Catalonia – på vei ut av Spania?

I Europa har krav om økt selvstyre eller full løsrivelse tatt en pragmatisk vending i nyere tid, der begge parter forsøker å følge demokratiske spilleregler og komme frem til en fredelig enighet. Spanske myndigheters reaksjon på Catalonias ønske om selvstendighet, viser imidlertid igjen hvor voldelig en potensiell løsrivelse kan være.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

I mange land i verden finnes det etniske grupper som ikke identifiserer seg med, eller har tilhørighet til, den staten de bor i. Forestillingen om at akkurat denne gruppen har et eget språk, kultur, religion eller historiske røtter som skiller seg vesentlig fra resten av innbyggerne i landet, kan føre til krav om økt selvstyre eller et ønske om å opprette sin egen stat. Dette er også tilfellet i Europa. Per 2019 finnes det aktive separatistbevegelse i 24 europeiske land, som i større eller mindre grad kjemper for selvstendighet. Som regel er imidlertid krav om løsrivelse og selvstendighet ingen enkel sak å håndtere. En løsrivelse av et territorium vil naturlig nok også innebære et tap av territorium for den opprinnelige staten, og dermed også tap av eventuelle viktige naturressurser. Dermed har krav om løsrivelse ofte vært forbundet med voldsbruk, både mellom separatister og staten, og mellom separatistene og øvrig befolkning i landet, og veien til selvstendighet har for mange vært en særdeles blodig affære.

Likevel har det vært en tendens til at kampen om selvstendighet gjøres på en fredeligere måte nå enn tidligere. Dagens separatister ønsker som regel å være del av verdenssamfunnet etter en eventuell selvstendighet, og har dermed også blitt bevisst på at det lønner seg å overholde etablerte normer og regler. En stat uten nødvendig internasjonal anerkjennelse vil ikke få tilgang til viktige fora, som for eksempel FN, og en potensiell ny europeisk stat som oppfattes som illegitim vil neppe kunne bli med i NATO eller EU. Til tross for at separatistene i økende grad tyr til mindre voldelige midler for å oppnå selvstendighet, ser vi likevel at et voldelig oppgjør mellom staten og separatistbevegelsen kan oppstå. Dette er Catalonia i Spania et godt eksempel på.

Catalonia

Catelonia. Foto: Wikimedia Commons

Catalonia ligger nordøst i Spania, på grensen mot Frankrike, og er landets nest mest folkerike region, etter Andalucia. Catalonia har en lang og rik historie som bystat og var, under foreningen med kongeriket Aragón, Middelhavets stormakt på 1300-tallet. Catalonia ble en del av Spania i 1479, men nøt flere særprivilegier. Disse falt imidlertid helt bort da Catalonia støttet Karl 3 av Habsburg, istedenfor Filip 5 av Bourbon, i den spanske arvefølgekrigen i 1701-14. Som et resultat av at privilegier ble fjernet, vokste ønsket om selvstendighet utover 1800-tallet. Den dag i dag lyser en evig flamme i Barcelona til minne om de første motstandskampene. På 1900-tallet ble en viss autonomi gitt, men så tatt bort, ved to anledninger, men med slutten på Francos diktatur i 1978 fikk Spania en ny grunnlov som delte landet inn i autonome regioner. Selvstyreordningen ble gjeninnført, og Catalonia fikk egen regjering og parlament.

I dag er det mange symboler på regionens særidentitet fra det øvrige Spania. Spansk og katalansk er sidestilt som offisielle språk, Catalonia har sitt eget flagg, feirer sin egen nasjonaldag den 11. september, samt har sin egen nasjonalsang. Det bor om lag 7,5 millioner mennesker i Catalonia. Politisk støttes katalansk nasjonalisme av hele det politiske spektret i regionen. Den folkevalgte lovgivende forsamlingen i Catalonia, La Generalitat de Catalunya, har blant annet ansvar for områder som arbeid, økonomi, skatter, kultur, turisme, utdanning og boligpolitikk. I tillegg finnes det en egen regional politistyrke som blant annet har ansvar for trafikksikkerhet, offentlig orden og kriminaletterforskning. Spanias sentraladministrasjon har på sin side ansvar for blant annet militæret og rettsvesenet. I 2006 fikk katalanske myndigheter økt regionalt selvstyre, men disse ble igjen tatt bort i 2010, da den spanske grunnlovsdomstolen mente loven var grunnlovsstridig. Spania ble hardt rammet av finanskrisen i 2007, og den spanske økonomien sliter fortsatt. Catalonia klarer seg godt økonomisk, og overføre store summer til Madrid. I takt med de økte utfordringene for spansk økonomi, har også ønsket om selvstendighet økt. Endringsvedtaket i 2010 kastet bensin på bålet for uavhengighetsbevegelsen, og dagens situasjon kan i stor grad også spores tilbake til denne endringen.

