Venezuela – Veien til sårbarhet

Etter en periode med sosio-økonomisk fremgang, fremstår Venezuela i dag på mange måter som skoleeksempelet på en sårbar stat. Hvordan ble det slik?

Av Narve Nilssen

Etter Venezuela vant sin selvstendighet fra Spania i 1823 var landet underlagt mer eller mindre autoritære regimer frem til midten av det nittende århundre. Da diktatoren Pérez Jiménez ble tvunget til å gå av i 1958 fulgte en periode med demokratisering, hånd i hånd med økonomisk vekst og bedre levevilkår. På et kontinent preget av militærdiktaturer og lav økonomisk vekst, skilte Venezuela seg positivt ut.

Forholdene i Venezuela har siden 2014 bare beveget seg i en retning. Landet falt kraftig på indeksen for menneskelig utvikling (HDI) og i dag er myndighetene ute av stand til å sørge for befolkningens basisbehov. Venezuela regnes dermed som en sårbar stat ifølge Fragile States Index. I 2013 var landet ifølge indeksen på 89. plass etter en lang periode med bedring, men i 2020 var Venezuela regnet som det tjueåttende mest sårbare landet i verden.

Venezuelas flagg har en historie som strekker seg tilbake til landets revolusjon og selvstendighet på starten av 1800-tallet. Foto: Wikimedia Commons, offentlig eiendom

Oljerikdom, kriser og revolusjon

Olje var, og er, Venezuelas viktigste inntektskilde. Som følge av den internasjonale oljekrisen på starten av 70-tallet skjøt prisen i været og Venezuelas offentlige inntekter tredoblet seg nærmest over natten. De økte inntektene ble imidlertid supplert med stadig høyere statslån og økonomien ble helt avhengig av at den høye oljeprisen holdt seg. Det gjorde den ikke. Da myndighetene så seg nødt til å devaluere valutaen i 1983 førte dette landet inn i en dyp økonomisk krise.

Sammen med den økonomiske krisen fulgte en politisk krise. Myndighetene forsøkte å møte de økonomiske utfordringene ved markedsliberale tiltak, som var upopulære blant store deler av befolkningen. Det oppstod opptøyer i flere steder i landet. Disse nådde sin topp i 1989 med hendelsene under det som kalles Caracazo: ni dager med protester, plyndring og gatekamper i hovedstaden Caracas. To mislykkede forsøk på statskupp i 1992 gjorde at en ny politisk aktør ble kjent for alle og enhver: Hugo Chávez og hans Movimiento Bolivariano Revolucionario 200.

Den sosialistiske bevegelsen hentet frem den store selvstendighetshelten Simón Bolívar som symbol. Etter de mislykkede kuppforsøkene ble fokuset rettet mot å få Chávez valgt til president og å få endret landets grunnlov. Det første lyktes de med i presidentvalget i 1998 og en ny grunnlov trådte i kraft i 1999. Med dette startet en ny epoke i Venezuelas historie.

En sosialistisk republikk under Chávez

I sentrum for «Den bolivarianske revolusjon» stod sosio-økonomiske reformer, og det nye regimet under Chávez gikk umiddelbart til verks. Med stigende oljepriser og inntekter som nådde rekordnivå ble det satt i gang en rekke tiltak for å utjevne økonomiske forskjeller og redusere fattigdommen i landet.

Under Chávez’ 15 år som president var landet preget av konflikt mellom hans tilhengere, såkalte chavinister, og den politiske opposisjonen. Spesielt upopulært blant motstanderne av regimet var Venezuelas internasjonale reorientering mot andre sosialistiske land, særlig regimet på Cuba. Landets fremgangsmåte internasjonalt førte også til at regimet fikk en mektig motstander: USA.

Stadig større misnøye blant fraksjoner i befolkningen og næringslivet bidro til at Chávez’ popularitet sank. Regimet hadde innført flere strenge tiltak overfor sivilsamfunnet, og korrupsjon å være et problem blant myndighetspersoner. I 2002 førte et kuppforsøk til at Chávez ble avsatt i 47 timer. Omfattende demonstrasjoner blant chavinister førte likevel til at presidenten ble gjeninnsatt og Chávez ble siden gjenvalgt til sin tredje periode i 2007.

På starten 2000-tallet så det ut som om situasjonen ble bedre i landet. Arbeidsledigheten var på vei ned og den fattige delen av befolkningen fikk stadig bedre levekår. Ved Chávez’ død i 2013 lå den offisielle fattigdomsraten på 27,3%, en nedgang fra 44% i 1998. Virkemidlene som hadde ledet til dette skulle derimot vise seg å ikke være bærekraftige. Blant annet var underskudd på statsbudsjettet og mangelen på mer strukturelle reformer noe som skulle få skjebnesvangre konsekvenser.

