Autoritære og totalitære regimer: Når staten strammer grepet

Vi hører ofte om stater som styres av autoritære eller totalitære regimer, men hva innebærer egentlig disse to styringsformene?

Av Victoria Ramm Henriksen

Vladimir Putins Russland er en autoritær stat, mens Kim Jong-un leder det totalitære Nord-Korea. Foto: President of Russia (CC BY 4.0).

Ordet regime betyr styre, styresett eller styreform. I dagligtale brukes ordet imidlertid også til å beskrive andre ting, ofte i negative sammenhenger. Vi snakker for eksempel om harde treningsregimer, puggeregimer, slankeregimer også videre. I verden finnes det over 200 stater, og de har alle ulike styresett.

Her hjemme kjenner vi godt til demokratiske styreformer. Ordet demokrati er gresk og betyr folkestyre. Ikke alle er så heldig å få være med på å bestemme styre og stell i sin egen stat. Nær halvparten av alle mennesker lever i stater der befolkningen ikke får ta del, eller har svært begrenset deltagelse, i hvordan lover og regler blir utformet. Det motsatte av demokrati kalles for diktatur. Ordet er latinsk og betyr å «gi ordre». Diktatur innebærer at makten er konsentrert hos den eller de styrende, som bestemmer uten å måtte ta stilling til hva befolkningen ønsker.

Vi kan grovt sett skille mellom demokratier og ulike varianter av ikke-demokratiske styresett. Noen stater har det vi kan kalle for et ufullstendig demokrati, der man eksempelvis avholder valg, men hvor disse regnes ikke for å være frie og rettferdige. Russland er et eksempel på et slikt ufullstendig demokrati. Valg avholdes regelmessig, men pressefrihet og mulighet til å stille som motkandidat er svært begrenset. Et annet eksempel på et ufullstendig demokrati finner vi ved å se til Myanmar. I ufullstendige demokratier kan det i tillegg til de folkevalgte også være andre maktbaser som bestemmer. Myndighetene i Myanmar inkluderer både folkevalgte, ledet av fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi, og representanter for landets militærjunta, som hadde makten i landet fra 1962 til 2011.

Autoritære regimer

Et autoritært regime finner man vanligvis i diktaturer, men disse kan også finnes i et demokrati. Selve ordet autoritær kan brukes om atferd, personlighetstyper, politiske partier og regimer. Et eksempel kan være en autoritær barneoppdragelse, som betyr at barn lystrer sine foreldre uten at foreldrene behøver å forklare barnet hvorfor. Det handler altså om å bestemme over andre, og i den andre enden å blindt akseptere andres autoritet. Autoritære styresett kan imidlertid være svært ulike. Betegnelsen kan brukes om stater som formelt sett er demokratiske, men som har en sterk sentralmakt, uthulet rettsikkerhet, begrenset ytringsfrihet, og svake demokratiske institusjoner.

Eksempler på autoritære demokratier kan finnes i både Orbáns Ungarn og Erdoğans Tyrkia. I Ungarn har statsminister Orbán gradvis samlet mer makt til seg selv og sitt parti, samt svekket rettsikkerheten og ytringsfriheten. I Tyrkia har Erdoğan i tillegg til å målrettet forfølge meningsmotstandere, minoriteter og opposisjonen, anklaget disse for å stå bak det mislykkede kuppforsøket i 2016. I begge stater har det sivile samfunnet og ikke-statlige organisasjoner fått svært begrenset spillerom. Mange frykter at begge landene sakte men sikkert sklir over i den andre enden av skalaen, hvor vi finner diktaturer og totalitære regimer.

Totalitære regimer

Hitler og Stalin ledet hvert sitt beryktede totalitære regime på 1900-tallet. Foto: Earlyspatz/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Ikke alle diktaturer er totalitære, men alle totalitære regimer er diktaturer. Ordet totalitær har bakgrunn i ordet totalt. Det totalitære regimet har total makt og total kontroll over sine innbyggere, fra de blir født til de dør. Regimet krever intet mindre enn total og blind lydighet av borgerne, også i forhold til tanker, drømmer og ideer. Hjernevasking, propaganda og ensretting er virkemidler. For de som lever i et totalitært regime er det ingen forskjell på offentlig og privat. Privatlivet eksisterer ikke og det finnes absolutt ingen ytringsfrihet. Enkeltmennesker mister sin verdi, kun storsamfunnet har verdi. Vaklende troskap i handling, og i tanker straffes ekstremt hardt.

