Bahrain: En konflikt med lite oppmerksomhet

Protestene i Bahrain under Den arabiske våren har fått minimalt med internasjonal oppmerksomhet. Dette til tross for at det i ettertid har blitt dokumentert drap og bruk av tortur mot demokratiforkjemperne. Hva dreide protestene seg om, og hvordan er situasjonen i dag?

Kart over Bahrain. Foto: Wikimedia Commons.

Av Malin Nærum Aadalen

Bahrain er en liten oljerik øystat i Midtøsten. Landet består av to øygrupper utenfor Den arabiske halvøy og Saudi-Arabia, og er fysisk knyttet til sistnevnte gjennom en broforbindelse. I likhet med Saudi-Arabia, er Bahrain et sunni-monarki, hvilket har bidratt til å styrke båndet mellom de to statene. Dette forholdet kom til uttrykk og ble spesielt viktig under Den arabiske våren, der Saudi-Arabia i stor grad bidro til at opprørene ikke eskalerte eller endte i regimeendring eller borgerkrig. I likhet med opprørene i flere av de arabiske landene under Den arabiske våren, var det også i Bahrain et ønske om demokratiske reformer, regimeendring og likhet. 

Konflikt mellom sjia-majoriteten og sunni-regimet

Som i flere av konfliktene i Midtøsten, deriblant Libanon, Jemen og Egypt, har etniske og sekteriske skillelinjer vært roten til konflikt også i Bahrain. I Bahrain ligger makten hos den sunnimuslimske kongefamilien al-Khalifa, til tross for at sunnimuslimer er en minoritet i landet. Sjiamuslimene er derimot gjenstand for økonomisk og politisk diskriminering, til tross for at de utgjør majoriteten av befolkningen.

Denne konflikten og motsetningen mellom sjia- og sunni-gruppene har preget samfunnet i Bahrain i lang tid . Helt siden 1700-tallet har Bahrain vært styrt av den sunnimuslimske al-Khalifa-familien, hvilket har ført til at sjiamuslimene ikke har hatt noen reell makt i landet. Siden 1920-årene har motsetninger og konflikt mellom sjia- og sunnigruppene blusset opp med jevne mellomrom, og det har på 2000-tallet blitt det mest betente politiske spørsmålet i Bahrain. Spenningen mellom de ulike religiøse gruppene har også skapt bekymring hos Saudi-Arabia. Dersom sjiamuslimene lykkes i å styrke sin stilling i det bahrainske samfunnet, vil dette nemlig kunne inspirere den saudiske sjiaminoriteten til å gjøre det samme. I tillegg frykter både regimet i Bahrain og Saudi-Arabia at en styrket sjiagruppering ville føre til innblanding fra Iran, noe som kan bidra til å styrke Irans posisjon i regionen.   

Under Den arabiske våren 2011 eskalerte likevel motsetningene mellom sunniene- og sjiaene i Bahrain, noe som forårsaket lenger tid med politisk uro.

Protester under Den arabiske våren

I likhet med store deler av Midtøsten, inspirerte Den arabiske våren til protester også i Bahrain. Den 14. februar 2011 samlet store folkemengder seg i Bahrains hovedstad Manama for å protestere mot korrupsjon og arbeidsledighet, samt uttrykke sin misnøye med det regjerende monarkiet i landet. Et av hovedmålene med demonstrasjonene var å oppnå større innflytelse og politisk frihet for sjia-majoriteten som i lang tid hadde blitt undertrykt av sunni-minoriteten. Slik som Tahrir Square i Kairo ble et symbolsk samlingspunkt for demonstrantene i Egypt, ble rundkjøringen Pearl Roundabout dette for de bahrainske demonstrantene. Majoriteten av demonstrantene i Bahrain var ungdom, og sosiale medier spilte dermed en betydningsfull rolle i mobiliseringen, akkurat slik som i Egypt og Syria. 

En stor andel av opprørerne var ungdom og unge voksne. Her viser opprørerne frem plakater der det står skrevet «Folket vil ha regimets avgang». Dette slagordet ble brukt under flere av protestene under Den arabiske våren. Foto: Wikimedia Commons.

Til tross for at demonstrasjonene hovedsakelig dreide seg om økt innflytelse og politisk frihet for sjia-majoriteten, foregikk opprørene på tvers av sekteriske skillelinjer ved at både sjia-majoriteten og sunni-minoriteten sto sammen i protestene om politiske reformer. Motsetningene mellom de to grupperingene har imidlertid blitt forsterket i kjølvannet av konflikten.

Etter tre uker med demonstrasjoner erklærte de bahrainske myndighetene unntakstilstand den 15. mars 2011, og denne vedvarte i tre måneder. Myndighetene valgte dermed å sette inn militæret for å slå ned på demonstrasjonene. Her bidro også militærstyrker fra Saudi-Arabia på etterspørsel fra den regjerende al-Khalifa-familien. Beslutningen om å slå ned på opprørene ble fastslått i Golfrådet og var dermed første gang Golfrådet rykket inn med militære styrker for å stoppe et opprør. Regimets brutale respons resulterte i flere dødsfall, og flere demonstranter, menneskerettighetsaktivister og journalister ble arrestert og stilt for retten. Myndighetene klarte imidlertid å hindre protestene fra å eskalere og utvikle seg til en borgerkrig slik som i land som Syria og Jemen, men protestene vedvarte over lang tid.

