Eritrea: den lange kampen for selvstendighet

Gjennom hele Eritreas historie har én ting stått på agendaen: frihet. Men det har kostet mye.

Av Malini Breivega

Eriteiske kvinner i landets hovedstad. Foto: Carsten ten Brink/Flickr (CC BY-NC-ND 2.0).

Eritrea er en av de fire statene på Afrikas horn. Den 1347 km lange kystlinjen langs Rødehavet har vært viktig for landet – både kulturelt, økonomisk og politisk. Samtidig har kystlinjen ført til at flere utenlandske stater tidvis har okkupert og/eller kolonisert landet. Eritreas høyland strekker seg opp mot 3000 moh., og hovedstaden Asmara (2320 moh.) er den fjerde høyestliggende hovedstaden i verden. Dype daler og høye topper har også vist seg i Eritreas politiske landskap.

Lange historiske røtter

I likhet med Etiopia, går Eritreas historie tilbake til det mektige Aksumriket i år 500 fvt. Riket knyttet landet til omverden, særlig gjennom de eritreiske kystbyene. På denne tiden, men også etter Aksumrikets fall, var det ingen tydelig grense mellom Etiopia og Eritrea og landene omtales ofte som «søsterstater».

Mot slutten av 1400-tallet begynte for alvor utenlandske stater å involvere seg i Eritrea. På 1500-tallet tok Det osmanske riket i økende grad kontroll over det eritreiske lavlandet. Kystlinjen var den sentrale motivasjonen, og Eritrea ble proklamert som en egen osmansk region.

Ved åpningen av Suezkanalen i 1889 fikk Eritrea økt geopolitisk betydning, og egypterne tok kontrollen fra 1865. Fra 1870-tallet tok Italia kontroll over større områder langs kysten, men på dette tidspunktet var landets grenser omstridte og uavklarte i vestlige øyne. Sammen med Eritreas økende strategiske betydning skulle dette vise seg å være avgjørende for europeiske kolonister.

En eritreisk mann fisker i Massawa. Foto: UN Photo/Milton Grant, Flickr (CC BY-NC-ND 2.0).

Eritreas grenser avklart med «linjal, sigar og konjakk»

På Berlin-konferansen i 1884 ble Eritreas grenser avklart. Under konferansen delte de vestlige kolonimaktene opp det afrikanske kontinentet mellom seg. Konferansen regnes som et høydepunkt i det imperialistiske kappløpet om Afrika, og som et av historiens største overgrep mot selvstendighet, frihet og menneskelig likhet. Grensene var kunstige, og fulgte ikke naturlig topografi, ikke-vestlige statsorganiseringer, kultur, religion, etniske grupper eller stammer. Viktigst av alt var det faktum at afrikanere selv ikke fikk anerkjenne eller avskrive det vestlige systemet. De kunstige grensene er fortsatt en viktig årsak til ustabiliteten flere afrikanske land opplever. Konsekvensene har vært enorme både økonomisk, politisk og ikke minst humanitært. I dag har den Afrikanske union (AU) valgt å ikke jobbe for å endre de porøse grensene da de mener det kan føre til ytterlige konflikter. 

Det sies derfor at Eritreas, og andre afrikanske staters, grenser ble tegnet opp med «linjal, sigar og konjakk» av de europeiske kolonistene. Det eritreiske lavlandet og de viktigste havnebyene ble etter Berlin-konferansen lagt under britisk og italiensk kontroll, mens nabolandet Etiopia fikk kontroll over høylandet. Hva eritreerne selv måtte foretrekke var ikke avgjørende, og dette ble starten på en årelang kamp mot utenlandsk kontroll.

Illustrasjon av Berlin-konferansen. Foto: Adalbert von Rößler/Allgemeine Illustrierte Zeitung (Offentlig Domene).

Kampen mot Roma

Etter å ha blitt tildelt store deler av landet, tok Italia i 1885 også over Eritreas viktigste havneby, Massawa. I årene som fulgte tok de sakte, men sikkert, over både etiopiske og britiske områder i landet, og i 1890 erklære italienere Eritrea som sin koloni. I førsteomgang anerkjente Etiopia italienernes fremferd i Eritrea, men da Italia i 1895-96 forsøkte å utvide mot Etiopia ble italienerne slått ned av den etiopiske hæren.

Men kampen mot Roma ble lang, og italienernes ekspansjon mot Etiopia skulle vise seg å få innvirkninger også for Eritrea. På 1930-tallet vant Italia over Etiopia, og fra omkring 1936 ble Eritrea, Etiopia og Italiensk Somaliland slått sammen til en administrativ enhet.

I 57 år hadde italienerne fotfeste i Eritrea, og først i 1941 mistet Italia kontroll over landet. Det skulle likevel ta ytterligere 52 år før Eritrea ble selvstendig.