Kampen for selvstendighet

I 2014 fremmet daværende leder for det catalanske parlamentet, Artur Mas, et forslag om folkeavstemning om uavhengighet. Spanias regjering avviste forslaget fordi det mente en folkeavstemning kun basert på Catalonias innbyggere, er grunnlovsstridig. Kun et fåtall av verdens grunnlover tillater ensidig løsrivelse – som for eksempel Danmark (kun for Grønland og Færøyene), og i teorien Storbritannia, som ikke har en skriftlig grunnlov som kan nekte ensidig løsrivelse. Det at en eventuell løsrivelse vil være grunnlovsstridig vil derfor kunne legitimere tvangstiltak som hindrer løsrivelse. Staten vil også kunne ta i bruk individuelt straffeansvar for å hindre løsrivelse. For eksempel åpner § 111 i norsk straffelov for at personer som volder fare for at en del av Norge løsrives, kan straffes med 15 års fengsel. Selv om en gruppering skulle oppfylle kravene til en statsdannelse, med en befolkning, et definert territorium, et effektivt indre styre og evne til uavhengig å kunne håndtere forhold til tredjeparter, vil en ensidig løsrivelse gå på tvers av grunnleggende folkerettslige normer, som prinsippet om staters territorielle suverenitet. Stater har altså rett til å nekte løsrivelse for deler av sitt territorium.

Likevel ble en folkeavstemning om Catalonias politiske fremtid avholdt i november 2014, men denne ble ikke godkjent av spanske myndigheter, og er dermed kun symbolsk. Ved valget til Catalonias parlament i september 2015 fikk ikke partiene som støtter uavhengighet flest stemmer, men valgordningen fikk de likevel flest mandater (72 av 135) og parlamentets leder ble Carles Puigdemont fra uavhengighetspartiet. Resultatet ble et parlamentarisk flertall for å iverksette tiltak for å løsrive Catalonia fra Spania, til tross for at dette ville stride med den spanske grunnloven.

Catelonias president Charles Puigdemont taler til folket etter folkeavstemningen i 2017. Foto: Generalitat de Catalunya/Wikimedia Commons

I 2017 ble en ny folkeavstemning avholdt, med 90 % for løsrivelse, men med en valgdeltakelse på kun 43 %. Spansk politi reagerte med å stenge valglokaler, og å fjerne borgere som skulle avlegge sin stemme. Katalanere som forsøkte å hindre politiet i å ta med stemmeurner og valgsedler ble beskutt med gummikuler og slått med køller av spansk opprørspoliti. Til tross for at de fleste europeiske ledere ikke støtter katalansk uavhengighet, fikk Spania sterk kritikk for måten politiet opptrådte.  I underkant av 1000 mennesker ble rapportert skadet som følge av sammenstøtene. Også denne gangen ble avstemningen erklært grunnlovsstridig av Spanias regjering, med støtte fra EU. Rent teknisk sett oppfylte ikke gjennomføringen av folkeavstemningen internasjonale regler, da det blant annet ikke fantes et offisielt stemmemanntall eller kontroll av stemmeopptellingen. Catalonias regjering brukte imidlertid resultatene som begrunnelse for at de snart ville erklære Catalonia for uavhengig. Flere stilte spørsmål ved om regionen var blitt erklært selvstendig eller ikke, noe som videre førte til at viktige banker og over 1000 bedrifter flyttet hovedkontorene sine ut av regionen. I tillegg ble det sosial uro og en kraftig nedgang i turistnæringen i regionen. Den spanske regjeringen avsatte den catalanske regjeringen og krevde nyvalg på bakgrunn av artikkel 155 i den spanske grunnloven som gir regjeringen fullmakt til å overprøve regionale myndigheter dersom de ikke oppfyller sine grunnlovsbestemte forpliktelser.

Opprør og demonstrasjoner

Da ni katalanske politikere, som alle var med på organiseringen av folkeavstemningen i 2017, ble idømt lange fengselsstraffer på mellom ni og 13 år den 14. oktober 2019, utløste dette store demonstrasjoner i Barcelona, Catalonias største by. 40 000 mennesker tok til gatene, og det ble flere voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og spansk opprørspoliti. Protestene fortsatte til midten av november, noen dager med så mange som 350 000 demonstranter. Til tross for at demonstrasjonene gikk fredelig for seg på dagtid, utviklet de seg i mer voldelig retning utover kveldene. Maskerte demonstranter kastet stein mot politiet, og tente på søppelkasser, mens politiet svarte med bruk av batonger, tåregass og gummikuler. 

Til tross for at vi har sett en økende tendens til at separatistbevegelser fremme krav om løsrivelse gjennom etablerte, politiske kanaler og følger demokratiske spilleregler – som for eksempel ved å bruke folkeavstemninger for å legitimere kravet om selvstendighet – ser det imidlertid ikke ut til at denne taktikken har fungert. Forskere har lenge spådd at det bare er et spørsmål om tid før vi igjen vil få en bølge av voldelig separatisme. Med utviklingen i Catalonia kan det se ut til at de får rett.

Demonstrasjon i Barcelona 26. oktober 2019. Foto: Jordi Gili/Wikimedia Commons
Publisert: 26. november 2019
Print Friendly, PDF & Email