Libanon: politisk uro og maktkamper

Libanon er preget av politisk ustabilitet, svak økonomi, og en splittet befolkning. I tillegg blander de mektige nabolandene seg fortsatt i stor grad inn.

Ruiner i forgrunnen, i bakgrunnen ses utbombede bygninger.
Eksplosjonen den 4. august 2020 forårsaket massive ødeleggelser i Beirut. Foto: European Union/Lisa Hastert (CC BY-NC-ND 2.0).

Den 4. august 2020 ble hovedstaden i Libanon Beirut rammet av to eksplosjoner så kraftige at de kunne merkes på Kypros over 200 km unna. Spekulasjonene var mange – var det et angrep? Og i så fall fra hvem? Både Israel, Syria eller Hizbollah kunne stå bak. Det viste seg imidlertid å ha vært et lager med 2750 tonn eksplosiver som hadde gått i luften. 

Eksplosivene hadde blitt lagret uten tilstrekkelig sikkerhetsrutiner. Dette kostet minst 170 liv og skadet over 6500. I tillegg ble 300 000 hjemløse. Eksplosjonen har blitt det endelige eksemplet på hvor vanstyrt dette landet har vært de siste årene. Selv 30 år etter den brutale borgerkrigen er landet fortsatt preget av politisk ustabilitet og en svært splittet befolkning.

Den libanesiske borgerkrigen

Fra 1975-1990 var Libanon preget av en serie konflikter som samlet omtales som Den libanesiske borgerkrigen. Konflikten var preget av motsetninger mellom den kristne og den muslimske befolkningen, samt innblanding fra de regionale stormaktene. Likevel var det ikke først og fremst en religiøs konflikt i landet, men et spørsmål om politisk representasjon og makt. 

Ødelagte bygninger, soldater går langs veien i midten.
Skillet mellom Øst- og Vest-Beirut under borgerkrigen. Foto: James Case/Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

Libanon er et mer religiøst sammensatt land enn sine naboer i regionen, og religiøs tilhørighet har stor betydning blant innbyggerne. Det er tre store religiøse grupper: kristne, sjiamuslimer og sunnimuslimer. For å balansere de ulike gruppenes behov har landet hatt veldig konkret modell for maktfordelingen basert på en folketelling i 1932 slo fast at de kristne var i flertall. 

Dermed sier grunnloven at presidenten skal være kristen, statsministeren sunnimuslim og parlamentspresidenten sjiamuslim. Tradisjonelt sett er det dermed de kristne som har hatt mest politisk makt. I takt med at den muslimske delen av befolkningen har økt, har denne løsningen skapt misnøye og konflikt. 

De økonomiske forskjellene mellom rik og fattig økte på 1990-tallet, og om lag 28 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I dag er landet preget av høy arbeidsledighet, økende fattigdom, forvitring av infrastruktur og svake sanitære forhold.

Syrias innflytelse i landet

Under Den libanesiske borgerkrigen satte Syria militære styrker inn i landet. Til tross for at det skulle være en panarabisk fredsstyrke under kontroll av Den arabiske liga, var det reelt sett en syrisk styrke, under syrisk kontroll. Denne ble heller ikke trukket ut av landet ved borgerkrigens slutt. 

Libanon ble selvstendig fra Syria i 1943, men forble en interessesfære og flere grupperinger i Libanon har ønsket en gjenforening. Syria har også nytt stor innflytelse i Libanon etter selvstendigheten. Det syriske nasjonalistpartiet (SSNP) har blant annet plass i den libanesiske regjeringen. På begynnelsen av 2000-tallet endret det politiske bildet i Libanon seg, og motstanden mot Syrias militære tilstedeværelse i landet økte.  

Sederrevolusjonen

Den 14. februar 2005 ble Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri drept i en bombeeksplosjon i Beirut. Attentatet utløste en rekke fredelige demonstrasjoner. Disse fikk navnet Sederrevolusjonen, etter sedertreet i det libanesiske flagget. Demonstrantene krevde tilbaketrekning av syriske styrker, en mindre syrisk-påvirket regjering, og en internasjonal granskning av attentatet. 

Mannlig demonstrant med megafon.
Demonstranter under den såkalte Sederrevolusjonen i 2006. Foto: craigfinlay/Flickr (CC BY 2.0).

