Venezuela – Veien til sårbarhet

Venezuela har siden 2017 opplev både politisk og økonomisk krise. Landets økonomi er i fritt fall samtidig som presidenten strammer grepet om makten og viser klare autoritære tendenser. Venezuela er nå på mange måter et skoleeksempel på en sårbar stat der myndighetene ikke lenger evner å tilby befolkningen basistjenester og som et resultat har ikke befolkningen lenger tillitt til myndighetene.

Av Victoria Ramm Henriksen

Maduro tiltrer som president i 2013. Foto: ZiaLater/Wikimedia Commons

Veien mot sårbarhet og politisk konflikt

I 1998 vant Hugo Chávez valget i Venezuela, og startet en ny æra i Venezuelas historie.  Chávez var den første presidenten i postkolonial tid som ikke hadde tilknytning til tradisjonelle politiske eller økonomiske maktsirkler. Landet hadde vært preget av stor sosial og politisk uro gjennom 80- og 90-tallet. Det politiske systemet hadde mistet sin legitimitet blant store deler av befolkningen, og det var økende fattigdom og sosiale ulikheter. Chávez innførte flere reformer i løpet av sin regjeringstid og på 2000-tallet var landets økonomi i vekst, arbeidsledigheten på vei ned og den fattige delen av befolkningen fikk stadig bedre levekår. Venezuela var i en lederposisjon for den politiske venstrebølgen som spredte seg over det latinamerikanske kontinentet. Ved Chávez død i 2013 lå den offisielle fattigdomsraten på 27,3% en nedgang fra 44% i 1998.

På tross av maktskiftet, større utvikling og sosial utjevning ble ikke det politiske konfliktnivået lavere. Under Chávez 15 år som president var landet preget av konflikt mellom hans tilhengere, såkalte Chavinister, og motstanderne av regimet. I 2013 overtok Chávez' utpekte etterfølger og tidligere utenriksminister Nicholas Maduro presidentembetet. Chavinistene som støtter Maduro og regjeringspartiet United Socialist Party (PSUV) hyller de to mennene for å bruke landets oljerikdom til å redusere ulikhet og løfte mange ut av fattigdom, samtidig som de hevder at opposisjonen er elitistisk og unytter de fattige for å fylle egne lommer. Opposisjonen på sin side ønsker regjeringsskifte etter over 20 år med sosialistisk styre og argumenterer for at PSUV gradvis har uthult landets demokratiske institusjoner og vanstyrt økonomien. Etter at opposisjonen i desember 2015 fikk superflertall (2/3 flertall) i nasjonalforsamlingen, var de tilbake som en reell maktfaktor for første gang siden 1998 og siden har det politiske konfliktnivået økt.

En sårbar stat

Oljeprisfallet i 2014 var en av de viktigste årsakene til den humanitære katastrofen som nå utspiller seg i landet. Et av Latin-Amerikas rikeste land har vist seg å være så avhengig av stabilt høye oljepriser at et fall som de fleste andre oljeproduserende land har klart å komme seg på beina igjen fra, har kjørt landet i grøften. Under Chávez' regjeringstid var oljeprisene høye og Chávez brukte disse pengene til å sikre seg stadig popularitet heller enn å spare til en regnværsdag. Om lag 95 % av landets eksportinntekter stammer fra oljenæringen og ble brukt til å finansiere de mange generøse velferdsordningene. Dette har ført til at mange nå vil karakterisere den forhenværende presidenten som en venstrepopulist. Et klart eksempel er at Venezuela i år 2000 hadde en reserve som kunne dekke syv måneder med import, mens i 2013 kunne den kun dekke tre. Til sammenligning vokste Russlands reserve fra fem til ti måneder og Saudi Arabias fra fire til 37 måneder i samme periode.

