Kirgisistan går for å være det mest demokratiske landet av de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. Likevel har landet vært gjennom to revolusjoner på 2000-tallet og preges fortsatt av økonomisk ustabilitet, politisk uro, ressursmangel og voldelige sammenstøt mellom etniske grupper.
Kirgisistan kom under russisk kontroll allerede på slutten av 1800-tallet, og ble en del av Sovjetunionen etter Den russiske revolusjon i 1917. Under sovjettiden tok Stalins tvangskollektivisering i 1930-årene sikte på å utradere den sterke nomadekulturen og gjøre innbyggerne bofaste. Dette ødela den tradisjonelle økonomien og mange flyktet til Kina.
Den svært begrensede akademiske delen av befolkningen ble så å si utryddet under de store utrenskningene i 1936-1939. Med Sovjetunionens oppløsning, ble Kirgisistan selvstendig i 1991. I dag er Kirgisistan blant de fattigste av de tidligere sovjetstatene. Siden selvstendigheten har landet også vært preget av både økonomisk og politisk ustabilitet.
To revolusjoner
Både i 2005 og i 2010 gjennomgikk Kirgisistan revolusjon som førte til at den sittende presidenten måtte flykte landet. Den første revolusjonen fant det i mars 2005. Denne var et resultat av den økonomiske krisen landet befant seg i og protester mot et fabrikkert valg. Dette var også kombinert med korrupsjonsanklager mot president Askar Akajev og hans nærmeste familie.
Store folkemengder stormet presidentpalasset. Akajev og hans familie flyktet til Moskva der de fikk politisk asyl. Hendelsen omtales ofte for Tulipanrevolusjonen. Den settes i sammenheng med Roserevolusjonen i Georgia i 2003 og Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004. Revolusjonen resulterte i dannelsen av en ny regjering, ledet av Kurmanbek Bakijev.
Den andre revolusjonen i Kirgisistan, ofte kalt Aprilrevolusjonen, brøt ut den 7. april 2010. Dette skjedde etter demonstrasjoner mot den fortsatte korrupsjonen i landet og økte levekostnader. 87 mennesker ble drept under stormingen av presidentpalasset. Regjeringen hadde nemlig utplasserte snikskyttere på taket.
Også denne gang måtte presidenten og hans familie flykte. Bakijev ble tilbudt politisk asyl i Belarus. Konsekvensene av Den andre kirgisiske revolusjonen ble imidlertid mer omfattende enn i 2005. En midlertidig regjering ledet av Kirgisistans første kvinnelige president, Roza Otunbajeva, ble dannet. Den 27. juni 2010 ble en ny grunnlov vedtatt ved folkeavstemning.
Den sier blant annet at Kirgisistan er en parlamentarisk republikk der parlament og statsminister har større myndighet enn presidenten. Dette er helt unikt i sentralasiatisk sammenheng, hvor de andre fire landene preges av en svært sterk presidentmakt.
Etniske sammenstøt
I 2019 utgjorde etniske kirgisere om lag 73 prosent av befolkningen. Utover det består landet av om lag 15 prosent usbekere, fem prosent russere og én prosent dunganer, en muslimsk gruppe fra Vest-Kina. Rundt 80 prosent av befolkningen er sunni-muslimer.
I kjølvannet av Aprilrevolusjonen brøt det ut voldelige sammenstøt mellom etniske kirgisere og usbekere i landets nest største by, Osj. I løpet av tre dager ble 420 mennesker drept, flere tusen skadet, og hele nabolag brent ned. Hundretusener av etniske usbekere flyktet over grensen til Usbekistan.
Årsaken til sammenstøtet var sammensatt. De bunnet blant annet ut i økonomiske forskjeller mellom de to gruppene, samt mistro som følge av den uavklarte situasjonen like etter revolusjonen.
Den politiske utviklingen i landet etter Aprilrevolusjonen fulgte likevel i mange år en svært positiv retning. Kirgisistan har markert seg som lederen for demokratisk reform blant sine sentralasiatiske naboer. Både president- og parlamentsvalg etter 2010 har blitt anerkjent som frie og rettferdige av observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).
