Introduksjon til OSSE

Dagens OSSE hadde sitt utspring i en rekke konferanser under Den kalde krigen, der hovedmålet var å skape en felles møteplass for landene fra Øst- og Vest-Europa. Særlig i de siste årene av Den kalde krigen var det mye fokus på nedrustningsavtaler og gjensidig tillitsskaping mellom de to blokkene. I årene etter Den kalde krigen har konferansene blitt institusjonalisert og arbeidsoppgavene har blitt svært mangfoldige. I dag jobber ikke OSSE bare med tillitskapende tiltak, men også med mer direkte konfliktavverging, krisehjelp, arbeid for menneskerettigheter, samt økonomisk, teknisk og økologisk samarbeid. I tillegg har medlemsmassen blitt utvidet, og det som i utgangspunktet var en møteplass mellom partene i Den kalde krigen, er i dag blitt verdens største regionale sikkerhetspolitiske organisasjon med 57 deltakende stater fra Europa og Sentral-Asia, samt USA og Canada.

Hva er OSSE? Se filmen. Kilde. OSSE/Youtube

Opprettelse

Det som i dag heter OSSE, er en videreføring av Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). 60-tallet var et svært anspent tiår i forholdet mellom USA og Sovjetunionen. Byggingen av Berlin-muren i 1961, Cuba-krisen i 1962, Vietnam-krigen fra 1963, samt det evigvarende våpenkappløpet og romkappløpet førte til flere hendelser der verden holdt pusten i påvente av atomkrig. Selv om Vietnam-krigen ikke var over før i 1975, bød det påfølgende tiåret imidlertid på avspenning i forholdet mellom supermaktene.

Forslaget om en konferanse som skulle være et multilateralt forum for dialog og forhandlinger mellom de to blokkene kom opprinnelig fra Sovjetunionen, som ønsket å legitimere det kommunistiske herredømmet over Øst-Europa og dessuten påvirke den politiske utviklingen i Vest-Europa. USA ønsket på sin side en oppmykning av jernteppet i Europa og å få Østblokklandene til å overholde visse spilleregler, særlig med tanke på menneskerettigheter. Etter to år med innledende forhandlinger, møttes stats- og regjeringssjefene fra 35 land i Helsingfors, Finland fra juli til august 1975 med kardinal Agostino Casaroli fra bispedømmet Roma som møteleder. De skulle diskutere europeiske sikkerhetspolitikk, menneskerettigheter, pressefrihet, miljø og avståelse fra bruk av vold ved konfliktløsning. Etter konferansen signerte alle deltakerlandene Helsingfors-erklæringen, en av de første internasjonale avtalene som koblet spørsmål om fred og sikkerheter sammen med respekt for menneskerettigheter. Erklæringen balanserer mellom en aksept av den gjeldende situasjonen og muligheten for forandring, og omfatter prinsipper om landenes selvstendighet og ikke-innblanding på den ene siden og respekt for menneskerettigheter på den andre siden.

Helsingfors-erklæringen var ikke juridisk bindende, men ble sett på som politisk bindende siden den var vedtatt ved enstemmighet og undertegnet av de øverste politiske lederne i deltakerlandene. I årene etter signeringen oppstod det episoder som tilspisset forholdet mellom Øst og Vest, men Helsingfors-erklæringen og dens prinsipper overlevde. Særlig skulle de opposisjonelle betrakte den som et viktig dokument i sitt arbeid for å bedre samfunnet.

Istedenfor å være en formell traktat som ble ratifisert av signaturstatene, representerer erklæringen som OSSE bygger på en politisk vilje i deltakerlandene til å samarbeide om sikkerhetspolitikk. Fordelen med dette er at OSSE har mulighet til å være en fleksibel prosess for utviklingen av samarbeidet, og diskusjon rundt sanksjoner over manglende implementering forekommer ikke. Denne åpne og ikke-forpliktende karakteren ved OSSE får ofte mye av æren for at det i det hele tatt var mulig å snakke om menneskerettigheter under Den kalde krigen.