Maduros presidentperiode har derfor vært preget av store økonomiske problemer. I tillegg har konflikt med nabolandet Colombia og vedvarende politisk turbulens gjort livet surt for Maduro, som ikke har klart å inspirere Chavinistene på samme måte som den karismatiske Chávez gjorde. Tilpassingen til lavere oljeinntekter har gjort at myndighetene har avviklet flere velferdsordninger noe som også har gått på bekostning av Maduros støtte blant kjernevelgerne. I møte med krisen valgte president Maduro å opprettholde verdien på valutaen heller enn å devaluere, mest sannsynlig i frykt for å bli upopulær. Maduro brukte også betydelige summer på å smøre viktige aktører, blant annet i hæren, for å sikre deres lojalitet. Resultatet er hyperinflasjon som i følge Det internasjonale pengefondet ligger på om lag 13000 %. Dette kombinert med økte konsumpriser har resultert i omfattende humanitære lidelser

Humanitære lidelser og menneskerettighetsbrudd

Bildet viser en mann som leter etter mat blant søppelet på grunn av akutt matmangel høsten 2017. Foto: ZiaLater/Voice of America/Wikimedia Commons

De menneskelige lidelsene grunnet den økonomiske krisen er enorme. I løpet av det siste året har befolkningen i Venezuela i gjennomsnitt gått ned 11 kilo i vekt. Mangel på både mat og medisiner har gjort at sultne innbyggere i hovedstaden Caracas har gått gjennom søppelet på desperat leting etter mat. Over én million har flyktet over til nabolandet Colombia, mens andre søker beskyttelse i Brasil.

I tillegg til den humanitære katastrofen som utspiller seg har også President Maduro strammet grepet om makten og er beskyldt for flere grove menneskerettighetsbrudd. I april 2017 blusset den politiske konflikten opp for alvor, da høyesterett besluttet å strippe nasjonalforsamlingen for all makt. På tross av at avgjørelsen ble omgjort bare dager senere skapte dette massive utfordringer og ga grobunn for misnøye blant befolkningen. I løpet av våren og sommeren 2017 gikk innbyggerne ut i gatene for å protestere mot presidenten. Demonstrasjonene endte med voldelige sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter. 100 mennesker døde og 1.900 ble såret. Så langt i 2018 har situasjonen bare blitt verre. Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), som består av 35 selvstendige stater på det amerikanske kontinentet, mener Maduros regime står bak tortur, drap og vilkårlig fengsling. Flere menneskerettighetsorganisasjoner rapportere om lignende grove menneskerettighetsbrudd. Myndighetene på sin side avviser rapporten fra OAS og anklager organisasjonen for å være ledet av USA og ha et ønske om å undergrave Venezuelas suverenitet. Den andre regionale organisasjonen i området, Unionen av søramerikanske stater (UNASUR), ligger nå med brukket rygg mye på grunn av uenighet knyttet til håndteringen av den pågående krisen i Venezuela

Dagens situasjon og internasjonalt engasjement

Millioner av Venezuelere tok til gatene 20. mai 2017 for å demonstrere mot regimet - We are millions march Foto: Voice of America/ Wikimedia Commons

Økonomisk krise, demonstrasjoner, korrupsjon og kriminalitet gjør at landet nå er på randen av kollaps. Maduro og opposisjonen kjemper om regjeringsmakten i et land i økonomisk og politisk krise. Den 20. mai 2018 ble Maduro gjenvalgt for en ny seksårsperiode. Valget ble flyttet flere ganger og skulle egentlig avholdes i desember. Valgdeltagelsen var den laveste i landets historie på kun 46% oppslutning. Hovedutfordreren Henri Falcón krever nyvalg fordi han mener valget ikke var fritt og rettferdig. Flere valgforskere, ikke-statlige organisasjoner og statsledere i regionen har også kritisert gjennomføringen av valget.

Det internasjonale samfunnet ser med skrekk på utviklingen. USA har ved flere anledninger ønsket å debattere situasjonen i internasjonale forum og rettet sterk kritikk mot Maduro og hans regime. Mangelen på blant annet mat og medisiner, koblet med grove menneskerettighetsbrudd gjør at mange nå ikke ser noen snarlig løsning på problemet og flere av innbyggerne har sett seg nødt til å flykte. EU er blant aktørene som ønsker å bedre situasjonen og i juni 2018 ytret EU ønske om å gi omkring 250 millioner kroner i bistand for å avhjelpe den humanitære situasjonen. Pengene skulle gå til helsehjelp, mat og rent vann. Myndighetene responderte med å avvise at det var noe behov for pengene. Direkte inngripen i Venezuela fra naboland i regionen er heller ikke sannsynlig, men varsellampene lyser og flere land ønsker nå å se en bedring på situasjonen før den ender opp som en fullskala borgerkrig.

Publisert: 10.01.2018 
Oppdatert: 01.10.2018