Valget til Europaparlamentet

Den 23.-26. mai 2019 var det valg til Europaparlamentet. Med 400 millioner stemmeberettigede er dette verdens nest største demokratiske valg – kun slått av India. Med rekordhøy valgdeltakelse beholdt de europositive partiene flertallet, men eurokritiske og høyreorienterte partier gjorde svært gode valg i mange land.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Valgene til Europaparlamentet foregår i hvert enkelt medlemsland hvert femte år. Representantene er direktevalgte, og de skal representere og forsvare EU-borgernes interesser i EU. De 749 representantene er fordelt etter medlemslandenes befolkningsantall, slik at 96 representantene velges i Tyskland, mens de minste landene kun har seks representanter. Etter valget trer imidlertid de valgte representantene inn i politiske grupper dannet på bakgrunn av politisk ideologi og på tvers av landegrensene. Det er åtte slike grupper i Europaparlamentet, der Det europeiske folkepartiets gruppe (EPP) som er kristendemokrater tradisjonelt har vært den største. Hvert parti har sin toppkandidat som fronter gruppen i valgkampen og som vil være aktuell til rollen som president for Europakommisjonen.

Plenumssalen i Strasbourg. Foto: Wikimedia Commons

Valget 2019

Valget til Europaparlamentet blir sett på som en måte å ta tempen på EU-borgernes syn på EU og europeisk politikk. Likevel skal man ikke tro at det gir et helt tydelig bilde av de europeiske borgernes politiske syn – valgdeltakelsen er tradisjonelt sett svært lav både totalt sett og på nasjonalt plan. I tillegg brukes valget svært ofte som et protestvalg mot nasjonal politikk, og som regel går de respektive opposisjonspartiene sterkt frem når det er valg til Europaparlamentet. De senere årene har vi vært vitne til et oppsving i høyreradikale partier, politisk fragmentering og polarisering i Europa. Ved valget i 2014 gjorde de euroskeptiske og antietablissementspartiene det veldig godt, og det var dermed ventet at deres stilling ville styrkes ytterligere ved 2019-valget. Frankrikes president, Emmanuel Macron, kalte årets valg det viktigste på 40 år.

Resultatene av valget var derfor noe overraskende. For første gang siden 1994 bikket valgdeltakelsen 50 prosent. De høyreradikale partiene gjorde ikke på langt nær så godt valg som fryktet, og de gruppene som ønsker å beholde et sterkt europeisk samarbeid klarte å beholde to tredjedeler av setene. De to største gruppene – EPP og Sosialdemokratene – mistet om lag 40 seter hver, men beholder et knapt flertall sammen. Disse to partiene har alltid dominert Europaparlamentet, men vi ser at de i de senere årene har gått noe tilbake til fordel for nyere grupperinger som de grønne og liberale partiene. Disse gjorde det bedre enn ventet og vil kunne få mer innflytelse enn tidligere. De grønne gikk opp fra 52 til 70 representanter, mens de liberale hadde aller størst fremgang med 107 representanter mot 68 ved forrige valg. Dette gjenspeiler en grønn bølge vi har sett ved mange nasjonale valg den senere tiden, og illustrerer også at europeiske borgere ønsker endringer i EU.

Fordeling av representanter basert på grupperingene. Foto: Folk og Forsvar.

Likevel er det ikke dermed sagt at ytre høyre ikke er noen trussel, og de jobber nå hardt for å danne en sterk gruppe. I Storbritannia fikk Nigel Farages nyoppstartede Brexit Party 31,7 prosent av stemmene, Sverigedemokraterna fikk 16, 9 prosent av stemmene (en økning på 7,2 prosentpoeng fra forrige valg), Alternativ for Tyskland fikk 10,5 prosent, og det ungarske Fidesz fikk hele 56 prosent. I Frankrike fikk Marine Le Pens parti Rassemblement national høyest oppslutning, med 24 prosent (mot Macrons 22 prosent), og sammen med Matteo Salvini som er leder for La Lega i Italia snakker hun om å danne en egen allianse med høyrepartier i Europaparlamenetet. For å få danne en gruppe i Europaparlamentet må man imidlertid samle en allianse bestående av minst 25 folkevalgte fra minst en fjerdedel av de 28 medlemslandene. Klarer de det, vil de til gjengjeld ha tilgang på EU-midler og økt politisk innflytelse i Europaparlamentet.

Brexit

Storbritannia skulle som kjent gått ut av EU den 29. mars 2019. Etter flere måneder med politisk kaos og uenighet rundt avtalen for utmeldelse, ble imidlertid Brexit utsatt i seks måneder. Det var ønsket at Storbritannia skulle være ute av EU før valget av flere årsaker; både fordi det er svært krevende og kostbart å gjennomføre et så omfattende valg, og fordi det kompliserer fordelingen av representanter. De 749 representantene var bestemt nedjustert til 705 grunnet Brexit og Storbritannia sine 73 representanter skulle fordeles på andre medlemslandene. Nå fikk Storbritannia likevel delta i valget, men det er usikkert hva man skal gjøre med deres representanter når de (eventuelt) trer ut den 31. oktober 2019. Særlig sentralt blir spørsmålet fordi Brexit Party gjorde et så godt valg, og det kan være en viktig faktor for å få dannet en ny høyreorientert gruppering i Europaparlamentet.

Hva gjør Europaparlamentet?

EU er den eneste internasjonale organisasjonen med en direkte folkevalgt forsamling. Representantene sitter i politiske grupper, ikke etter nasjonalitet, og stemmegivningen reflekterer dermed politiske skillelinjer og ikke nasjonal politikk. Gjennom flere reformer har Europaparlamentets rolle blitt styrket de siste årene, og sammen med Ministerrådet er det i dag EUs lovgivende organ. Dersom en ny EU-lov skal vedtas må den godkjennes av begge institusjonene. I noen tilfeller betyr dette at man må gå flere runder før de når et tålelig kompromiss, men dette er faktisk nokså sjeldent. Parlamentet vedtar også EUs budsjett sammen med Ministerrådet. Europaparlamentet utnevner også Kommisjonspresidenten, godkjenner kommisjonskollegiet og kan avskjedige Europakommisjonen i sin helhet. I stadig økende grad blir innspill til ny lovgivning fra Europaparlamentet tatt til etterretning av Europakommisjonen, og de har også rett til å godkjenne EUs avtaler med tredjeland som Norge. Styrkingen av Europaparlamentet er en av grunnene til at EU kan sies å ha blitt mer demokratisk de siste årene. Europaparlamentet velger sin president for to og et halvt år, og fra januar 2017 er dette Antonio Tajani fra Italia. Den nye presidenten vil velges når det nye parlamentet har sin første dag den 2. juli.

Les mer om EU og institusjonene her.

Publisert: 27. mai 2019
Print Friendly, PDF & Email