Reformagenda fremsatt i 2012

Med hjelp fra Saudi-Arabia slo de bahrainske myndighetene hardt ned på protestene på Pearl Roundabout. Foto: Wikimedia Commons.

Myndighetenes håndtering av opprøret ble gjenstand for kritikk fra internasjonalt hold, deriblant Bahrains allierte USA. Det ble derfor nedsatt en uavhengig undersøkelseskommisjon i etterkant av opprøret for å granske hva som hadde skjedd med særlig vekt på myndighetenes håndtering av opprøret. Kommisjonens rapport kritiserte regimets maktbruk og brudd på menneskerettighetene og påviste bruk av tortur samt tusenvis av arrestasjoner og oppsigelser. Majoriteten av de arresterte og oppsagte var sjia-muslimske arbeidstakere og studenter.

Som en respons på rapporten la den bahrainske regjeringen fram en reformagenda i januar 2012 som blant annet uttrykte at de som var blitt avskjediget under opprøret skulle få jobbene sine tilbake. Ifølge organisasjonen Human Rights Watch fortsatte imidlertid regimets bruk av tortur utover i 2012, og Amnesty International har blant annet kritisert regjeringen for fornyet undertrykking av sjiamuslimer. De mislykkede reformene førte også til at protestene vedvarte, og nye sammenstøt mellom opprørerne og myndighetene fant sted i 2012-2013.

Hvordan er situasjonen i Bahrain i dag?

I motsetningen til stater som Jemen og Syria eskalerte ikke protestene i Bahrain til borgerkrig. Hovedårsakene skyldes i all hovedsakden militære inngripen og støtten fra Saudi-Arabia. Som følge av protestene og press fra internasjonalt hold, lovet regimet i Bahrain å styrke menneskerettighetene samt bedre forholdene for sjiamuslimene i landet gjennom reformer.

Til tross for regimets reformagenda, er brudd på menneskerettighetene fremdeles et faktum i Bahrain. I Amnesty Internationals rapport fra 2019 ble det rapportert at Bahrain nekter menneskerettighetsorganisasjoner adgang til landet og har innskrenket ytringsfriheten ytterligere ved å blant annet legge ned avisen al-Wasat, den eneste uavhengige avisen i landet. Det foregår fremdeles urettferdig behandling under straffesaker samt utnyttelse og undertrykkelse av arbeidsinnvandrere. Dødsstraff praktiseres fremdeles i Bahrain.  

Det avholdes imidlertid valg til tross for strenge restriksjoner og begrensninger på ytringsfriheten. Under valget av ny nasjonalforsamling i 2018 var det ingen reell opposisjon til regimevennlige kandidater, hvilket medførte at Khalifa bin Salman al-Khalifa ble gjenvalgt som statsminister, en stilling han har hatt siden 1970. Han er onkelen til den regjerende monarken Hamad bin Isa al-Khalifa. Flere av ministrene i nasjonalforsamlingen tilhører også den mektige al-Khalifa-familien, hvilket indikerer at sunni-muslimene fremdeles opprettholder en dominerende posisjon i Bahrains samfunn og politikk.

En positiv utvikling fant likevel sted ved valget i 2018. Ifølge bahrainske myndigheter hadde dette valget den største oppslutningen blant velgere noensinne, og flere kvinner stilte som kandidater. Enkelte ministerposter er i dag besatt av kvinner, deriblant stillingen som helseminister, som er bemannet av Faeqa bint Saeed al-Salah. Det at kvinner er representert i Bahrains politikk kan tyde på at Bahrain har tatt et steg i riktig retning i form av demokratiske prinsipper og kvinners rettigheter. Oppslutningen rundt valget bør imidlertid tas med en klype salt. Bahrainske myndigheter tillot ingen uavhengige internasjonale valgobservatører ved valget, og de observatørene som var tillat var alle tett knyttet til regimet. Store deler av opposisjonen var fengslet av bahrainske myndigheter og siktet for spionasje. Dermed sto det kun igjen regimevennlige kandidater. Dette kan tyde på at valget til en viss grad var rigget av regimet.

Det foregår fremdeles demonstrasjoner i Bahrain, dog ikke i like stor skala som under Den arabiske våren. Demonstrasjonene som avholdes blir også raskt slått ned på av regimet. Demonstrasjonen bunner i regimets brudd på menneskerettighetene, urettferdig behandling under straffesaker og den vedvarende undertrykkelsen av sjiamuslimene i landet. Regimets henrettelse av de sjiamuslimske aktivistene Ali al-Arab og Ahmed al-Malali førte til at en rekke demonstrasjoner blusset opp i juli 2019. I tillegg til urettferdig behandling under selve rettssaken, hadde begge aktivistene blitt utsatt for tortur av regimet.

En av årsakene til at sjiamuslimene fremdeles blir undertrykt og diskriminert i Bahrain, skyldes regimets allianse med sunni-monarkiet Saudi-Arabia og deres frykt for at mer makt og innflytelse hos sjiamuslimene vil styrke det sjia-styrte Iran. Regimet i Bahrain og dets støttespillere har blant annet hevdet at Iran har stått bak og kontrollerer protestene mot regimet. Det er dermed lite som tyder på at sjiamuslimene vil bli likestilt med sunnimuslimene i Bahrain i nærmeste fremtid.


Publisert: 15. april 2020

Print Friendly, PDF & Email