I 2011 ble Otunbajeva den første statslederen i Sentral-Asia som frivillig ga fra seg presidentembetet etter et valg. I tillegg er media i Kirgisistan forholdsvis fritt.
Ny politisk urolighet
Til tross for flere stabile år, ble Kirgisistan rammet av ny politisk uro i 2019. Almazbek Atambajev var president fra 2011 til 2017. Da kunne han ikke velges for en ny periode. Atambajev støttet Sooronbay Jeenbekov som også gikk av med seieren i valget. De to skal imidlertid ha hatt en plan tilsvarende den Putin og Medvedev hadde i sin tid.
Atambajev skulle forbli den uformelle lederen til tross for at han formelt sa fra seg presidentembetet. Jeenbekov overholdt imidlertid ikke avtalen. I stedet fjernet han flere av de høytstående medlemmene av Atambajevs administrasjon. Han opprettet samtidig omfattende korrupsjonsgranskninger mot flere av dem.
Det ble også rettet flere anklager om omfattende korrupsjon mot Atambajev. I juni 2019 opphevet Jeenbekov og nasjonalforsamlingen immuniteten Atambajev har vært beskyttet av som tidligere statsoverhode. Under forsøket på å arrestere Atambajev, møtte flere av hans tilhengere opp for å forhindre arrestasjonen, og én mann mistet livet. I august 2019 pågrep imidlertid kirgisiske spesialstyrker Atambajev, og han venter nå på at rettsaken skal settes i gang.
Atambajev har mange tilhengere i landet, og flere lurte på om ikke arrestasjonen ville føre til en tredje revolusjon. Identitet, etnisk tilhørighet og økonomi deler landet i nord og sør. Atambajev er fra nord og har stor oppslutning der, mens Jeenbekov har støtte i sør. Opprøret i 2005 hadde størst støtte fra sør, mens det under 2010-revolusjonen var nord som var den største pådriveren.
Utløsende faktorer for de tidligere revolusjonene var imidlertid innføringen av økonomiske avgifter på elektrisitet, oppvarming og mobiltelefoner, noe som mobiliserte bredt blant den fattige befolkningen. Likevel ser det ut til at Jeenbekov tar grep for å konsolidere makten og det er mulig den demokratiske retningen landet har tatt, er på vei til å snu.
Enda en president går av
Etter et omstridt parlamentsvalg i oktober 2020, ble Kirgisistan igjen rammet av politisk kaos. Landet ble herjet av store demonstrasjoner som krevde presidentens avgang. Jeenbekov erklært først unntakstilstand i et forsøk på å roe situasjonen. Kort tid senere annonserte han imidlertid at han gikk av.
Den nye, midlertidige administrasjonen lovet nyvalg. I januar 2021 ble det avholdt presidentvalg der Sadyr Japarov gikk av med en overlegen seier. Han har lovet å sette landet på rett kurs, men det gjenstår å se om han kan leve opp til forventningene.
Klimaendringer
I tillegg til en uavklart politisk situasjon står folket i Kirgisistan overfor andre store utfordringer. Sentral-Asia er blant de mest utsatte regionene i verden med tanke på global oppvarming. Regionen står i fare for å miste en tredjedel av isbreene de neste 30 årene.
Dette vil kunne føre til vannmangel, særlig i sommermånedene. Det vil igjen ha stor innvirkning på landbruk og den store nomadiske befolkningen i landet. Verdensbanken estimerer videre at så mye som halvparten av Kirgisistan vil bli påvirket av ørkenspredning innen utgangen av dette århundret.
De voldsomme tørkeperiodene landet har opplevd har ført til at landbruket ikke lenger kan livnære kirgisere. De senere årene har dette ført til at så mange som 20-30 prosent av landets mannlige befolkning har måttet reise ut av landet på jakt etter arbeid. Klimaendringene er også med på å nøre opp under spenningene mellom den kirgisiske og usbekiske befolkningen i småbyene. Her er det liten vilje til å dele på de knappe godene med «de andre».