Etiopisk annektering og motstand

Ved hjelp av britiske styrker ble den italienske okkupasjonen av Etiopia avviklet i 1941 og den etiopiske keiseren Haile Selassie ble gjeninnsatt som statsoverhode i Etiopia. Samtidig ble Eritrea definert som et britisk protektorat. Men Eritreas grenser var fremdeles delvis uavklarte. Etter Den andre verdenskrig ble grensespørsmålet tatt opp i det da nydannede De forente nasjoner (FN). I en FN-resolusjon fra 1950 ble det fastslått at Eritrea skulle innlemmes i Keiserriket Etiopia. Eritrea skulle imidlertid være en autonom enhet, med egen nasjonalforsamling og eget flagg.

Dette ble ikke ivaretatt av Etiopia, som gradvis assimilerte eritreisk kultur og språk. I 1956 ble det dominerende språket i Eritrea, tigrinja, byttet ut med amharisk. Dette var nå det eneste offisielle språket, og i 1958 ble det eritreiske flagget forbudt. I 1962 nådde assimileringspolitikken nye høyder da Eritrea ble annektert som etiopisk provins. Dette førte til flere tiår med krig og fiendskap mellom landene. Eritrea ønsket selvstendighet, mens Etiopia tviholdt på det de anså som en etiopisk region. 

Konflikten førte til at flere eritreiske nasjonalistbevegelser vokste frem på 1950-tallet, blant annet Eritrean Liberation Front (ELF) i 1960 og Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) i 1970. De ønsket at eritreisk egenart skulle vektlegges, og påpekte at Eritreas historiske identitet var separat fra Etiopia. Fra 1960-tallet økte geriljaaktiviteten, men mot slutten av 1970-årene led ELF flere graverende militære nederlag og mistet mye av sin styrke. EPLF økte imidlertid sin kontroll og hadde militær fremgang.

EPLF og frigjøringskrigen

Til tross for stor intern strid hadde EPLF og ELF i 1978 kontroll over størsteparten av Eritrea, herunder også de største byene. Men samme år svarte den etiopiske hæren med en stor motoffensiv der EPLF og ELF delvis mistet kontrollen over Eritrea.

Under offensiven deltok for første gang sovjetiske rådgivere og offiserer på etiopisk side. Mens den etiopiske hæren ble utstyrt med sovjetiske våpen, sto EPLFs frigjøringshær på bar bakke uten eksterne forsyninger. Fra 1978 satte Etiopia inn årlige offensiver mot EPLF for å hindre at den eritreiske frigjøringsfronten skulle vinne frem, og den årelange frigjøringskampen ble nå enda mer brutal.

Mot slutten av 1980-tallet økte likevel EPLF sin militære styrke gjennom flere militære seire mot Etiopia, og i 1990 hadde Etiopia kun kontroll over den eritreiske hovedstaden. Denne utviklingen skyltes også endringer i maktstruktene på internasjonalt nivå. Sovjetunionen sto for fall, og i 1988 erklærte Gorbatsjov at Sovjetunionen ikke lenger kunne bistå den etiopiske krigføringen i Eritrea. Samtidig som militærhjelpen ble innstilt, ble det lagt press på at den etiopiske regjeringen skulle finne en politisk løsning på konflikten. EPLF hadde på sin side lenge jobbet for en fredelig politisk løsning, og allerede i 1980 la organisasjonen frem et fredsforslag. Av de syv punktene i EPLFs forslag var det viktigste at det måtte avholdes en folkeavstemning i Eritrea under internasjonalt oppsyn, hvor folket selv kunne bestemme landets fremtid.

Forslaget ble avvist av Etiopia, og hverken forhandlingene i 1980 eller 1989 førte frem. En av hovedårsakene til forhandlingsbruddene var at Etiopia anså konflikten som en «intern» etiopisk konflikt. EPLF anså det på sin side som en frigjøringskamp mot en utenlandsk okkupasjonsmakt.

Endelig selvstendighet

Den eritreiske selvstendigheten sammenfalt med at det daværende etiopiske regimet ble styrtet i 1991. Det nye etiopiske regimet var mer positivt innstilt til EPLF enn de tidligere regimene. Selv om Eritrea formelt sett var en etiopisk provins, ble det fra mai 1991 i praksis styrt som en egen stat av EPLF. De nye etiopiske regimet godtok EPLFs krav om en folkeavstemming og EPLFs mangeårige generalsekretær, Isaias Afewerki, skulle lede Eritrea i påvente av denne.

I april 1993, under oppsyn av FN, stemte 99,8 % for full eritreisk selvstendighet og den 24. mai 1993 ble Eritrea en selvstendig stat. Afewerki ble formelt statssjef i en nydannet overgangsregjering som skulle etablere politiske strukturer, utarbeide en ny grunnlov og iverksette nasjonale og lokale valg.

