er om lag én prosent av Mauritanias befolkningen slaver i streng forstand. Lokale menneskerettighetsgrupper mener så mange som 20 prosent av befolkningen lever ufrie liv. I all hovedsak dreier det seg om minoritetsgrupper blant de afrikanske mauritanierne i sør.

Disse jobber på gårder eller som tjenere i hus, uten lønn, frihet eller mulighet til utdannelse. Slavestatusen følger barn født av slaver, og barnebruder er også utbredt praksis. I 2007 ble en ny lov vedtatt som gjorde slavehold straffbart med opptil ti år i fengsel. Likevel har det vært liten endring i praksis.

Det finnes flere organisasjoner som arbeider for slavenes rettigheter og som hjelper mennesker med å komme løs fra slavehold og hjelper dem med å få et selvstendig liv i ettertid. Likevel lever de fleste under forferdelige forhold og fremtidsutsiktene er få. Les mer om moderne slaveri.

Brudd på menneskerettighetene

Det rapportertes om omfattende brudd på menneskerettighetene i landet. Pressen er i teorien fri, men underlagt sterk sensur i praksis.  Det er også utstrakt bruk av falske nyheter og propaganda og menneskerettighetsforkjempere, aktivister, bloggere og politiske dissidenter blir forfulgt.

Ytringsfriheten er sterkt begrenset og en anti-diskrimineringslov vedtatt i 2017 gjør det straffbart med fengsel å oppmuntre til kritikk av landet og regimet. Mobil- og nettilgang har blitt slått av ved flere anledning på strategiske tidspunkter, som for eksempel dagen etter valget i 2019.

De fleste mauritaniere lever i fattigdom og mangler tilgang på rent vann. Dette skyldes både ustabil nedbør og manglende rensing av kloakk samt utslipp fra industrien. Svært mange lever på det lille de klarer å dyrke selv.

Stadig flere mauritanere drar til den nordlige havnebyen Nouadhbou for å ta seg over til Kanariøyene. De har ofte små, dårlig utstyrte båter, og årlig omkommer flere hundre mennesker under overfarten.

Skillet mellom det arabiske nord og afrikanske sør er fortsatt svært tilstedeværende i det mauritanske samfunnet. Araberne tilhører den regjerende eliten, med høytlønnende stillinger i regjering og departementer. De afrikanske gruppene mangler tilgang på utdannelse og betalte jobber.

Under Den arabiske våren gikk også mauritanierne til gatene for å protestere mot udemokratiske styresmakter. Protestene startet etter at en middelaldrene handelsmann satte fyr på seg selv foran presidentpalasset i protest mot det urettferdige samfunnet. Demonstrantene ønsket politiske, økonomiske og juridiske reformer, med særlig stort fokus på avskaffing av slaveri. Demonstrasjonene ble slått hardt ned på og ingen synlig endring ble gjennomført.

Protestene under Den arabiske vår. Foto: Magharebia / Wikimedia Commons

Trusselen fra islamistene

Mauritania grenser til både Algerie og Mali, land som de senere årene har hatt store utfordringer. Mali har ved flere anledninger anklaget Mauritania for å gi ly til tuareger, gruppen som ønsker løsrivelse nord i Mali og som har forårsaket harde kamper de siste 15 årene. 

Også i Mauritania har det vært utfordringer med terrorister, særlig i grenseområdene til Mali og Algerie. Mange av faktorene som lett kan skape radikalisering og terror er tilstede i landet; blant annet utbredt fattigdom, få fremtidsutsikter, og store sosiale forskjeller. Fra det første terrorangrepet utført av al-Qaida i Maghreb (AQIM) i 2005, fulgte ni til frem til 2011.

Likevel har det siden den gang ikke vært terrorangrep på mauritansk jord, og landet har fått mye internasjonal oppmerksomhet for sitt arbeid med terrorbekjempelse. Mye av æren tillegges de strenge terrorlovene innført i 2010, kombinert med tiltak der tidligere islamister kan reintegreres i samfunnet.

En strategi som har vakt internasjonal oppmerksomhet er rekrutteringen av hundrevis av studenter fra koran-skoler inn i offentlig sektor for å forhindre dem fra å bli utsatt for islamistisk propaganda. Styresmaktene har også bygget nye byer i avsidesliggende områder som har blitt brukt som fristeder for islamistiske terrorister tidligere. Målet har vært å unngå at terrorister etablerer seg der ved å flytte folk til disse områdene og tilby dem et minimum av nødvendigheter som vann, elektrisitet, skoler, helsesenter, veier og nettilgang.

Denne tilnærmingen er visstnok også kombinert med en taktisk avtale mellom regjeringen og al-Qaida i Maghreb (AQIM), om å la den andre være i fred. Mauritanias regjering benekter imidlertid at en slik ”pakt” skal finne sted. Uansett viser landets terrorbekjempelse god handlekraft og gjennomføringsevne. Dersom dette hadde blitt igangsatt i et bredere spekter, ville det kunne bidra til å løse flere av landets store utfordringer.

Publisert 15. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email