Mørkegrønn: Signert Helsingfors-erklæringen og Paris-traktaten. Lysegrønn: Kun signert Helsingfors-erklæringen. Gul: ikke signert. Oransje: Partnerskapsland. Grafikk: Wikimedia Commons

Organisering

Til tross for at den er verdens største sikkerhetspolitiske organisasjon, har OSSE svært få ansatte sammenlignet med mange andre organisasjoner av samme størrelse. Pr mars 2017 hadde OSSE 3462 ansatte, hvorav 513 jobber i hovedkontorene og 2949 ved feltkontorene. OSSEs øverste administrative leder er generalsekretæren, som siden 2017 er sveitsiske Thomas Greminger

Fra Ministerrådet. Foto: Wikimedia Commons

Formannskapet i OSSE går på rundgang mellom deltakerlandene, og skiftes hvert år. Utenriksministeren i det landet som har formannskapet fungerer som Chairman-in-Office og har ansvaret for å koordinere arbeidet til OSSE-institusjonene, representere organisasjonen, samt følge opp aktiviteter knyttet til konfliktforebygging, krisehåndtering og rehabiliteringsarbeid. Vedkommende får støtte fra den foregående og den fremtidige Chairman-in-Office, og disse tre utgjør Troikaen. OSSE arbeider etter enstemmighetsprinsippet, men beslutningene som treffes er ikke juridisk bindende. Organisasjonen finansieres av bidrag fra medlemslandene, og budsjettet ligger på om lag 140 000 000 euro.

Den politiske organisasjonen består av møter på ulike nivåer. Ved behov arrangeres det toppmøter mellom stats- og regjeringssjefer, som legger retningslinjene for virksomheten videre. Det siste toppmøtet så langt fant sted den 1.-2. desember 2010 i Astana, Kasakhstan og resulterte i Astana-erklæringen der medlemmene understreket sin forpliktelse til en helhetlig tilnærming til sikkerhetspolitikk, basert på tillit, åpenhet og innsyn (transparency). 

Ministerrådet (Ministerial Council) består av utenriksministrene i medlemslandene, som møtes på slutten av hvert år for å gå gjennom OSSEs aktiviteter og enes om overordnede retningslinjer. Embetsrådet (Senior Council) arrangeres i forkant av ministermøtene, med nasjonale byråkrater på høyt nivå.

Hver uke møtes medlemsstatenes OSSE-ambassadører i Det permanente råd (Permanent Council) i Wien, som er organisasjonens hovedorgan for beslutninger. I tillegg møtes de i Forumet for sikkerhetssamarbeid (Forum for Security Cooperation) der avgjørelser om de militære aspektene ved sikkerhetspolitikken tas. Møtene ledes av ambassadøren til det landet som har formannskapet.

Parlamentarikerforsamlingen, med sete i København, består av 323 medlemmer fra de 57 deltakerlandene. Forsamlingen ble opprinnelig opprettet ved Paris-toppmøtet i 1990 med det formål å sørge for mer involvering i OSSEs oppgaver fra parlamentene i deltakerlandene, og dermed også øke den demokratiske legitimiteten til organisasjonens arbeid. I dag er hovedoppgaven fortsatt å tilrettelegge for mer dialog mellom de nasjonale parlamentene, men den har også andre sentrale oppgaver. Blant annet skal den vurdere implementering av OSSEs prinsipper i medlemsstatene, diskutere saker som blir tatt opp i Ministerrådet eller på toppmøter, utvikle og promotere mekanismer for forebygging og løsning av konflikter, bistå i styrkingen og utviklingen av demokratiske institusjoner i medlemslandene, bidra til utviklingen av OSSEs strukturer og det videre samarbeidet mellom disse.

OSSE har etablert flere ulike institusjoner for å gjennomføre sine etter hvert svært mangfoldige oppgaver, blant annet et senter for konfliktavverging (Wien), et kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (Warszawa), et pressefrihetsombud (Wien), en voldgiftsdomstol (Genève), samt egne programmer for antiterrorarbeid og en egen enhet mot internasjonal menneskehandel.

Utvikling

På bakgrunn av Helsingfors-erklæringen ble det gjennomført flere konferanser for sikkerhet og samarbeid i Europa. Disse fant sted i Beograd (1977-78), Madrid (1980-83), Wien (1986-89), Helsingfors (1992) og Budapest (1994). I både Beograd og Madrid stod menneskerettigheter svært sentralt i diskusjonene, men under møtet i Madrid ble også nedrustning diskutert. Det førte til Konferansen for Nedrustning i Europa (KNE), en serie konferanser mellom KSSE-landene. Den første konferansen fant sted i Stockholm 1984-86, der det ble drøftet såkalte «tillitskapende tiltak» som blant annet innebar en enighet om varsling av større militærøvelser og et system for observasjon og kontroll av militære aktiviteter mellom NATO og Warszawapakten. Resultatet fra konferansen – Stockholm-dokumentet – dannet grunnlaget for videre behandling av disse spørsmålene på KSSEs Wien-konferanse i 1986-89. I Wien ble landene enige om utveksling av data om nye våpensystemer, forbud mot militærøvelser over en bestemt størrelse og en avtale som gjorde det mulig med gjensidig inspeksjon fra luften av landenes militære aktiviteter og anlegg, kalt Open Skies-avtalen.