Eritreere feirer folkeavstemningen om selvstendighet i 1993. Foto: © Milton Grant/UN Photo/Kureren (CC BY-NC-ND 2.0)

Forholdet til søsternasjonen Etiopia var langt bedre, men drømmen om at landene skulle leve fredelig side om side ble kortvarig. Knappe fem år etter selvstendigheten brøt det ut grensekonflikt mellom de to nabostatene. Den skulle vise seg å vare i hele 21 år. Først i 2018, da Etiopia skiftet politisk kurs, skulle det bli enighet om de omstridte grenseområdene.  

Overgangsregjeringen som aldri tok slutt

Like etter selvstendigheten ble EPLF omgjort til et politisk parti – People’s Front for Democracy and Justice (PFDJ), med overgangsleder Afewerki som leder. PFDJ skulle etter planen styre landet frem til et parlamentsvalg kunne avholdes. Mens det i 1999 og 2004 ble gjennomført regionale og lokale valg, har det aldri blitt holdt nasjonale valg. Parlamentet har ikke møttes siden 2002, og grunnloven som ble ratifisert av nasjonalforsamlingen i 1997 har aldri blitt iverksatt.

Eritreas statsleder, Isaias Afewerki. Foto: M.husseiny1/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Det ble med andre ord aldri gjennomført en demokratisk prosess i Eritrea. Siden 1993 har landet utviklet seg til en autoritær ettpartistat, med PFDJ som eneste lovlige parti. Mot slutten av 1990-årene ble landet ytterligere avdemokratisert, med omfattende brudd på menneskerettigheter, herunder systematisk fengsling av politiske motstandere. Regimet brukte den gang grensekrigen med Etiopia som hjemmel, men situasjonen vedvarte også etter den historiske fredsavtalen med Etiopia i 2018.

Afewerkis regime ansees derfor av mange som et diktatur der all makt ligger hos presidenten. Det er ingen eller svært begrenset presse-, ytring-, bevegelse-, og religionsfrihet. Domstolene kontrolleres av regimet og tusenvis av politiske fanger sitter fengselet uten dom. I tillegg er det både tvungen militær- og samfunnstjeneste – såkalt nasjonaltjeneste. Mens nasjonaltjenesten i teorien skal vare i 18 mnd., og omfatter militært- og sivilt arbeid, varer den i praksis i flere år. Denne tvangspolitikken har ført til at mange eritreere lever under slavelignende forhold. Dette har ført til økende motstand mot det sittende regimet, og i 2002 opprettet dissidenter fra PFDJ et nytt politisk parti, hvor hovedmålet er å styrte Afewerki.

Kampen for frihet fortsetter

Flere håpet at freden med Etiopia ville føre til en liberalisering av landet. Afewerki kan ikke lenger bruke faren for krig med Etiopia som et argument for sin autoritære politikk, men endringene har likevel latt vente på seg. De store menneskerettighetsbruddene og den fryktede nasjonaltjenesten, sammen med klimakatastrofer som tørke, har ført til at Eritrea er at av de landene i verden som produserer flest flyktninger. Ifølge FN har omtrent 5000 mennesker flyktet landet hver måned siden 2016.  

Også de økonomiske utsiktene til landet er usikre. Eritrea offentliggjør ikke sitt statsbudsjett, noe som gjør det vanskelig å få et reelt overblikk over de økonomiske forholdene i landet. Man antar imidlertid at statens forbruk er større enn inntektene, og at landet går med økonomisk underskudd. Gjelden til Eritrea er høy, og tiårene med krig har gjort økonomisk utvikling krevende. Samtidig har ulike prognoser indikert at landet har hatt en økonomisk vekst siden 2011, i all hovedsak fra utvinning av mineraler. Nå som grensekonflikten er over kan det være lettere for Eritrea og fortsette i dette sportet.

Omverden har heller ikke innsyn i den økonomiske fordelingspolitikken som føres av dagens regime. Det store spørsmålet er om ressursene fordeles på en bærekraftig måte. Dette er essensielt for landets stabilitet og leveforhold.

Kampen for selvstendighet og frihet har vært lang, og i dag står Eritrea ved et nytt veiskille. Med unntak av perioden 1993-1998, opplever landet for første gang siden selvstendigheten fred med Etiopia. Det store spørsmålet er hvilken retning landet vil ta. Vil de demokratiske prosessene endelig iverksettes? Blir det regimeendring, eller står ettpartssystemet for sterkt? Vil freden med Etiopia vedvare? Vil menneskerettighetsbruddene avta? Tiden vil vise, men en ting er klart: kampen for frihet fortsetter i Eritrea.

Publisert: 05.01.2021
Print Friendly, PDF & Email