Dyp økonomisk krise og ny president

Nicolás Maduro tok over som Venezuelas president etter Chávez sin død i 2013, og er svært omstridt leder både nasjonalt og internasjonalt. Foto: Tasnim News Agency, Wikimedia Commons, CC BY 4.0

Det dysfunksjonelle økonomiske fundamentet begynte å slå sprekker. Inflasjonen økte, det oppstod mangler på basisvarer som mat og medisiner, og den økonomiske veksten stagnerte. Som et motsvar annonserte Chávez i 2010 en økonomisk krig mot det som ble pekt på som landets overklasse, men det stadige større budsjettunderskuddet kunne ikke dekkes av oljeinntektene. 

På tross av den økonomiske krisen forble Chávez svært populær, spesielt blant landets fattige. I 2013 ble han valgt til en fjerde periode, men døde kort tid etter som følge av kreft. Venezuelas visepresident og Chávez’ utpekte etterfølger, Nicolás Maduro, tok over makten. I tiden som fulgte etter tapet av den karismatiske presidenten kom den økonomiske krisen dessverre bare til å bli verre.

Oljeprisfallet i 2014 er en av de viktigste årsakene til den økonomiske og humanitære katastrofen som utspiller seg i Venezuela i dag. Under Chávez hadde landet belaget seg på høye oljepriser for å finansiere offentlige utgifter, og lite ble lagt av til nedgangstider. Hele 99 % av landets eksportinntekter stammer fra olje, noe som gjør Venezuela ekstremt sårbare for svingninger i prisen internasjonalt.

Humanitær krise og menneskerettighetsbrudd

Eskalerende økonomisk krise og stadig verre humanitære forhold har preget Maduros tid ved makten. Ifølge FN har over 5 millioner mennesker til nå flyktet fra Venezuela. Matmangelen i landet er prekær og undersøkelser gjennomført av Universitetet i Caracas i 2020 peker på at 96 % av befolkningen lever i fattigdom, og 70 % i ekstrem fattigdom. Desperasjon og motstand til regime har dermed ført til stor politisk uro.

President Maduro er blitt sterkt kritisert for håndteringen av den økonomiske krisen, samt den sosiale uroen som har oppstått i kjølvannet av krisen. Regimet er blitt beskyldt for grove menneskerettighetsbrudd, og de nasjonale sikkerhetsstyrkenes fremgangsmåte overfor blant annet demonstranter er blitt sterkt kritisert. Ifølge Human Rights Watch drepte politiet over 16 000 mennesker i utenomrettslige tilfeller i perioden 2016-2019.

Den 20. mai 2018 ble Maduro gjenvalgt for en ny seksårsperiode. Valget ble flyttet flere ganger og valgdeltagelsen var den til da laveste i landets historie med kun 46% oppslutning. Hovedutfordreren Henri Falcón krevde nyvalg fordi han mente at valget ikke var fritt og rettferdig. Gjennomføringen av valget fikk også kritikk av flere valgforskere, ikke-statlige organisasjoner og statsledere i regionen.

På tross av den alvorlige situasjonen har Maduro har klart å beholde støtten blant viktige deler av samfunnet, som hæren og domstolene. Det antas at særlig Venezuelas militære styrker vil være en helt avgjørende faktor i en eventuell løsning eller videre eskalering. Regimets motstandere i den politiske opposisjonen har på ingen måte vært usynlige. Det har pågått harde kamper mellom dem som støtter regimet og dets motstandere de siste årene.

I kamp med opposisjonen

Det er svært steile fronter mellom de to sidene av venezuelansk politikk. Chavinistene som støtter Maduro og regjeringspartiet United Socialist Party (PSUV) hyller presidenten og hans forgjenger. Støttespillerne roser Maduro og Chavez for å ha brukt oljerikdommen til å redusere ulikhet og fattigdom. Samtidig kritiserer de opposisjonen for å være elitistisk og unytte de fattige for å fylle egne lommer. Opposisjonen på sin side ønsker regjeringsskifte etter over 20 år med sosialistisk styre. De argumenterer for at PSUV gradvis har uthult landets demokratiske institusjoner og vanstyrt økonomien.

Den politiske krisen nådde nye høyder da lederen for den opposisjonskontrollerte nasjonalforsamlingen, Juan Guaidó, utropte seg selv som president onsdag 23. januar 2019. Til tross for Guaidós lederstilling hadde han stått på sidelinjen av venezuelansk politikk siden 2017. Da vedtok høyesterett å frata nasjonalforsamlingen all reell makt. Dette ville Guaidó ha en slutt på. Som leder av nasjonalforsamlingen mente Guaidó at han hadde rett til å utnevne seg selv som president.

