Spansk politikk har ofte vært preget av konflikt. Dette gjelder særlig i spørsmålet om selvstyre og autonomi i regionene, som preger politikken den dag i dag.
Spanias historie strekker seg langt tilbake i tid. Området har vært dominert av flere ulike folk og riker, slik som Hellas, Karthago, romerne og sist maurerne. Landet har imidlertid også vært en europeisk stormakt og sjøfartsnasjon. Mellom 1500- og 1800-tallet kontrollerte Spania kolonier i både Afrika, Asia og Amerika.
I nyere tid har Spanias historie vært turbulent. Konflikt i samfunnet banet vei for et diktatur fra 1923 til 1930. Selv etter diktaturets fall i 1930, forble det spanske samfunnet preget av sterke interne motsetninger. Blant annet var det strid mellom monarkister og republikanere, og det var uenighet om graden av regionalt selvstyre, kirkens plass i samfunnet og eiendomsforhold på landsbygda.
Disse motsetningene ble drevet fram av ytterliggående politiske strømninger. Dette førte landet ut i en borgerkrig i 1936 og innføringen av et fascistisk diktatur under ledelse av Francisco Franco. Dette skulle vare helt til 1975. Etter 1975 har Spania blitt en demokratisk stat med stor grad av stabilitet. Likevel forblir regionalt selvstyre og løsrivelsesønsker spørsmål som fortsetter å prege spansk politikk.
Arven etter Franco
General Fransciso Franco kom til makten i Spania gjennom den spanske borgerkrigen som varte fra 1936 til 1939. Krigen var et kaos av ulike fronter. Republikanere mot monarkister, bønder mot landeiere, industriarbeidere mot kapitalister, og presteskap mot anti-kirkelig. Krigen, som kostet omkring en halv million mennesker livet og drev 300 000 på flukt, løste den ingen av problemene som hadde utløst den.
Da krigen var over, erklærte Franco seg som landets øverste leder og innførte et fascistisk regime. Under Francos diktatur var hans eget parti, Falangen, det eneste tillatte, og all opposisjon ble undertrykket. Franco så seg likevel raskt nødt til å avklare noen av de viktigste stridspunktene fra krigen. Han etablerte derfor et samarbeid med monarkistene, og den tidligere kongens sønn ble anerkjent. Utover 1950-tallet ble også katolisismen fastslått som statsreligion.
Motstanden mot Franco vokste blant andre deler av samfunnet. Blant fabrikkarbeidere oppstod illegale fagforeninger. Disse var misfornøyde med arbeidet til de «offisielle» fagforeningene, som ble styrt av Falangen. Franco førte et strengt sentralisert styre, noe som førte til at regionale motsetninger blusset opp.
I Baskerland – franske og spanske provinser i Pyreneene bebodd av folkeslaget baskere – vokste den venstreradikale, nasjonalistgruppen ETA fram. Gruppen kjempet for baskisk selvstendighet. I Catalonia – en provins i nordøst Spania – forlangte nasjonalforsamlingen demokratiske institusjoner og autonomi.
Internasjonalt ble Spania isolert. Francos nazistiske og fascistiske støttespillere i Tyskland og Italia mistet makten under Den andre verdenskrig. Den ensomme tilværelsen endret seg likevel raskt. Den kalde krigen utviklet steile fronter mellom øst og vest, noe som gjorde Spania til en verdifull alliert for Vesten mot Sovjetunionen. Samarbeid med både Storbritannia og USA ble etablert på 1950-tallet. I 1955 ble landet tatt opp som medlem av FN.
Demokratiets inntog
Innføringen av demokrati i Spania gikk ikke over natten. Startskuddet ble Francos død den 20. november 1975. Ettersom han noen år i forveien hadde utpekt prins Juan Carlos som sin etterfølger, ble prinsen raskt utnevnt til konge og landets nye overhode. Sammen med liberalt innstilte politikere og ulike opposisjonsgrupper ble Spania gradvis styrt i en mer demokratisk retning.