Fra fiksjon…

I George Orwells bok 1984 og Margaret Atwoods bok The Handmaid’s Tale kan man få god innsikt i hvordan det oppleves å leve i et totalitært samfunn. Deres fremstilling av at fremmedgjøring, mistenksomhet, frykt og usikkerhet preger alle aspekter av livet er ikke ulikt beskrivelsene fra virkelighetens totalitære regimer. Begge bøkene beskriver omfattende overvåkingen av borgere, ikke bare i handling, men også i tanker. Autoritære regimer er først og fremst opptatt av å kontrollere borgernes handlinger, mens i det totalitære er det vel så viktig å kontrollere borgernes tanker. Orwell kalte det tankekontroll. Det å tenke feil, ved eksempelvis å tillate en tanke som strider med det regimet forteller, er å regne som høyforræderi.

1984 og The Handmaid’s Tale er fiksjon, men samfunnene de beskriver har eksistert, og eksisterer fremdeles i dag. Likevel er det ikke nødvendigvis slik at totalitære regimer er like. Totalitære regimer bygger gjerne på en ideologi og en utopi, etter en revolusjon skal drømmesamfunnet fremskaffes og dette målet gjør at enkeltmennesker kan ofres på utopiens alter. Ideologiene og utopiene som søkes fremskaffet kan være svært ulike, og syndebukkene som forhindrer fremskaffelsen av drømmesamfunnet varierer også.

… til virkelighet

Hvordan man i praksis skal kunne kontrollere menneskers tanker, følelser og drømmer er ikke like lett. Målet om total kontroll har ofte resultert i angiveri, utpressing, spionasje og omfattende overvåking. I det kommunistiske Øst-Tyskland fant man frem til over 111 kilometer med rapporter fra det hemmelige statspolitiet, Stasi. Den totalitære staten DDR (Den tyske demokratiske republikk), som styrte i Øst-Tyskland i perioden 1949 og frem til 1990, drev massiv overvåking av egen befolkning.

I de verste eksemplene fra virkeligheten har millioner av uskyldige mennesker har blitt drept fordi de ble mistenkt for å tenke «farlige» og «urene» tanker. I Pol Pots Kambodsja ble millioner av mennesker systematisk drept fordi man mistenkte dem for å være kapitalister. De fleste av verdens folkemord har funnet sted i totalitære regimer, men også autoritære regimer kan være ekstremt brutale. Eksempelvis ble Folkemordet i Rwanda i 1994 begått i et autoritært regime.

I Orwells bok 1984 er det sannhetsministeriet som avgjør hva som er sant. Kritiske tanker straffes hardt, og frykten for represalier fungerer også som en mur. I Nord-Korea er det ingen som stiller kritiske spørsmål til om det virkelig stemmer at den avdøde diktatoren, Kim Jong-il, fikk elleve hole-in-one første gang han spilte golf i 1994. Slike former for persondyrkelse kan også forekomme i autoritære regimer. I dagens Russland, som er en autoritær stat, lever propaganda om president Putin i beste velgående.

Berlinmuren fra 1961. Foto: ukjent/Vasabladet (offentlig eie).

Hører totalitære regimer fortiden til?

Når en stat bygger murer, ikke for å holde folk ute – som Trumps famøse Mexico-mur – men for å holde egen befolkning inne, og nekte dem informasjon og kunnskap om omverdenen bør varsellampene lyse. Disse murene kan være fysiske som Berlin-muren, som ble reist i 1961, eller psykiske. I et totalitært samfunn nektes befolkningen informasjon om omverden. Samtidig males et bilde av at innbyggerne lever i et beskyttet paradis. Dette er tilfelle for befolkningen i Nord-Korea, som blir fortalt at verden utenfor er farlig og at myndighetene beskyter dem fra omverdens ondskap.

Heldigvis er det ikke mange rene totalitære stater igjen i verden. Nord-Korea er unntaket, men mange stater beveger seg i en gradvis mer autoritær og totalitær retning. Demokratiet krever en årvåken befolkning hvis det skal kunne overleve. Lukker man frivillig øynene og blindt godtar autoritet kan man risikere å en dag åpne øynene og finne seg selv som et tannhjul i det totalitære maskineriet.

Publisert 2. september 2020
Print Friendly, PDF & Email