Utover i 2019 utviklet konflikten seg og det var flere alvorlige sammenstøt mellom tilhengere av begge sider. Sentralt stod opposisjonens krav om at myndighetene måtte tillatte internasjonal nødhjelp inn i landet for å avhjelpe den humanitære situasjonen. Myndighetene anså bistanden som falsk og som et påskudd for at regimets motstandere kunne innføre forsyninger og materiell. De svarte dermed å stenge grenseoverganger og sette soldater inn. I juni 2020 inngikk myndighetene i Venezuela en avtale som tillot at sårt nødvendig nødhjelp ble sendt til landet.

Juan Guaidó har vært blant dem som har ledet opposisjonen mot Maduro og det sittende regimet i Venezuela. Her fra en av demonstrasjonene i 2019. Foto: Alexcocopro, Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Frem til desember 2020 var landets nasjonalforsamling den eneste sentrale institusjonen i Venezuela som ikke var kontrollert av Maduro. Den 6. desember 2020 vant imidlertid kontroll over nasjonalforsamlingen i et omstridt valg. Opposisjonen boikottet valget og valgoppslutningen var historisk lav, med bare 31 %. Valget er blitt møtt med kritikk blant annet fra USA som mener at valget ikke er legitimt. Opposisjonen i Venezuela mener at valgprosessen har vært preget av korrupsjon og valgfusk.

Internasjonal oppmerksomhet

Krisen i Venezuela har også fått stor oppmerksomhet i utlandet, og polarisert allerede eksisterende globale skillelinjer. Både eksperter og Maduros regjering har påpekt tette bånd mellom Guaidó og USA. Guaidó er blant annet nær alliert med den fengslede opposisjonslederen Leopoldo Lopez som var med under det feilslåtte USA-støttede kuppet mot Hugo Chávez i 2002. President Donald Trump har offentlig støttet et regimeskifte i Venezuela, og åpnet i 2019 for bruk av militære midler for å gjennomføre dette. Den amerikanske presidenten anerkjente Guaidó som Venezuelas rettmessige president samme dag som Guaidó utropte seg selv til president.

EU valgte først å oppfordre til nye rettferdige valg, men har etter en resolusjon i EU-parlamentet valgt å støtte Guaidó. EUs medlemsland ble oppfordret til å støtte resolusjonen, noe som førte til at stater som blant annet Storbritannia, Spania, Frankrike, Tyskland og våre naboer Sverige og Danmark ga Maduro tidsfrist til den 3. februar 2019 for å utlyse et nytt presidentvalg. Den 4. februar 2019 ble det klart at Maduro ikke ville møte EU-landenes krav. De overnevnte statene støtter i dag Guaidó som midlertidig president. Norske myndigheter har på sin side valgt å ikke ta side i saken, og påpekt at Norge har som tradisjon å anerkjenne stater, ikke regjeringer.

Maduro er på sin side ikke uten støttespillere. Både den mexicanske presidenten og myndighetene i Uruguay har vært langvarige partnere av det sosialistiske regimet i Venezuela. Stormaktene Kina og Russland, samt Tyrkia, anerkjenner fremdeles Maduro-regimet. Kina, som er en av Venezuelas største kreditorer, uttalte kort tid etter Guaidós utnevnelse at de motsetter seg all ekstern innblanding i landet. Kina har dog senere uttrykt at dialog mellom partene er det eneste som kan gi en varig løsning på konflikten.

Stormaktsspill

Den internasjonale situasjonen ble mer anspent da Russland i mars 2019 sendte fly med 100 soldater til landet. Maduro har støtte hos Russland, og den militære støtten er et klart signal om hvor dypt alliansen går.

De siste årene har flere aktører snakket åpent om mulighetene for militær intervensjon i Venezuela. Dette inkluderer blant annet USA, Colombia, Brasil og Organisasjonen for de amerikanske statene som alle er svært kritisk til Maduro-regimet. Russland har på sin side jobbet for å blokke FN-mandat tilknyttet Venezuela, og har ført en tydelig og hard linje. Situasjonen i Venezuela kan dermed sies å virkelig ha fått fotfeste på det internasjonale planet. Stormaktsspillet kan få enorme konsekvenser for det kriserammede landet, og flere eksperter peker på at situasjonen minner mye om Den kalde krigens stedfortrederkriger.

Publisert 22. desember 2020
Print Friendly, PDF & Email