Sentral-Asia: En region i endring

Mirzijajev sammen med Kasakhstans president Nazarbayev. Sistnevnte har erklært 2018 som "Usbekistans år". Foto: Wikimedia Commons.

Reformene i Usbekistan gir ringvirkninger i hele Sentral-Asia. Den geopolitiske betydningen av regionen kommer igjen frem, og stormakter fra alle himmelretninger prøver å sikre seg innflytelse og makt.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Det mongolske imperiets fall, kombinert med europeernes utprøving av sjøruter for handel østover, førte til at Silkeveien stoppet å fungere som handelsrute rundt år 1400. Som et resultat gikk de sentralasiatiske landene fra å være et veikryss der mennesker, varer og ideer fra Europa, Midtøsten og Asia møttes, til så bli så å si isolert fra omverdenen. Med Russland i nord, Kina i øst, India i sørøst, og Midtøsten i sørvest, har de sentralasiatiske landene alltid vært utsatt for angrep og påvirkning. Regionen alltid har vært dominert av fremmede makter med egne interesser, noe som har ført til en stor grad av politisk fragmentering eller direkte maktvakuum. Etter Sovjetunionens oppløsning fikk Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan sin selvstendighet. Regionen har siden den tid vært preget av autoritære regimer, grensedragning på tvers av etniske grupperinger, ustabilitet, konflikter, og en nasjonal identitet erstattet av klan- og stammetilhørighet og sterke religiøse innslag. I tillegg er veksten av transnasjonale ekstremistiske nettverk en voksende utfordring.

Reform i Usbekistan

Usbekistan er med sine nesten 30 millioner innbyggere det mest folkerike landet i regionen – og har ifølge Democracy Index laget av Economist Intelligence Unit også vært et av verdens fem verste diktaturer på linje med både Saudi Arabia og Nord-Korea. Da president Islam Karimov døde i 2016, etter 27 år ved makten, banet det vei for den langt mer reformvennlige Sjavkat Mirzijajev. Til tross for at Mirzijajev ikke kom til makten gjennom fritt og demokratisk valg, var konsekvensene av presidentskiftet nesten umiddelbart synlige, særlig for landets økonomi. Over 300 000 nye jobber ble skapt i 2017, og eksporten økte med 15 prosent. Bilindustrien – som spiller en svært sentral rolle i usbekisk økonomi – har også blitt reformert. Målet er både å lokke utenlandske investorer og å øke etterspørselen etter privatbiler i landet ved å forenkle kjøpeprosessene.

Så langt ser det ut til å fungere; produksjonen første kvartal i 2018 hadde gått opp 22 % sammenliknet med samme periode i 2017.  En demokratiseringsprosess er også igangsatt. De fleste av forgjengerens byråkrater har blitt skiftet ut og tiltak mot korrupsjon er iverksatt. Et tyvetalls politiske fanger er sluppet fri, deriblant verdens lengst fengslede journalist (19 år). Det er også satt i gang privatisering, skattereform og friere tilgang til medier og internett, samt en eget «virtuelt parlament» der borgere kan komme med forslag til forbedringer eller direkte klager. I tillegg holdt president Mirzijajev en lang appell til parlamentet – den første i landets historie – der han ga klart uttrykk for behovet for endring. Tross endringene i riktig retning gjenstår det å se hvor langt Mirzijajev har tenkt til å ta denne prosessen. Det er foreløpig ingen tegn på opprettelsen av uavhengige partier som kan utfordre ham ved neste valg, det er så å si ikke noen form for uavhengig media. Endringene han har gjennomført har likevel fått stor betydning for regionen.