Pressen fikk uttale seg friere, politiske fanger ble løslatt og baskernes og katalanernes språklige rettigheter ble anerkjent. Forbudet mot politiske partiet ble opphevet i 1976. I 1978 ble en ny grunnlov vedtatt. Denne etablerte Spania som et monarkisk demokrati, og prinsippet om regionalt selvstyre ble anerkjent.
Både Baskerland og Catalonia fikk indre selvstyre. Valget i 1982 markerte det endelige bruddet med Franco. Spania fikk da en regjering helt fri for medlemmer fra Francos tid.
Med innføringen av demokrati, kunne Spania bli medlem av både NATO i 1982, og EF (forløperen til EU) i 1986. Disse årene var preget av optimisme. Spania kom mer aktivt inn i internasjonal politikk, og landets demokratiske overgang fungerte som et forbilde for latin-amerikanske stater. Økonomien fikk en opptur med medlemskapet i EU. I tillegg høstet Spania ros for sin vellykkede gjennomføring av Sommer-OL i Barcelona 1992. Under overflaten lurte imidlertid flere utfordringer.
Politisk, økonomisk og sosial uro
På 1990-tallet gikk Spania inn i en økonomisk nedgangsperiode. Dette var i hovedsak grunnet den høye arbeidsledigheten, men også store underskudd på statsbudsjettet og lav økonomisk vekst var utslagsgivende. I tillegg gikk landet gjennom en rekke korrupsjonsskandaler – mange knyttet til det styrende sosialdemokratiske partiet PSOE. To ganger ble PSOE tvunget til å utskrive nyvalg på grunn av tvil rundt partiets oppslutning som følge av disse skandalene.
Også 2000-tallet skulle bli preget av økonomisk nedgang. Startskuddet var den globale finanskrisen som inntraff i 2008. Med denne sprakk boligboblen og arbeidsledigheten steg. Myndighetene innførte store kutt i offentlig forbruk, noe som førte til utstrakt sosial uro og en landsomfattende protestbevegelse. Dette ga økt støtte til to nye politiske partier. Den tradisjonelle maktbasen til PSOE og det største konservative partiet i landet, PP, ble dermed utfordret.
Innen 2013 hadde økonomien stabilisert seg, men for spanjoler flest var livet fortsatt preget av finanskrisen. Arbeidsledigheten lå fremdeles på 25 % og lønninger fortsatte å synke. Ved valget i 2015, stod kampen mellom de to etablerte partiene og de to relativt nye partiene.
Selv om PP og PSOE ble de to største partiene, gjorde de to nykommerne et godt valg. PP fikk flest stemmer og dannet en mindretallsregjering. Statsministeren måtte imidlertid gå av på grunn av mistillit som følge av en korrupsjonsskandale i 2018. PSOE tok så over makten. Økonomien har siden bedret seg og arbeidsledigheten har sunket, men koronapandemien i 2020 har ført landet inn i en ny økonomisk nedgangstid.
Separatisme og terror
Ønske om uavhengighet fra Spania blant spanske regioner er ikke nytt. Både i provinsene Baskerland og Catalonia har det lenge vært ønsker om autonomi. I begge regionene fikk partier som kjempet for en løsrivelse fra Spania medfart etter finanskrisen i 2008.
Baskisk separatisme fra Spania og Frankrike har røtter helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Den voldelige kampanjen for et uavhengig Baskerland startet imidlertid først på 1960-tallet. Da etablerte en gruppe studenter organisasjonen ETA.
ETAs krav om uavhengighet hadde i starten et visst gehør blant særlig venstreorienterte i Spania. Den voldelige kampanjen førte imidlertid til at gruppen fikk stempel som en terrororganisasjon. Gruppen står bak en rekke attentater på politifolk og militære, men offerlisten på 829 mennesker inkluderer også mange sivile.
