Vest-Sahara

På den nordafrikanske vestkysten ligger landområdet mange betegner som «verdens siste koloni». Med litt over en halv million innbyggere fordelt på et areal større enn Storbritannia, er det ikke trangt om plassen i Vest-Sahara. Men med viktige naturressurser som fosfor og fisk, og muligens også olje og gass, har mange sett potensialet i det golde ørkenlandet.  I dag besitter Marokko en betydelig del av territoriet.

Av: Monica K. Mattsson Kämpe

Oppdatert av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg


Kolonitid og dekolonisering

Kart over Vest-Sahara. Foto. Wikimedia Commons

Det som i dag kalles Vest-Sahara ble på 1700-tallet del av den franske kolonien Vest-Afrika. Under Berlin-konferansen i 1884 der de europeiske stormaktene ble enige om «spillereglene» for koloniseringen av Afrika, ble en del av området gitt til Spania og kalt Spansk Sahara. Samme år inntok Spania kystterritoriet i Vest-Sahara, som en befestning til beskyttelse av de spanske Kanariøyene. Lokalbefolkningen, saharawiene, som lenge hadde kjempet for selvstendighet, gjorde motstand mot både franskmennene og spanjolene. Etter hvert tok spanjolene kontroll over mer av områdene innover i landet, og forhandlet med Frankrike om grenselinjene. De franske besittelsene omkranset den spanske kolonien, med Marokko i nord, Algerie i nordøst og Mauritania i sør og øst.

Da Marokko ble selvstendig i 1956 gjorde de krav på Vest-Sahara, som en del av det landområdet de hevdet var det historiske Stor-Marokko. I 1960 vedtok FNs generalforsamling at flere territorier, blant andre Vest-Sahara hadde rett på selvbestemmelse og ba Spania starte en dekoloniseringsprosess. Frigjøringsbevegelsen Polisario ble stiftet i 1973 for å bekjempe kolonimakten militært, og kolonien ble mindre lønnsom for Spania. Kombinert med press fra FN førte det til at spanjolene startet en dekolonisering i 1974. Året etter stanset FN for første gang i historien en slik prosess fordi Marokko og Mauritania mente de hadde krav på området. Saken ble prøvd i Den internasjonale domstolen i Haag, men dommen var entydig på at de påviste historiske båndene ikke var nok til å gjøre krav på territoriet. Dagen etter at Spania formelt trakk seg ut av Vest-Sahara, erklærte Polisario Den saharawiske demokratiske republikk (SADR) som selvstendig. Likevel rullet både mauritanske og marokkanske styrker inn og overtok kontrollen over Vest-Sahara.

Marokko og Mauritania invaderer

Marokkos strategi for å ta over området var å angripe den saharawiske sivilbefolkningen slik at alle militære kapasiteter ville være for opptatt med å beskytte dem til å hindre invasjonen. I tillegg ble de drevet på flukt og ubevæpnede flyktningstrømmer ble blant annet bombet med napalm. I 2015 dømte den spanske dommeren Pablo Ruz syv tidligere marokkanske militære og politiske menn for folkemord mot det saharawiske folket og ba om at disse skulle utleveres til Spania, men dommen er ikke blitt fullbyrdet.

Mauritania invaderte fra sør og øst, men var betydelige svakere militært enn Marokko, og styrker fra Polisario stod i 1979 utenfor Mauritanias hovedstad Nouakchott. Regjerningen måtte gå av og den nye regjeringen inngikk fredsavtale med Polisario der de anerkjente SADR og ga avkall på alle krav i området. Marokko ble imidlertid værende, og okkupasjonen har nå vart i over 40 år. I 1984 valgte Den afrikanske union (AU) å anerkjenne Vest-Sahara som selvstendig stat, under navnet Den saharawiske arabiske demokratiske republikk, og tok dem inn som fullverdige medlemmer av AU. Marokko valgte da umiddelbart å trekke seg ut av organisasjonen, men ble medlem igjen i 2017.