Ringvirkninger i regionen

Reformønsket kommer nemlig også til uttrykk i en langt mer aktiv utenrikspolitikk der Mirzijajev både reiser på statsbesøk og tar imot et stort antall statsledere. Usbekistan er det eneste landet som grenser til alle de sentralasiatiske landene. Under Karimovs styre, dominerte grensekonflikter mellom Usbekistan og samtlige nabostater regionen, og vanskeliggjorde vekst og utvikling. Mirzijajev har igangsatt tiltak for å bedre relasjonene; som nye handelsavtaler, enklere grensekryssinger, samt nye togruter, veier og flyavganger. Tiltakene har hatt en umiddelbar effekt, og den bilaterale handelen med Tadsjikistan har tidoblet seg på ett år. Som et ledd i prosessen med å åpne landet, ble også reglene for turistvisum forenklet til en enkel registrering via et elektronisk program istedenfor å gå via det tungrodde byråkratiet. Mirzijajev har også tatt initiativ til samarbeid av mer sikkerhetspolitisk betydning, og i juni 2018 møttes forsvarssjefene fra Kirgistan og Usbekistan for første gang siden landene ble selvstendige i 1991. Møtet endte med en plan for tettere bilateralt militært samarbeid. Vann har i stor grad vært kilden til det dårlige forholdet mellom naboene, da over 80 % av vannet som brukes i Usbekistan kommer fra nabolandene Kirgisistan og Tajikistan. Mens forgjengeren Karimov truet med krig over tilgangen på vann, har Mirzijajev gått inn for en fredelig og diplomatisk løsning på konflikten om de knappe vannressursene i regionen.

Stormaktenes interesser

Nabolandenes ledere ser ut til å være fornøyde med Mirzijajev, og Kasakhstans daværende president Nazarbayev – som hadde et særlig anspent forhold til Karimov – erklærte 2018 som «Usbekistans år». Dette er en interessant utvikling i en region som egentlig aldri har vært særlig tett integrert. Det finnes ikke en egen sentralasiatisk organisasjon som ivaretar regionens interesser – lik EU, ASEAN eller Den arabiske liga – men i mars 2018 ble det første regionale møtet mellom de fem landene på flere tiår avviklet i Astana, Kasakhstan. Sentral-Asia er på vei inn i en ny æra. Med en region i vekst følger unektelig ny interesse fra stormaktene. Landene er igjen utsatt for kampen om innflytelse fra alle fremmede makter i alle himmelretninger. Noe er imidlertid forandret. Der Kina og Russland tidligere rivaliserte om innflytelse i regionen, har de to stormaktene blitt enige om et slags partnerskap der Russland har en militær rolle, og Kina en økonomisk.

Mirzijajev på sin side fører imidlertid en fast utenrikspolitisk linje overfor Russland, blant annet ved å nekte å melde seg inn i Collective Security Treaty Organization (CSTO) – Russlands prestisjeprosjekt og tilsvar på NATO – og Den eurasiske økonomiske union. I tillegg er det forbud mot utenlandske militære baser på usbekisk jord. Da er det lettere å like det økende kinesiske engasjementet som tross alt bringer med seg lovnader om økonomisk oppgang. Kinas «nye» interesse i Sentral-Asia er egentlig bare en gjenopptaking av stormaktens rolle i regionen etter to århundrer med russisk og sovjetisk dominans. I dag er imidlertid Kina godt på vei til å erstatte Russlands rolle som hovedaktør i regionen, og den enkle forklaringen er økonomi. «Ett belte, en vei» er navnet på hovedelementet i Kinas stormaktsplaner for det 21. århundre. Kinas president Jinping sammenligner «beltet» med den historiske Silkeveien, mens «veien» henspiller på de gamle sjøveiene som bandt Kina til Sørøst-Europa, Sørvest-Asia, Øst-Afrika og det indiske subkontinent. Investeringene i planen vil omfatte over 65 land på tre kontinenter og foreløpig er det lansert enkeltrosjekter for over 7000 milliarder kroner. En målsetning er uten tvil å knytte de berørte landenes – og særlig den sentralasiatiske regionens – økonomi tettere til Kina. Geopolitiske ringvirkninger er uunngåelige, både i form av økt kinesisk innflytelse, og mulige motreaksjoner i enkeltland.

Flere har sammenlignet Mirzijajev med Gorbatsjov, og reformene i Usbekistan har fått ringvirkninger i nabostatene.  Både Kina og Russland viser økt interesse for regionen, og spørsmålet er om vi vil gå inn i en ny epoke med utenlands dominans og utnyttelse. Det er imidlertid mye som tyder på at de øvrige sentralasiatiske statene nå har begynt å stadfeste sine egne interesser og sin sikkerhetspolitiske identitet. Et tettere samarbeid mellom de fem landene vil muligens også kunne gjøre regionen mer motstandsdyktig, slik at fremmede interesser kan brukes til videre utvikling og ikke bare utnytting.

Kart over Kinas "Et belte, en vei"-initiativ som vil få store økonomiske konsekvenser for hele Sentral-Asia. Foto: McKinsey Company.

 

Publisert: 23. august 2018
Print Friendly, PDF & Email