Libanon – politisk uro og maktkamper

Det er 30 årene siden Den libanesiske borgerkrigen ble avsluttet, men konflikten har satt dype spor i landet.  Til tross for en sterk vilje til å unngå en lignende konflikt, er Libanon likevel preget av politisk ustabilitet, svak økonomi, og en splittet befolkning. I tillegg blander de mektige nabolandene seg fortsatt i stor grad inn.

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Fra 1975-1990 var Libanon preget av en serie konflikter som samlet omtales som Den libanesiske borgerkrigen. Konflikten var preget av motsetninger mellom den kristne og den muslimske befolkningen, samt innblanding fra de regionale stormaktene. Likevel var det ikke først og fremst en religiøs konflikt i landet, men et spørsmål om politisk representasjon og makt. Libanon er et mer religiøst sammensatt land enn sine naboer i regionen, og religiøs tilhørighet har stor betydning blant innbyggerne. Det er tre store religiøse grupper: kristne, sjiamuslimer og sunnimuslimer. For å balansere de ulike gruppenes behov har landet hatt veldig konkret modell for maktfordelingen basert på en folketelling i 1932 slo fast at de kristne var i flertall. Dermed sier grunnloven at presidenten skal være kristen, statsministeren sunnimuslim og parlamentspresidenten sjiamuslim. Tradisjonelt sett er det dermed de kristne som har hatt mest politisk makt. I takt med at den muslimske delen av befolkningen har økt, har denne løsningen skapt misnøye og konflikt.

De økonomiske forskjellene mellom rik og fattig økte på 1990-tallet, og om lag 28 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I dag er landet preget av høy arbeidsledighet, økende fattigdom, forvitring av infrastruktur og svake sanitære forhold.

Sederrevolusjonen

Demonstrasjon den 14. mars 2055 for å få Syria ut av Libanon. Foto: Wikimedia Commons

Under Den libanesiske borgerkrigen satte Syria militære styrker inn i landet. Til tross for at det skulle være en panarabisk fredsstyrke under kontroll av Den arabiske liga, var det reelt sett en syrisk styrke, under syrisk kontroll, som heller ikke ble trukket ut av landet ved borgerkrigens slutt. Libanon ble selvstendig fra Syria i 1943, men forble en interessesfære og flere grupperinger i Libanon har ønsket en gjenforening. Syria har også nytt stor innflytelse i Libanon etter selvstendigheten, og Det syriske nasjonalistpartiet (SSNP) har blant annet plass i den libanesiske regjeringen. På begynnelsen av 2000-tallet endret det politiske bildet i Libanon seg, og motstanden mot Syrias militære tilstedeværelse i landet økte. 

Den 14. februar 2005 ble Libanons tidligere statsminister Rafiq al-Hariri drept i en bombeeksplosjon i Beirut. Attentatet utløste en rekke fredelige demonstrasjoner som fikk navnet Sederrevolusjonen, etter sedertreet i det libanesiske flagget, og demonstrantene krevde tilbaketrekning av syriske styrker, en mindre syrisk-påvirket regjering, og en internasjonal granskning av attentatet. Demonstrasjonene fikk bred støtte i den ellers splittede befolkningen og det utviklet seg til daglige protester med over 25 000 deltakere. Myndighetene valgte ikke å bruke makt mot demonstrantene, og den 28. februar gikk den regjeringen til den pro-syriske statsministeren Omar Karami av. Demonstrantene ville imidlertid at også presidenten skulle gå av, samt full syrisk tilbaketrekning. Den 8. mars arrangerte Hizbollah en demonstrasjon med flere hundre tusener menneske til støtte for Syria, der de anklaget Israel for å stå bak attentatet. Attentatet og de massive protestene førte til stort internasjonalt press på Syria, og den 26. april 2005 hadde Syria trukket ut alle sine 14 000 soldater fra Libanon. En FN-ledet granskning resulterte i Mehlis-rapporten som mente å finne indikatorer på at attentatet kan ha vært organisert av syrisk og libanesisk etterretningstjeneste. Attentatet førte til at libanesisk politikk ble delt i to blokker. 14.mars-alliansen, blir støttet av Saudi-Arabia og er anti-syrisk, mens 8.mars-alliansen ledes av Hizbollah og er pro-syrisk.

Et ustabilt land

Den libanesiske borgerkrigen har satt dype spor i landet, og den økonomiske nedgangen som fulgte krigen er fortsatt i stor grad gjeldene. Landet har derfor lenge vært på kanten av stupet, og flere forskere har uttrykk overraskelse over at det ennå ikke har bitt kastet ut i en ny borgerkrig. Grensen til Syria gjorde at mange lenge fryktet at borgerkrigen ville ha en spill-over effekt på Libanon, eller at Den islamske stat (IS) skulle åpne en front i landet. Den syriske borgerkrigen brakte til overflaten de sekteriske motsetningene i Libanon, da landets sunnimuslimer støttet opprørerne i Syria, mens libanesiske sjiamuslimer støttet al-Assads regime. På det politiske plan støttet den saudi-støttede grupperingen 14. mars-alliansen de syriske opprørerne, mens den iran-støttede 8.mars-alliansen støttet det syriske regimet. I juni 2014 tok IS kontroll over grensebyen Arsal i Libanon, men ble slått tilbake etter fem dager, der den libanesiske hæren fikk støtte av syrisk luftvåpen. Mellom 2011-2017 antas det at om lag 1000 mennesker mistet livet. Libanon får imidlertid fortsatt merke effekten av Den syriske borgerkrigen. Det antas at 1,5 millioner syrere har flyktet til Libanon, og for et land som selv består av om lag 4 millioner mennesker, utgjør dette rundt 25 % av den totale befolkningen. Det har oppstått flere småkonflikter mellom syrere og libanesere i landet, med blant annet diskriminering. Den libanesiske borgerkrigen brøt ut i 1975 blant annet som følge av angrep på de mange palestinske flyktningene i landet, og det er tendenser til at det nå er syrerne som får mye av skylden for alt som går galt i landet.