På 1990-tallet ble flere av organisasjonens medlemmer arrestert, inkludert den angivelige lederen. Dette la imidlertid ikke en stopper for aktiviteten. Terroraktiviteten toppet seg med kidnappingen og drapet på en lokalpolitiker i Baskerland i 1997. Dette førte til massive demonstrasjoner over hele Spania mot ETAs voldelige kampanjer.
I flere omganger har det vært erklært våpenhvile, men det var først i 2011 at gruppen selv erklærte permanent våpenhvile. I 2018 kom nyheten at ETA oppløste seg selv etter flere år med lite aktivitet. Dette har imidlertid ikke endret ønske om selvstyre blant mange baskere.
Spanske myndigheter har lenge skjult sin motstand mot baskiske krav om selvstendighet under dekke av at den fremmes av en terrororganisasjon. Med ETAs oppløsning, er dette ikke lenger mulig. Lite tyder imidlertid på at myndighetene vil være villige til å inngå kompromisser. Dette ble understreket med krisen i Catalonia som startet i 2017.
Katalansk uavhengighet?
Spanias forhold til regionen Catalonia har også lenge vært anspent. Katalansk nasjonalisme har bred støtte blant den katalanske befolkningen, og langs hele det politiske spekteret. Ønsket om selvstendighet handler i dag særlig om at katalanerne vil ha større kontroll over egen økonomi. Området er et av Spanias rikeste. Dette ønsket fikk drivkraft under den langvarige finanskrisen.
I både 2014 og 2017 ble det avholdt folkeavstemninger om Catalonias uavhengighet. Ved avstemningen i 2017, forsøkte spansk politi å forhindre gjennomføringen ved bruk av vold. Begge folkeavstemningene viste flertall for løsrivelse, men oppfyller ikke internasjonale regler for gjennomføringen av folkeavstemninger.
Både katalansk uavhengighet og folkeavstemningene har blitt avvist av spanske myndigheter som grunnlovsstridige. Dette støttes av Spanias høyesterett, kongen og EU. Etter avstemningen i 2017, varslet likevel katalanske myndigheter at regionen innen kort tid ville erklære sin uavhengighet. Usikkerheten som oppstod førte til både økonomisk og sosial uro.
Myndighetene i Madrid krevde presidenten for Catalonias parlaments avgang. Madrid opphevet også selvstyre i Catalonia i en syv-måneders periode. Flere av politikerne som hadde vært sentrale i gjennomføringen av avstemningen ble idømt lange fengselsstraffer høsten 2019. Dette førte til omfattende, og tidvis voldelige, demonstrasjoner i Catalonias hovedstad, Barcelona.
Ustabilitet og sårbarhet
Spania får støtte fra EU og andre europeiske ledere for sin motstand mot katalansk selvstendighet. Likevel fikk myndighetene krass kritikk for sin håndtering av krisen i 2017, og særlig politiets voldsbruk i forsøket på å forhindre den grunnlovsstridige folkeavstemningen.
Myndighetenes reaksjon førte umiddelbart til økt støtte for katalansk selvstendighet. Samtidig økte mistilliten mellom katalanere og spanske myndigheter. I 2018, var Spania et av landene i verden som opplevde størst økning i ustabilitet ifølge Fragile States Index. Dette ble primært ledet av den dramatiske nedgangen i statens legitimitet.
Etter kaoset som oppstod i 2017, viser likevel flere meningsmålinger at katalanere i dag er delt i spørsmålet om uavhengighet. Spanske og katalanske myndigheter er nå i dialog om veien videre. Lite tyder på at Catalonia vil få gjennomslag for verken en lovlig folkeavstemning eller løsrivelse. Det hersker liten tvil om at katalansk uavhengighet ville fått enorme juridiske og økonomiske konsekvenser.
For det første ville Catalonia måtte søke eget medlemskap i EU. I tillegg er regionen svært viktig for spansk økonomi. Viktigst av alt, er at løsrivelse fra Spania strider direkte med Spanias grunnlov. Om det likevel skulle ha gått igjennom kan det føre til en videre oppløsning av Spania, i og med at Catalonia ikke er den eneste regionen der løsrivelse er på agendaen.