Zimbabwe – Et håp om en bedre fremtid?

Etter 37 år ved makten trakk 93 år gamle Robert Mugabe seg fra presidentembetet. I august er det planlagt nyvalg, men det er likevel ikke alt som går på skinner for landet. I tillegg til økonomiske utfordringer ser landet ut til å være et yndet arnested for tilhengere av «hvitt overherredømme».

Av Victoria Ramm Henriksen

Foto: TUBS/Wikimedia Commons

Fra frigjøringshelt til diktator

Kolonistyret i det som den gang het Rhodesia var brutalt. Ian Smith, statsministeren i Rhodesia, var den første koloniherren som gikk vekk fra den britiske kronen. Han var lei av at London kritiserte undertrykkelsen av den svarte delen av befolkningen og i 1965 erklærte han Rhodesia som selvstendig Da var landet hjem for over fire millioner svarte innbyggere som ble brutalt undertrykket av de om lag 200 000 hvite kolonistene som også bodde der.

Etter sin innsats i frigjøringskrigen har Mugabe av mange blitt sett på som en frigjøringshelt. Han var en nasjonalistisk leder som Smith kalte en «marxistisk terrorist» og var fengslet i over ti år.  Frigjøringskrigen var brutal. Fra krigen eskalerte i 1972 og frem til Lancaster House- avtalen i 1979 ble ca. 30 000 mennesker drept. Ingen sider i konflikten kommer spesielt godt ut av det i ettertiden. Den svært brutale krigen kostet mange menneskeliv, også sivile. Mugabe kan sies å ha kjempet på riktig side, for flertallet av befolkningen og mot et undertrykkende regime. Forventningene var derfor store da Mugabe ble valgt til statsminister i 1980, og endret navnet fra Rhodesia til Zimbabwe.

Håpet var at «frigjøringshelten» skulle klare å skape en nasjon med plass til alle zimbabwere. Dessverre skapte maktkamp og intern uenighet i regjeringen grobunn for Matabeleland-massakrene i 1982. Om lag 20 000 mennesker fra den etniske gruppen Ndebele ble utsatt for etnisk rensning på ordre fra Mugabe. I 1987 gjorde Mugabe om på grunnloven, han ble president istedenfor statsminister, og Zimbabwe ble en de facto ettpartistat.

Omstridte landreformer og Mugabes avsettelse

Vestlige reaksjoner mot Mugabes harde styre kom ikke før på begynnelsen av 2000-tallet, og det er tilsynelatende først da Mugabe virkelig ble autoritær. En rekke landreformer ble iverksatt og de hvite bøndene fikk ikke lenger lov å eie land. Om lag 4 000 hvite bønder ble kastet ut fra sine gårder. Flere bønder og arbeidere ble drept, og Zimbabwes økonomi ble skadelidende. Nå kunne ikke Vesten lenger overse de mange menneskerettsbruddene og det ble innført sanksjoner.

Den voldelige ekspropriasjonen blir av noen sagt å handle om rettferdighet, da det representerer en gjenreising fra den skjeve fordelingen fra kolonitiden. Det er likevel vanskelig å hevde at Zimbabwe er et bedre land å bo i fordi det nå tilsynelatende er mer rettferdig enn det var før. Faren ved slik ekspropriasjon er at store deler av de dyrkbare landområdene ligger brakk, og kritikerne av reformen beskylder den for lav produksjon da majoriteten av dem som overtok gårdene ikke hadde midler eller evner til å bruke arealet på en effektiv måte. Den viktige landbruksektoren fikk en alvorlig knekk og sammen med sanksjoner resulterte det i hyperinflasjon. Mugabe på sin side tviholdt på makten gjennom omfattende bruk av vold. Den 15. november 2017 var det imidlertid slutt da militæret tok over store deler av statsapparatet og satt president Mugabe i husarrest. Visepresidenten Emmerson Mnangagwa som Mugabe hadde avsatt en uke tidligere, trolig for å gjøre plass til at hans 41 år yngre kone kunne overta makten, ble innsatt som landets nye president. Den 75 år gamle Mnangagwa, som i likhet med Mugabe kan betraktes som en frigjøringshelt, regjerer sammen med mennesker som over lang tid har sittet ved siden av Mugabe. Mnangagwa har lovet å gjenreise demokratiet og få den skakkjørte økonomien på fote igjen. Nyvalg er planlagt å avholdes mellom 21. juli og 21. august, og Mnangagwas popularitet står og faller på om han klarer å bedre hverdagen til den jevne zimbabwer. Så langt ser han ut til å fokusere mer på å sjarmere andre stater med ord og lovnader enn å hjelpe den desperate situasjonen til sivilbefolkningen. 95% av alle zimbabwere er uten arbeid, lærere og leger streiker, korrupsjon er utbredt og folket har knapt penger til mat. I tillegg hevder flere også at Mnangagwas spilte en rolle under Matabeleland-massakren på 80-tallet, en massakre som det foreløpig ikke er tatt et skikkelig oppgjør med. Mnangagwas brutale rykte har også gitt ham tilnavnet «krokodillen».

Tilbake til Rhodesia eller mot demokrati?

Som om ikke Zimbabwe har nok å stri med, tyder mye på at forkjempere for hvitt overherredømme har begynt å markere seg på internett. Disse ser med lengsel tilbake på Zimbabwe under den brutale kolonitiden, og på bildedelingstjenesten Instagram finner man nå hashtagger som #MakeZimabweRhodesiaAgain. Noe av dette kan skyldes uvitenhet, men for en som kjenner historien bør man være observant på at denne typen utrykk oppleves som like ille som å hedre nazister. Slike følelser og holdninger kan forverre en allerede skjør situasjon og mye tyder på at valget i sommer vil være med å styre den videre skjebnen til Zimbabwe. Kanskje vil det være naivt å tro at valget i sommer kan åpne for en demokratisk fremtid for Zimbabwe, men det er lov å håpe. Slike valg kan ved noen anledninger skape grobunn for reelle politiske endringer og mye vil avhenge av hvor fritt og rettferdig valget er, samt om opposisjonen klarer å samle seg rundt en kandidat. For den jevne zimbabwer tyder mye på at det viktigste er at Mnangagwa først og fremst klarer å få bedret den skakkjørte økonomien.

Publisert: 27. juni 2018

 

Print Friendly, PDF & Email