Helt siden 1973 hadde det pågått forhandlinger om en gjensidig og balansert reduksjon av de konvensjonelle styrkene i Europa, kjent som MBFR-forhandlingene (Mutual and Balanced Force Reductions). Fra 1986 pågikk disse forhandlingene innenfor KSSE-rammeverket, men etter 15 år og 493 møter uten enighet ble MBFR avsluttet i 1989. Bare noen uker senere, etter Wien-konferansens behandling av samme tema, startet imidlertid forhandlingene på nytt. Disse førte til CFE-avtalen (Conventional Forces in Europe) i 1990, den mest omfattende nedrustningsavtalen som noen gang har blitt inngått. Det ble her avtalt et maksimumsantall for hver våpentype hver side kunne inneha, og ved fristen for oppfyllelsen av avtalen i 1995 var reduksjonen så å si gjennomført. Avtalen inneholdt også inngående regler for gjensidig inspeksjon og kontroll. Undertegnelsen av CFE-avtalen og toppmøtet mellom de 34 deltakerlandene den 9. november 1990 i Paris markerte slutten på Den kalde krigen i Europa.

På toppmøtet i Paris i 1990 ble de første faste KSSE-institusjonene vedtatt opprettet og dermed ble samarbeidet preget av en gradvis overgang fra tilfeldige konferanser til en permanent etablert organisasjon. Med Den kalde krigens slutt og oppløsningen av Sovjetunionen ble KSSE vesentlig utvidet med tanke på medlemsland, og allerede på møtet i Helsingfors i 1992 deltok 52 land med blant annet de sentralasiatiske republikkene fra Sovjetunionen som fullverdige medlemmer. På Budapest-konferansen i desember 1994 ble det vedtatt at KSSE skulle gå over til å bli en organisasjon, og den 1. januar 1995 startet

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sin virksomhet. Etter Den kalde krigens slutt ga Russland uttrykk for at de ønsket at OSSE mer eller mindre skulle overta for NATO som hovedorgan for europeisk sikkerhetspolitikk. Tross overgangen til en formell organisasjon, er likevel OSSE et mye mindre forpliktende samarbeid enn for eksempel NATO.

I etterkant av Sovjetunionens oppløsning krevde Russland at CFE-avtalen skulle endres, og en tilpasset versjon ble undertegnet på toppmøtet i Istanbul den 19. november 1999. Det er imidlertid kun Russland som har ratifisert avtalen. De øvrige landene har ikke ratifisert avtalen ettersom de er av den oppfattelsen at Russland ikke har overholdt forpliktelsene fra samme toppmøte om tilbaketrekking av styrker fra Moldova og Georgia. I 2007 suspenderte Russland sin medvirkning i avtalen, og den er dermed ikke aktiv. På toppmøtet i Istanbul ble landene også enige om et Charter for europeisk sikkerhet, og i tillegg uttrykte mange av lederne et ønske om en politisk løsning på konflikten i Tsjetsjenia. I følge daværende russisk utenriksminister Igor Ivanov markerte dette et vendepunkt i Russlands oppfatning av OSSE, fra å være en organisasjon som uttrykte et samlet Europas vilje, til en organisasjon som fungerte som Vestens verktøy for «tvungen demokratisering». Les mer om forholdet til Russland under «Utfordringer».

OSSE har 11 partnerland i Middelhavsområdet og i Asia; Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Marokko, Tunisia, Japan, Sør-Korea, Thailand, Afghanistan og Australia. Dette samarbeidet går for det meste ut på at partnerne kan delta på ulike møter i OSSE.