Grensetvist
Mangelen på vann er imidlertid ikke et nytt fenomen i regionen. De siste 30 årene har uenighet over hvem som kontrollerer vannressursene i et nettverk av kanalelver i Ferganadalen skap en grensetvist mellom Kirgisistan, Usbekistan og Tadsjikistan.
Under sovjettiden lånte Kirgisistan landområder til Usbekistan. Disse har aldri blitt returnert, og i nyere tid har Usbekistan kontrollert områdene. I 1999 bygde Usbekistan er grensebarriere langs grensen til Kirgisistan for å forhindre terrorisme etter at islamistiske terrorister fra Kirgisistan fikk skylden for bombeangrep i Taskhent. Grensebarrieren ble satt opp i det omstridte dalføret og fikk dermed konsekvenser for vanntilgangen i flere grenselandsbyer på kirgisisk side.
Området er svært etnisk sammensatt, og det er vanskelig å dele opp på en fornuftig måte. Elvene krysser landegrenser så mange som 20 ganger i området, og kampen om de knappe ressursene har ført til flere voldelige sammenstøt mellom ulike småbyer. I tillegg har Usbekistan ved flere anledninger prøvd å skru av vanntilførselen inn til Kirgisistan for å øve makt.
Voldelig konflikt
Grenseområdet kalt Woruch-enklaven har flere ganger vært i sentrum for voldelig konflikt mellom Kirgisistan og Tadsjikistan. Dette skjedde senest i april 2021, og førte til at minst 46 mennesker mistet livet. Kjernen i konflikten er at kun 50 prosent av grensen mellom de to landene er anerkjent av begge statene. Alle samtaler og forhandlinger vanskeliggjøres av at de forholder seg til to forskjellige kart. Tadsjikistan bruker et kart fra 1924 og Kirgisistan et kart fra 1950-tallet.
Også i denne grensekonflikten spiller vann en sentral rolle. Flesteparten av befolkningen i begge landene er avhengig av jordbruk for å overleve. Det sovjetiske departementet for jord og vann sa i 1982 at 55 prosent av vannressursene fra elven skulle gå til Tadsjikistan, mens 37 prosent skulle tilfalle Kirgisistan.
Grensetvistene fører også til porøse grenser. Så mye som 80 prosent av afghansk heroin finner sin vei til Europa gjennom den såkalte nordruten som går over denne grensen.
I 2022 var det flere trefninger over grensen, og det eskalerte i september. Da mistet om lag 100 personer livet. Russlands president Vladimir Putin ba landene komme til enighet. Russland har militærbaser i begge land, og vil nødig se en storskala konflikt bryte ut, nå som Russland fokuserer på sin krigføring i Ukraina.
Mellom stormaktene
Som de andre sentralasiatiske landene, havner også Kirgisistan i klemma mellom Kina og Russlands kamp for innflytelse i regionen. Et av de mest sentrale politiske temaene i Kirgisistan er landets forhold til stormaktene rundt. Både Russland og Kina har store interesser i landet, men fører en svært ulik politikk.
Russland har en tradisjon for å blande seg i internt anliggende saker, mens Kina er mer opptatt av et rent økonomisk partnerskap. Kirgisistans presidenter har alle tradisjonelt sett hatt et tett samarbeid med Russland. Landet var med på opprettelsen av det sikkerhetspolitiske samarbeidet CSTO i 1992 og ble med i Den eurasiske økonomiske union i 2015.
Kinas mye omtalte Belte- og vei-initiativ påvirker og Kirgisistan. Den nye 350 kilometer lange motorveien fra hovedstaden Bishkek til Naryn er ett av fire veiutbygginger i Kirgisistan finansiert av Kina. Kirgisistan kan potensielt tjene godt på de kinesiske initiativene i regionen. Men, landet står også i fare for å bli ett av flere land som havner i «den kinesiske gjeldsfellen».
42 prosent av landets utenlandsgjeld, hele 24 prosent av BNP, skyldes nå til Kina. Gjelden har økt fra ni millioner USD i 2008 til 1,7 milliarder USD i 2017. Det har også vært flere protester mot bruken av kinesisk arbeidskraft til utbyggingene, istedenfor lokale.