Tusenvis av unge til gatene for å protestere mot et forslag fra regjeringen, som ble lagt frem den 17. oktober 2019, om å skattlegge meldingstjenesten WhatsApp. Demonstranter ble møtt av tåregass fra politiet, og flere titalls mennesker ble såret i sammenstøtet. Protestene fortsatte de påfølgende dagene og demonstrantene satte opp blokader ved veier og regjeringsbygg. Banker, skoler og flere butikker holdt stengt i flere store byer. Demonstrantene krevde regjeringens avgang, at landet får en ny valglov, samt at det avholdes nyvalg innen 2020. De dannet også en 170 kilometer lang menneskekjede gjennom hele landet, fra Tripoli i nord til Tyre i sør.

Protester i Beirut oktober 2019. Foto: Wikimedia Commons

Den 29. oktober 2019 varslet statsminister Saad Hairi, som også er mangemilliardær, at han ville gå av. Den libanesiske hæren krevde fjerning av demonstrantenes barrikader, og mange av veiene ble gjenåpnet. Demonstrasjonene har imidlertid fortsatt selv etter regjeringens avgang, noe som har ført til flere voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og hæren. President Michel Aoun har nå gitt en lovnad om en teknokratregjering. Det vil si at den nye regjeringen skal settes sammen av ministre valgt på bakgrunn av sin ekspertise, og ikke sin politiske tilhørighet. Likevel er de ikke helt fornøyd med at det foreløpig kun er statsministeren og hans regjering som har gått av. Demonstrantene mener at landets økonomiske problemer skyldes hele den politiske eliten i landet, og krevet at også presidenten, lederen for parlamentet og lederen for sentralbanken må gå.

Scene for regionale interesser og maktspill

Som følge av den israelske invasjonen av Libanon i 1982 ble Hizbollah grunnlagt som en militær motstandsbevegelse, og mottok penger, våpen og trening fra Iran.  Siden midten av 1980-årene gradvis tatt over innflytelse blant sjiamuslimene som særlig holder til i Sør-Libanon og Vest-Beirut, og erklærte i 1985 hellig krig mot Israel og Vesten med mål om å opprette en islamsk stat i Libanon. Hizbollah utgjorde den sentrale militære delen av motstandskampen mot israelsk okkupasjon. De utførte blant annet en rekke angrep mot israelske mål i Libanon og rakettangrep mot mål i Israel fra sine baser i Sør-Libanon.

Hizbollah var ved slutten på Den libanesiske borgerkrigen i 1990 så sterk militært, at de kunne fortsette å være en avgjørende maktfaktor i libanesisk politikk. Mens de mange militærgruppene fra borgerkrigen la ned våpnene, behold Hizbollah sin militære gren og utover 1990-tallet var det flere trefninger mellom dem og Israel. I 2006 brøt det som omtales som Libanon-krigen ut etter at Hizbollah skjøt raketter inn i Israel og tok to israelske soldater til fange i den hensikt å få løslatt libanesere i israelsk fangenskap. Israel mente det var en krigserklæring, og invaderte Sør-Libanon. Etter 34 dager med krig inngikk Israel og Hizbollah en våpenhvileavtale fremforhandlet av FN.

I dag har Hizbollah større militære styrker enn den libanesiske hæren. Hizbollahs innenrikspolitiske ambisjoner har økt i tiden etter borgerkrigen. Organisasjonen driver flere sykehus og skoler, og blir ansett for å være en «stat i staten» med mye politisk innflytelse og militær styrke. Hizbollah blir av mange vestlige land sett på som en terrorgruppe, blant annet USA, Storbritannia og EU, i tillegg til regionale makter, som Israel og Den arabiske liga. Hizbollahs sterke stilling i Libanon muliggjorde også støtten til Assad-regimet i Syria under borgerkrigen.

Iran har tradisjonelt nytt stor innflytelse i Libanon gjennom sin allianse med Hizbollah. Dette har videre ført til at Saudi-Arabia ønsker å svekke Hizbollah. Irans øverste leder, ayatollah Ali Khomenei, har anklaget utenlandske krefter for å nøre opp under den pågående uroen i Libanon, men har samtidig også oppfordret partene til å roe seg. Likevel er det liten tvil om at Iran frykter de politiske endringene demonstrantene i Libanon krever. Dersom det ikke blir en løsning alle kan enes om, og demonstrasjonene eskalerer til en borgerkrig i Libanon, er det stor sannsynlighet for at de regionale stormaktene vil blande seg direkte inn i konflikten.

Publisert: 27. november 2019
Print Friendly, PDF & Email