Oppgaver

En stor del av arbeidet OSSE utfører består av å styrke det økonomiske og sikkerhetspolitiske samarbeidet i den europeiske regionen, med særlig fokus på konflikthåndtering og menneskerettigheter. Arbeidet kan deles inn i tre dimensjoner; politikk og militære spørsmål (politico-military), økonomi og miljø (economic and environmental), og den mellommenneskelige dimensjonen (human). Organisasjonens helhetlige tilnærming til konflikt innebærer flere ulike aktiviteter innen hver dimensjon.

1. Dimensjon: Politikk og militære spørsmål

Våpenkontroll: Våpenkontroll og nedrustning var en svært sentral del av KSSEs arbeid under Den kalde krigen. Gjennom sine feltkontorer jobber OSSE i dag både med å begrense spredningen av våpen på svartebørsen, og å gi assistanse til å få dem ødelagt på trygt vis. I tillegg jobber de fortsatt med tillitskapende tiltak mellom deltakerstatene.

Grensekontroll: Organisasjonen bistår også med grensekontroll. En viktig del av dette arbeidet går ut på å muliggjøre en kombinasjon av god grensesikkerhet og samtidig legge til rette for og forenkle legitim grensekrysning, for eksempel i forbindelse med handel og reise. OSSEs Border Management Staff College i Dushanbe, Tadsjikistan driver med opplæring av vakter til grenseposter, og oppmuntrer til samarbeid over grensene i Sentral-Asia. I takt med fremveksten av IS, har OSSEs grensearbeid også fokusert på samarbeid for å forhindre at terrorister reiser nordover i Europa, men også gjenkjenne og forhindre fremmedkrigere som ønsker å reise til Syria og Irak for å kjempe med IS. Grensekontroll innebærer også bekjempelse av trafficking, narkotika- og våpensmugling.

Konfliktforebygging: Konfliktforebygging innebærer å hindre at konflikter bryter ut, mekle der det er mulighet for det, og varsle blant andre FN om potensielle konflikter. Når en konflikt har oppstått vil OSSE forsøke å legge til rette for en politisk løsning på konflikten, og i ettertid vil de bistå i rehabiliteringsprosessen.

Militærreform: Forumet for sikkerhetssamarbeid, som møtes ukentlig i Wien, skaper et rammeverk for dialog mellom medlemslandene for militær oppførsel. Her bistår man med å finne løsninger for hvordan medlemmene kan reformere lovgiving, nedskalere eller omstrukturere nasjonale forsvar.

Politisamarbeid: Politisamarbeidet til OSSE er en sentral del av organisasjonens innsats i konfliktforebygging og rehabiliteringsarbeid. I tillegg fokuserer samarbeidet på utfordringer knyttet til internasjonal og organisert kriminalitet, smugling av narkotika, våpen og mennesker, samt brudd på menneskerettigheter. Samarbeidet skjer gjennom utdanning og opplæring av medlemslandenes politistyrkene.

2. Dimensjon: Økonomi og miljø

Økonomiske aktiviteter: Svake statsinstitusjoner, korrupsjon, fattigdom, og høy arbeidsledighet er blant de faktorene som bidrar til spredning av illegale økonomiske aktiviteter i organisasjonens deltakerland. OSSE jobber for å forhindre korrupsjon, og hvitvasking av penger, men de fokuserer også på økonomisk kriminalitet som henger sammen med håndtering av migrasjon, transport og energisikkerhet. De fleste av disse aktivitetene implementeres i samarbeid med andre organisasjoner.

Miljøaktiviteter: OSSE har utviklet en hel rekke aktiviteter innen miljø rettet mot bekjempelsen av økologiske sikkerhetstrusler i deltakerlandene. Blant annet arbeides det med trygg håndtering av farlig avfall, samt bistand til bærekraftig utnyttelse av landenes ressurser.

3 Dimensjon: Mellommenneskelig dimensjon

Menneskesmugling: Siden 2003 har OSSE hatt et eget kontor som jobber for å øke kunnskapen om menneskesmugling og den politiske viljen til å takle denne utfordringen. Dette inkluderer blant annet juridisk bistand til medlemslandene med konkrete forslag til effektiv lovgivning tilpasset det enkelte lands situasjon. Arbeidet er rettet mot smugling av mennesker der personer blir utnyttet enten til seksuelle tjenester, arbeid, tvangsekteskap, organhøsting eller barnehandel.

