Kinas fremdferd på den internasjonale scenen

Det store landet i øst, med 20 prosent av verdens innbyggere, er klare for å ta verden med storm. Er vi vitne til en global maktforskyvning, der Kina og USA vil konkurrere om makt og innflytelse på det asiatiske kontinentet?

Av Vilde Wetteland Stoa

Russlands president Vladimir Putin får et stadig tettere bånd til den kinesiske lederen Xi Jinping. Foto: Kremlin
Russlands president Vladimir Putin får et stadig tettere bånd til den kinesiske lederen Xi Jinping. Foto: Kremlin

Her hjemme i Norge er det gjerne Russland man tenker på som amerikanernes og resten av den vestlige verdens utfordrer. Men til tross for Putins stormaktsambisjoner, og hans behov for å vise muskler internasjonalt, så er det ikke til å stikke under stol at Russland er en stagnerende stormakt. Kina derimot er en stormakt på fremmarsj (eng. rising power). For å sammenlikne: Russlands BNP er tilsvarende Spanias, mens kinesernes BNP er 10 ganger større. Videre er Kinas militærbudsjett tre ganger så stort som Russlands, og fire ganger Japans. Etter at Kina reformerte den sentralstyrte planleggingsøkonomien i 1978 har landet hatt verdens høyeste vekstrate. Med den voldsomme økonomiske utvikling har Kina i dag et sterkt globalt fotavtrykk. Kina er den største bidragsyteren til veksten i verdensøkonomien. I tillegg til å være verdens største eksportør, har landet også verdens største kjøpekraft. Den enorme økonomiske veksten har dratt 600 millioner kinesere ut av fattigdommen, samtidig som det også har ført til økende forskjeller mellom fattig og rik, og mellom by og land. Den kinesiske eksporten til nye markeder øker. Særlig har Kina fattet en sterk interesse for Afrika, og er i dag kontinentets største handelspartner. Stormakten i øst har i økende grad behov for ressurser som olje for å kunne fortsette sin økonomiske vekst, og Afrika er et unikt sted for å handle billige råvarer. USA, EU og Japan er landets viktigste handelspartnere, men kineserne driver også omfattende handel med flere asiatiske land. Det enorme kinesiske prosjektet «The Belt and Road Initiative» skal gjenskape den gamle Silkeveien med infrastrukturprosjekter i asiatiske utviklingsland. I følge kineserne handler prosjektet om å forene de asiatiske landene når det gjelder handel og økonomisk utvikling, men det blir også sett på som en kinesisk strategi for ytterligere å hevde seg økonomisk. Særlig stormakten India, som konkurrerer med kineserne om innflytelse i regionen, er svært skeptiske.

Kina er i dag mer enn bare et økonomisk maktsenter, landet er også på vei til å bli en betydelig militærmakt. Siden president Xi Jinping overtok makten i 2013 har han hatt store ambisjoner for det kinesiske militæret, og har siden innført mange reformer og gjennomført dyre militære investeringer. Blant annet ble det i fjor opprettet en rekke regionale innovasjonssentre for å drive avansert forskning og utvikling, særlig innenfor missil-, marine- og luftfartsteknologi. Selv om Kina kun bruker 2 % av BNP på forsvar, så utfordrer de amerikanerne både på land, i lufta og i sjøen. I tillegg til stort kinesisk fokus på luft og marine, så investerer de tungt i cyber-kapasiteter. Dette viser at kineserne ikke lenger ønsker å være avhengig av utenlandsk militær teknologioverføring, og at dette er de domenene som kineserne ser på som mest relevante for å hevde seg i potensielle fremtidige konflikter.