Demonstrasjonene fikk bred støtte i den ellers splittede befolkningen og det utviklet seg til daglige protester med over 25 000 deltakere. Myndighetene valgte ikke å bruke makt mot demonstrantene, og den 28. februar gikk den regjeringen til den pro-syriske statsministeren Omar Karami av. Demonstrantene ville imidlertid at også presidenten skulle gå av, samt full syrisk tilbaketrekning. 

Den 8. mars arrangerte Hizbollah en demonstrasjon med flere hundre tusener menneske til støtte for Syria, der de anklaget Israel for å stå bak attentatet. Attentatet og de massive protestene førte til stort internasjonalt press på Syria, og den 26. april 2005 hadde Syria trukket ut alle sine 14 000 soldater fra Libanon. En FN-ledet granskning resulterte i Mehlis-rapporten som mente å finne indikatorer på at attentatet kan ha vært organisert av syrisk og libanesisk etterretningstjeneste.

Attentatet førte til at libanesisk politikk ble delt i to blokker. 14.mars-alliansen og 8.mars-alliansen. Førstnevnte blir støttet av Saudi-Arabia og er anti-syrisk. Sistnevnte ledes av Hizbollah og er pro-syrisk. 

Et ustabilt land

Den libanesiske borgerkrigen har satt dype spor i landet, og den økonomiske nedgangen som fulgte krigen er fortsatt i stor grad gjeldende. Landet har derfor lenge vært på kanten av stupet. Flere forskere har uttrykk overraskelse over at det ennå ikke har bitt kastet ut i en ny borgerkrig. Grensen til Syria gjorde at mange lenge fryktet at borgerkrigen ville ha en spill-over effekt på Libanon, eller at Den islamske stat (IS) skulle åpne en front i landet. 

Den syriske borgerkrigen brakte til overflaten de sekteriske motsetningene i Libanon. Landets sunnimuslimer støttet opprørerne i Syria, mens libanesiske sjiamuslimer støttet al-Assads regime. På det politiske plan støttet den saudi-støttede grupperingen 14. mars-alliansen de syriske opprørerne, mens den iran-støttede 8.mars-alliansen støttet det syriske regimet. I juni 2014 tok IS kontroll over grensebyen Arsal i Libanon. Etter kun fem dager ble grupper slått tilbake etter fem dager der den libanesiske hæren fikk støtte av syrisk luftvåpen. 

Mellom 2011-2017 antas det at om lag 1000 mennesker mistet livet. Libanon får imidlertid fortsatt merke effekten av Den syriske borgerkrigen. Det antas at 1,5 millioner syrere har flyktet til Libanon, og for et land som selv består av om lag 4 millioner mennesker, utgjør dette rundt 25 % av den totale befolkningen. 

Det har oppstått flere småkonflikter mellom syrere og libanesere i landet, med blant annet diskriminering. Den libanesiske borgerkrigen brøt ut i 1975 blant annet som følge av angrep på de mange palestinske flyktningene i landet, og det er tendenser til at det nå er syrerne som får mye av skylden for alt som går galt i landet. 

Regionale interesser

Som følge av den israelske invasjonen av Libanon i 1982 ble Hizbollah grunnlagt som en militær motstandsbevegelse, og mottok penger, våpen og trening fra Iran. Siden midten av 1980-årene har organisasjonen gradvis tatt over innflytelse blant sjiamuslimene som særlig holder til i Sør-Libanon og Vest-Beirut.

I 1985 erklærte Hizbollah hellig krig mot Israel og Vesten med mål om å opprette en islamsk stat i Libanon. Hizbollah utgjorde den sentrale militære delen av motstandskampen mot israelsk okkupasjon. De utførte blant annet en rekke angrep mot israelske mål i Libanon og rakettangrep mot mål i Israel fra sine baser i Sør-Libanon. 

Hizbollah var ved slutten på Den libanesiske borgerkrigen i 1990 så sterk militært, at de kunne fortsette å være en avgjørende maktfaktor i libanesisk politikk. Mens de mange militærgruppene fra borgerkrigen la ned våpnene, beholdt Hizbollah sin militære gren. Utover 1990-tallet var det flere trefninger mellom dem og Israel.