Demokratisering: OSSE jobber for å fremme demokrati, og bistår deltakerlandene med å bygge demokratiske institusjoner. Arbeidet med demokratibygging foregår gjennom flere andre aktiviteter også, som for eksempel bistand til å gjennomføre valg, promotere likestilling og respekt for menneskerettigheter, beskyttelse av minoriteter og pressefrihet.

Utdanning: Utdanningsprogram med særlig fokus på respekt for menneskerettigheter er en sentral del av organisasjonens arbeid, både i konfliktforebygging og i rehabilitering av samfunn etter en konflikt.

OSSE er på plass for å observere stemmegivningen i Kosovo ved andre valgomgang i det srbiske presidentvalget i mai 2012. Foto: OSSE/Besfort Oruci

Valg: Som et ledd i demokratibyggingen, bistår OSSE i forberedelsene, gjennomføringen og etterspillet av nasjonale valg i alle deltagende stater. Organisasjonens observatører er også til stede under valgene, og avgir rapport om hvor tilfredsstillende gjennomføringen var i henhold til demokratiske prinsipper.

Likestilling: Organisasjonen jobber for å sikre likestilling mellom kjønnene i både politikken som utformes og gjennomføringen av denne i samfunnet.

Media: OSSE følger med på medias utvikling i medlemslandene for å kunne varsle dersom de grunnleggene rettighetene knyttet til pressefrihet blir brutt.

Minoriteter: Etnisitet har vært, og er fortsatt, en kilde til mange konflikter i Europa. OSSE jobber for å oppdage og håndtere spenninger mellom etniske grupper på et tidlig tidspunkt. I tillegg har organisasjonen opprettet en Høykommissær for nasjonale minoriteter, som jobber for å utvikle standarder for minoritetsgruppenes rettigheter. OSSE har også egne program rettet mot å promotere rettighetene til Roma- og Sinti-befolkningene. 

Operasjoner

Under Den kalde krigen var KSSE kun en møteplass, der landene kunne bygge tillitsforhold seg imellom og diskutere sikkerhetspolitiske spørsmål. Med Den kalde krigens slutt, åpnet muligheten seg for at den nye organisasjonen som vokste frem kunne spille en mer konkret rolle i konflikthåndtering, og de første feltoperasjonene ble lansert.

En feltoperasjon blir etablert på invitasjon fra det landet den vil finne sted i, og operasjonens mandat blir bestemt ved enstemmighet av alle OSSE-landene. En feltoperasjon består som regel av å etablere et feltkontor med hovedoppgave å assistere vertslandet i å oppfylle sine forpliktelser til OSSE, samt å bygge ut lokale kapasiteter gjennom konkrete prosjekter som er tilpasset vertslandets behov. OSSE gjennomfører med andre ord ikke militære operasjoner der de aktivt griper inn i en konflikt (slik både NATO og EU kan gjøre), og alle OSSEs ansatte ved feltkontorene er ubevæpnet og vil trekkes ut av landet dersom det blir for farlig. OSSE går heller ikke ut over eget territorium med sine feltkontorer. OSSE kan imidlertid be om militær støtte fra NATO eller EU dersom det skulle være behov og vertslandet godkjenner det. Pr. 2019 har OSSE 16 pågående operasjoner lokalisert i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. Et eksempel på OSSEs helhetlige tilnærming til konflikter er tilstedeværelsen i Albania. Oppdraget innebærer innsats på nedrustning, ødeleggelse av våpen, bekjempelse av menneskesmugling, demokratioppbygging, valgstøtte, miljøaktiviteter, likestilling og menneskerettigheter.

Vest-Balkan har vært et av de områdene der OSSE har vært mest aktiv, og organisasjonen har spilt en særlig viktig rolle i arbeidet med fred, forsoning og demokrati- og institusjonsbygging i regionen. Utviklingen i flere av landene på Vest-Balkan har i de siste årene vært svært positiv, og OSSE har i takt med dette begynt en forsiktig nedtrapping av sine aktiviteter. OSSE er involvert i mekling i tre uløste konflikter; Nagorno-Karabakh, Transnistria, og 2008-konflikten i Georgia.

I lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen de siste 15 årene, har det vært mye diskusjon i OSSE om organisasjonen også bør engasjere seg utenfor deltakerlandenes område. I 2004 gjennomførte OSSE sitt første vesentlige oppdrag i et partnerland, da 40 personer var til stede ved presidentvalget i Afghanistan den 9. november. Hovedoppgaven var først og fremst å komme med anbefalinger overfor afghanske myndigheter med tanke på parlamentsvalget som var skulle finne sted året etter. OSSE har siden vært tilstedet ved både president- og parlamentsvalg i landet i 2005, 2009, 2010 og 2014. Særlig Russland har vært svært skeptisk til at OSSE skal engasjere seg utenfor deltakerlandene, blant annet fordi de mener at det er nok oppgaver innenfor området som organisasjonens relativt begrensede midler bør benyttes til. Da Russland likevel gikk med på oppdraget i Afghanistan var det under forutsetning at dette ikke skulle skape presedens, og at det skulle finansieres av frivillige bidrag.

OSSE-ansatte på jobb i Special Monitoring Mission i Ukraina, desember 2016. Foto: OSSE/Evgeniy Maloletka

Norges samarbeid med OSSE

Norge har spilt en aktiv rolle i dagens OSSE, og var en av de 35 statene som undertegnet Helsingfors-erklæringen i 1975. Norge deltok også på alle oppfølgingskonferansene på 70- og 80-tallet, på toppmøtene på 90-tallet og var en av 52 deltakerstater da OSSE ble grunnlagt i 1995.  Gjennom sin deltakelse i OSSE har Norge fokusert på organisasjonens arbeid innen den mellommenneskelige dimensjonen, spesielt med tanke på respekt for menneskerettigheter, grunnleggende friheter og likestilling. Norge spilte en svært sentral rolle i utviklingen av OSSEs implementeringsplan for ikke-diskriminering.

Norge hadde formannskapet i OSSE i 1999, og daværende utenriksminister Knut Vollebæk (KrF) ledet organisasjonen gjennom et år med både NATOs bombing av Kosovo og krigen i Tsjetsjenia. Særlig sistnevnte var en stor prøvelse og bidro til en splittelse i forholdet til Russland. Norge har vært pådriver for reform i OSSE, og daværende norsk ambassadør til OSSE, Knut Vollebæk, ledet i 2004 et reformpanel med deltakere fra USA, Russland, Tyskland, Nederland, Kasakhstan og Kroatia. Norge har også vært initiativtaker for et tettere samarbeid mellom OSSE og Europarådet.

Vollebæk var også OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter i perioden 2007-2013. I både 2014 og 2015 var Norge – på forespørsel fra først det sveitsiske og så det serbiske formannskapet – leder for the Human Dimension Committee (HDC), en av OSSEs viktigste plattformer for dialog og konsensusbygging i spørsmål knyttet til borgernes sikkerhet og rettigheter. I 2015 bestemte det serbiske formannskapet at det overordnede fokuset på dette feltet skulle være rettet mot å styrke de nasjonale institusjonene for beskyttelse av menneskerettigheter. I praksis innebar dette fokus på aktiviteter rettet mot å beskytte rettsstaten mot vilkårlig maktutøvelse (rule of law), styrke ytringsfrihet, pressefrihet, journalisters sikkerhet, organisasjonsfrihet, beskyttelse av minoriteter, samt å fremme toleranse og ikke-diskriminering.

Norge har ved flere anledninger fått skryt av OSSE for å være en eksemplarisk stat når det gjelder menneskerettigheter og likestilling, men Norge har også fått kritikk. I 2012 besøkte en OSSE-delegasjon Norge for å undersøke grad av rasisme, diskriminering, integrering og toleranse i landet. Rapporten kritiserte Norge for å vise intoleranse mot jøder og muslimer, og mente at politiet ikke tok hatkriminalitet på alvor. Delegasjonen reagerte blant annet på en ”demonisering av staten Israel” og advarte mot at sterkt anti-israelske holdninger kunne utvikles til antisemittisme. I tillegg mente de å finne grunnlag for å si at politiet ikke gjorde nok for å kartlegge og bekjempe hatkriminalitet i Norge, og at muslimer ble diskriminert både på arbeids- og boligmarkedet. Valgobservatører fra OSSEs kontor for demokrati og menneskerettigheter sendte, etter invitasjon fra Norge, observatører til stortingsvalget den 9. september 2013. Konklusjonen var at «Gjennomføringen av valget var profesjonelt og effektivt, og hadde høy tillit blant interessegrupper», men de kommenterte også at det ikke var «mulighet for rettslig prøving av valgrelaterte klager, noe som strider mot OSSEs forpliktelser».