Turbulent forhold med USA

USA er tungt tilstede i Sør-Kina-havet, og patrulerer området med krigsfly og krigsskip. Foto: Official U.S. Navy Page

Kina har gått betraktelig lengre enn nabostatene når det gjelder å oppnå kontroll over øygruppene i Sør-Kina-havet. Som kjent er Sør-Kina-havet svært omstridt, og Kina gjør krav på så å si hele området, selv om dette ikke er akseptert av andre nasjoner, og strider mot FNs Havrettskonvensjon. For å vise tilhørighet og eierskap til havet har kineserne bygget kunstige øyer med militærbaser, flystriper, dypvannshavner og radartårn. Kinas selvsikre kurs mot full dominans i havområdet utfordrer USA sin posisjon både regionalt og globalt. Derfor har også amerikanerne rettet sitt utenrikspolitiske tyngdepunkt mot Asia. For å bevare amerikansk strategisk overlegenhet i havområdet bygger USA ut teknologi som kan brukes under vann, med blant annet undervannsdroner, som skal være operasjonelle innen 2020. Dronene skal i første omgang benyttes til overvåkning, men etter hvert også til rakettutskyting. Beijing anklager derfor USA for å øke spenningen i regionen gjennom sitt militære nærvær i Sør-Kina-havet, både ved patruljering av krigsskip og overflygninger av krigsfly.

Bromance med Putin

Handelskrigen mellom Washington og Beijing har også bidratt til å føre Kina og Russland tettere sammen. På tross av å ha delt ideologisk tilhørighet under Den kalde krigen har ikke Russland og Kina historisk sett hatt en spesielt god tone. Nå ser vi imidlertid at de sammen prøver å posisjonere seg slik at de blir en motvekt til USA. Siden USA har definert både Russland og Kina som sine strategiske fiender, ser de to landene på hverandre som strategiske samarbeidspartnere. Samarbeidet har foregått i flere år nå, og allerede i 2012 kunngjorde Putin en «dreiningen mot øst». Vestens sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim, har naturligvis bidratt til å bringe Russland nærmere Kina. I 2014 inngikk de to landene en 30 års avtale om gassleveranser, og i 2015 startet Russland å selge avansert militært materiell til Kina, inkludert kampfly og luftvernraketter. Xi Jinping og Vladimir Putin har de siste årene intensivert sitt forsvarssamarbeid, blant annet i form av felles marine- og rakettforsvarsøvelser. Selv om Trump under årets G7 møte talte for å slippe Russland inn i varmen igjen etter suspensjonen i 2014, så virker Putin langt mer tilfreds med Shanghai Cooperation Organisation (SCO). Russland og Kina står bak gruppa, hvor både India og Pakistan er med. Under Xi Jinpings tale på toppmøtet snakket han om viktigheten av multilaterale organisasjoner i en verden hvor anti-globalisering, unilateralisme og handelsproteksjonisme er i ferd med å ta over. Kanskje et lite stikk til USAs nye proteksjonisme?

Fremtidens Kina

Selv om Kinas økonomi vokser i en fart vestlige stater i dag bare kan drømme om, så har veksten stagnert de siste årene. Flere eksperter spør seg hvordan kineserne skal kunne opprettholde veksten fremover. I tillegg gikk Kina for noen år siden bort fra ettbarnspolitikken, og oppfordre nå befolkningen til å få flere barn. Befolkningen er på vei til å bli svært gammel, og ekspertene forventer en negativ befolkningsvekst etter 2025, noe som kan få store konsekvenser for Kinas økonomi.

Det er altfor tidlig å si noe om hvordan Kinas evne og vilje til militær maktbruk vil være i fremtiden. Moderniseringen av Kinas forsvar vil ikke bære frukter med det første, da dette er tunge og langsiktige investeringer. Samtidig er det (hittil) kun i Kinas nærområder at Beijing virkelig viser muskler. Dette kommer til utrykk blant annet ved at Kina er den eneste stormakten som ikke har blandet seg inn i Syria-konflikten. Strategien til det kinesiske kommunistpartiet ser derfor ut til å være å styrke landets økonomiske og militære maktbasis, uten foreløpig å bruke militærmakt internasjonalt. Hvor lenge denne strategien vil vedvare uvisst. Det som er sikkert er at nok av regionale og globale stormakter har interesser i å blande seg inn i eksterne konflikter, og det vil nok ikke hjelpe på internasjonal konfliktløsning dersom kineserne også skal blande seg inn i konflikter langt hjemmefra. Syria er et godt eksempel på jo flere stormakter, mer søl”.

 

Publisert: 23. august 2018