Situasjonen i dag

Kart over de 2700 kilometerne med murer i Vest-Sahara. Foto: Wikimedia Commons

Til tross for at det er mye ørken i Vest-Sahara, finnes både store fosfatgruver og noen av verdens rikeste fiskeforekomster her. I tillegg antas det at det er mye olje og gass i havbunnen utenfor kysten. I dag kontrollerer Marokko hovedsakelig de vestre – og mest ressursrike – områdene av landet, og styrer også all økonomisk aktivitet i Vest-Sahara. Mens Polisario har kontrollen over et lite landområde i øst (ca 25 % av det totale territoriet) som for det meste er ufruktbare ørkenområdet og lite beboelig. Majoriteten av saharawiene lever i flyktningleire i Tindouf-provinsen i sørvest Algerie, der mange har levd siden spanjolene trakk seg ut i 1975. Marokko har flyttet en stor settlerbefolkning inn i området, og marokkanere utgjør derfor flertallet av befolkningen. Marokkanske skolebarn blir presentert for kart der Vest-Sahara er en integrert del av Marokko. Tiden arbeider muligens for Marokko, etter hvert som nye generasjoner fødes og vokser opp i marokkanske bosettinger i Vest-Sahara. Marokko har også bygget en gedigen mur som strekker seg hele 2700 kilometer gjennom landet – altså nesten fire ganger lenger enn den israelske muren mot Palestina. Deler av muren er beskyttet av noen av verdens største minefelt, og det er marokkanske kontrollposter jevnt fordelt over hele muren. Norge anerkjenner ikke Marokkos suverenitet over Vest-Sahara, men har heller ikke anerkjent staten SADR.

FN-operasjonen MINURSO

I 1963 definerte FN Vest-Sahara som et ikke-selvstyrt område, en løsning organisasjonen bruker for å regulere forholdene til territorier som ikke har oppnådd selvstendighet. I 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile mellom de marokkanske myndighetene og Polisario, og en avtale ble inngått om at det skulle holdes en folkeavstemning om Vest-Saharas eventuelle løsrivelse fra Marokko. Samme år ble FN-operasjonen MINURSO dannet, som fikk i oppdrag å følge med på at våpenhvilen ble overholdt, samt å gjennomføre den avtalte folkeavstemningen. Det første lyktes man med, men ulike tolkninger av avtaleteksten gjorde at noen folkeavstemning aldri er blitt avholdt.

Utover 90-tallet ble en rekke forsøk gjort for å få på plass en enighet, uten større hell. En av problemstillingene var hvem som faktisk skulle få lov til å avgi stemme. I 1999 ble kun ca 5 % av de som hadde meldt seg som velgere, godkjent som stemmeberettigede. I 2007 og 2012 ble dialogen tatt opp igjen, men lite konkret er kommet ut av det. FN-styrkene fortsatt på plass, men noen avstemning er fortsatt ikke avholdt. En spesialutsending for Vest-Sahara er utpekt for å legge til rette for fredssamtaler, men han har en vanskelig jobb. Partene er langt fra hverandre – Marokko er ikke villige til å oppgi noe av det okkuperte området, og Polisario er ikke villig til å akseptere noe annet enn full selvstendighet.

I 2016 ble FN nødt til å minske sitt nærvær noe i Vest-Sahara, etter at Marokko i mars protesterte på at FNs daværende generalsekretær Ban Ki Moon hadde benyttet ordet «okkupasjon» om det marokkanske nærværet i området. Marokko mente at FN dermed hadde tatt side i konflikten, og ikke var nøytralt nok. FN beklaget ordbruken og understreket at FN ikke hadde tatt side i konflikten, men fulgte allikevel Marokkos krav om å legge ned FN-kontoret i byen Dakhla i Vest-Sahara. De fleste sivile ansatte ble utvist. MINURSO-operasjonen består pr 2018 av inntil 220 uniformert personell, 227 sivilt personell, samt 16 frivillige fra FN, og ledes av pakistanske generalmajor Ziaur Rehman.  

FNs base i Oumdreyga. Foto: UN

Mot en løsning?

Konflikten virker ganske så fastlåst. I 2014 uttalte Marokkos kong Mohammed at «Marokko vil bli værende i Sahara, og Sahara vil være en del av Marokko til verdens ende». Uttalelsen vakte sterke reaksjoner blant saharawiene, og man fryktet at en ny krig kunne blusse opp. Den marokkanske løsningen er at de kan strekke seg til at området får en viss grad av selvstyre, men forblir under marokkansk suverenitet. Dette er neppe akseptabelt for Polisario og saharawiene, som etterlyser den lovede – og FN-støttede – folkeavstemmingen om selvstendighet.

I august 2917 ble tyske Horst Koehler utpekt som spesialutsending til Vest-Sahara og i april 2018 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 2414 der det gir støtte til å gjenoppta forhandlinger for å finne en løsning på den langvarige konflikten. I desember samme år møttes Marokko, Polisario, Algerie og Mauritania til en innledende rundebordsdiskusjon om veien videre, og en ny rundebordsdiskusjon skal finne sted i første kvartal av 2019.

Publisert: 14. mars 2019