Utfordringer

Strukturelle utfordringer

OSSE har fått mye kritikk for det som av mange betegnes som lukkede beslutningsprosesser. Formannskapet bruker utstrakt bruk av uformelle konsultasjoner med sentrale (og ofte store) medlemsland, før de offisielle diskusjonene tas i plenum. Dette gjelder også i prosesser knyttet til ansettelser ved OSSEs institusjoner og ved feltkontorene.

Behovet for samtykke fra medlemslandene før OSSE igangsetter aktiviteter legger naturlig nok noen begrensninger på arbeidet, særlig når det gjelder demokratibygging. Dette foregår ofte gjennom aktiviteter som bistand til valggjennomføring, promotering av likestilling og respekt for menneskerettigheter, beskyttelse av minoriteter og pressefrihet. Mange av OSSEs medlemsland har fortsatt en lang vei å gå i demokratibyggingen, som for eksempel Kasakhstan og Hviterussland, som ofte regnes som diktaturer å være. OSSE kan imidlertid ikke bidra med mer assistanse og reformbygging i disse landene enn det de selv ønsker å gå med på.

Russland har uttrykt sterk misnøye med et OSSE som de mener har blitt et verktøy for å fremme de vestlige statenes egeninteresser. For eksempel anklaget Russland OSSE for å ha blandet seg inn på den pro-vestlige Viktor Yushchenkos side under Oransje-revolusjonen i Ukraina i 2004. Russland ønsker en helhetlig reform av OSSE der institusjoner og feltkontorer blir mer sentralisert og dermed ansvarlige til de organene der alle medlemmer er representert og beslutninger tas ved enstemmighet. De vestlige landene motsetter seg denne reformtanken av frykt for at det vil innebære stans i alt arbeid innen den mellommenneskelige dimensjonen.

Sikkerhetspolitiske utfordringer

En stor utfordring for OSSE er å få til en felles forståelse blant medlemslandene for hvilke verdier man ser på som universelle, og hvordan disse skal komme til uttrykk i demokratiske prosesser som frie valg. Siden 2004 har uenigheten om hvordan OSSE-samarbeidet bør fungere blitt tydeligere. Både Russland og flere av de østlige landene mener at organisasjonens arbeid preges av en geografisk og tematisk ubalanse og at det er forskjellige standarder for øst og vest. Særlig går det et skille mellom landene i vest som ønsker et fokus på den mellommenneskelige dimensjonen, og de østlige landene som ønsker mer vekt på den politisk-militære dimensjonen. Russland har også ved flere anledninger gitt uttrykk for at de føler seg urettferdig kritisert for manglende reformer, manglende utvikling av demokrati, samt anklager om brudd på menneskerettigheter. Ukraina-konflikten har illustrert medlemsstatenes ulike syn, og OSSEs daværende generalsekretær Lamberto Zannier uttalte i mai 2016 at organisasjonen ikke har vært flinke nok til å bygge tillit mellom medlemmene etter slutten på Den kalde krigen.

Den politiske uenigheten utgjør også et hinder for hva organisasjonen klarer å få til av aktiviteter, Russland sørget for eksempel for at grenseovervåkningsoperasjonen i Georgia ble nedlagt, på tross av at de fleste medlemsland så på den som et viktig bidrag til regional stabilitet. Uenigheter innad i OSSE over de fastlåste konfliktene i Moldova, Georgia og Armenia/Aserbajdsjan skaper også vanskeligheter om å enes om andre, mer generelle spørsmål.

Et av OSSEs mest sentrale prinsipp er at statenes sikkerhet er avhengig av borgernes sikkerhet. Utfordringene relatert til de store flyktningstrømmene vi har sett de siste årene medfører at dette prinsippet er særlig aktuelt.  OSSE har ved flere anledninger påpekt at store strømmer av flyktninger som ikke blir behandlet i henhold til menneskerettighetene eller håndtert på en koordinert måte, lett kan undergrave samarbeid, stabilitet og sikkerhet i regionen. Da er det ekstra bekymringsfullt at flere av de statene som har uttrykt ønske om å møte flyktningkrisen med gjerder og murer, er OSSE-land. OSSE argumenterer for at grenser bør være både åpne men samtidig sikre; åpne for å muliggjøre handel og reise, men sikre slik at nasjonale sikkerhetshensyn ivaretas.

Publisert: 15. mars 2019
Print Friendly, PDF & Email