I 2006 brøt det som omtales som Libanon-krigen ut. Det skjedde etter at Hizbollah skjøt raketter inn i Israel og tok to israelske soldater til fange i den hensikt å få løslatt libanesere i israelsk fangenskap. Israel mente det var en krigserklæring, og invaderte Sør-Libanon. Etter 34 dager med krig inngikk Israel og Hizbollah en våpenhvileavtale fremforhandlet av FN. 

I dag har Hizbollah større militære styrker enn den libanesiske hæren. Hizbollahs innenrikspolitiske ambisjoner har økt i tiden etter borgerkrigen. Organisasjonen driver flere sykehus og skoler. Hizbollah blir ansett for å være en «stat i staten» med mye politisk innflytelse og militær styrke.

Av mange vestlige land blir organisasjonen sett på som en terrorgruppe, blant annet USA, Storbritannia og EU, i tillegg til regionale makter, som Israel og Den arabiske liga. Hizbollahs sterke stilling i Libanon muliggjorde også støtten til Assad-regimet i Syria under borgerkrigen. 

Iran har tradisjonelt nytt stor innflytelse i Libanon gjennom sin allianse med Hizbollah. Dette har videre ført til at Saudi-Arabia ønsker å svekke Hizbollah. Irans øverste leder, ayatollah Ali Khomenei, har anklaget utenlandske krefter for å nøre opp under uroen som har vedvart i Libanon siden 2019.

Samtidig frykter Iran at enhver politisk endring i landet vil gå på bekostning av deres innflytelse. Under demonstrasjonene som fant sted i 2019 og 2020 angrep tilhengere av Hizbollah de regimekritiske demonstrantene.

Demonstrasjoner 2019-2020

Siden oktober 2019 har det foregått store demonstrasjoner i Libanon. Årsakene er å finne i den dype økonomiske krisen som har preget Libanon i lang tid og den politiske eliten som folket anser for å være korrupte. Den utløsende faktoren for urolighetene var likevel et helt konkret forslag fra regjeringen, som ble lagt frem den 17. oktober. Dette handlet om å skattlegge meldingstjenesten WhatsApp.

Folkemengde i en gate veiver med de libanesiske flagget
Demonstrasjoner i Beirut i oktober 2019. Foto: Shahen Araboghlian/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

Libanon har en enorm gjeld – faktisk på verdenstoppen sammenliknet med folketallet – stort budsjettunderskudd, samt høy arbeidsledighet. I tillegg er det lille landet under enormt press etter å ta tatt imot 1,5 millioner syriske flyktninger de siste årene. Om lag 10 % av Libanons befolkning er flyktninger, noe som naturlig nok tærer på landets økonomi.

Forslaget om å innføre gebyr på WhatsApp blir av folket sett på som nok et eksempel på regjeringens dårlige håndtering av den økonomiske krisen. I tillegg anklager de den politiske eliten, som selv har store formuer, for korrupsjon. Demonstrantene mener at det finnes andre måter å bedre økonomien på, som ikke vil gå så direkte ut over den allerede fattige befolkningen.

Demonstranter ble møtt av tåregass fra politiet, og flere titalls mennesker ble såret i sammenstøtet. Protestene fortsatte imidlertid og demonstrantene satte opp blokader ved veier og regjeringsbygg. Den 29. oktober 2019 varslet statsminister Saad Hairi, men demonstrasjonene fortsatte.

Demonstrantene var misfornøyde med at det kun var statsministeren og hans regjering som gikk av. De mente at landets økonomiske problemer skyldes hele den politiske eliten i landet, og krevet at også presidenten, lederen for parlamentet og lederen for sentralbanken må gå.

Eksplosjonen i Beirut

Den dødelige eksplosjonen som rammet Beirut den 4. august 2020 antente demonstrasjonene igjen. Den tragiske hendelsen skjedde midt under den pågående korona-pandemien, samt den økonomiske og politiske krisen. Tusenvis av demonstranter tok derfor til gatene for å protestere mot den politiske eliten de mener har drevet landet til grunne.

Ikke lenge etter eksplosjonen annonserte den libanesiske regjeringen at den gikk av. Siden da har ikke landet klart å stable på beina noen ny regjering, og demonstrasjoner har fortsatt å prege gatebildet. Det hersker med andre ord ingen tvil om at utfordringene står i kø for Libanon i 2021. De regionale stormaktene følger nøye med på utviklingen i landet.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.