Valg i USA: den ultimate testen for demokratiet

Tirsdag 3. november var det duket for presidentvalg i USA, men de demokratiske spillereglene er for mange uklare og kompliserte. Hva skal egentlig til for å vinne og hvordan er det amerikanske valgsystemet lagt opp?

Av Malini Breivega

Ved presidentvalget i 2020 gjeninnstilte Det republikanske partiet sittende president Donald Trump og visepresident Mike Pence. På bildet ser man president Trump og demokratenes kandidaten, Joe Biden, under den første TV-sendte debatten. Foto: Joe Biden/Flickr. (CC BY-NC-SA 2.0)

Som stormakt, alliert og uunnværlig handelspartner er det naturlig at den amerikanske valgkampen preger den politiske debatten i Europa. Selv om et hvert land står på selvstendige bein, er USAs utenrikspolitikk avgjørende for europeiske forhold. Under nåværende president Donald J. Trump har internasjonalt samarbeid blitt satt på prøve, blant annet med en hardere tone i NATO og utmelding fra en rekke internasjonale organisasjoner. Man forventet dermed at en seier til Trump ville føre USA i det samme politiske sporet. Men siden det ble demokratenes kandidat Joe Biden som trakk det lengste strået, vil USA etter alt å dømme returnere til amerikansk utenrikspolitikk «as usual». Det er dermed ikke så overraskende at det også i Norge var knyttet stor spenning valgresultatet.

De amerikanske spillereglene

For oss som er vant til det norske politiske systemet kan den amerikanske valgkampen virke forvirrende. Valgsystemet er åpenbart ulikt, og hvordan man avgjør valgets seierherre er for mange uklart. Det er mange ledd i et amerikansk presidentvalg, men noen er særlig sentrale for å forstå duellen.

Tidligere i år valgte de politiske partiene sine presidentkandidater. Disse ble valgt i partimøter og såkalte primærvalg i ulike delstater. Dette gjør at den amerikanske presidentvalgkampen kan virke spesielt lang.

Det amerikanske presidentvalget foregår som indirekte valg. Det vil si at amerikanerne ikke stemmer direkte på kandidater til et politisk valg, men på såkalte valgmenn. Valgmennene skal representere velgernes interesser i den delstaten de representerer, og har på forhånd avklart hvilken kandidat de støtter. Disse er samlet i et valgkollegium som bestemmer videre hvilken kandidat som får velgernes stemmer. Overført til norske forhold kan man se på Stortinget som et valgkollegium som velger hvem som skal være statsminister.

Indirekte valg av den amerikanske typen var en vanlig ordning da de første demokratiene ble etablert, og Norge hadde selv indirekte valg fra 1814 til 1903. I dag har derimot de fleste land erstattet indirekte valgordninger med andre typer valg.

Grunnen til at ordningen med valgmenn er sentral, er at ulike delstater har ulikt antall valgmenn. Dette gjør opptellingen av stemmer svært annerledes enn den vi er vant med.

I august ble det formelt vedtatt at Joe Biden ble Det demokratiske partiets presidentkandidat, med senator Kamala Harris som visepresidentkandidat. På bildet ser man demokratenes kandidater iført munnbind i Wilmington, North-Carolina. Foto: Adam Schultz, Joe Biden/Flickr, (CC BY-NC-SA 2.0).

Fordeling av valgmenn og det magiske tallet 270

Hver delstat har like mange valgmenn som de har representanter i USAs nasjonalforsamling, kalt Kongressen. Totalt er det 538 representanter i Kongressen, som videre er fordelt på Kongressens to kamre: Senatet (100) og Representantenes hus (438).

I Representantens hus er fordelingen av delstatenes representanter, og dermed også valgmenn, basert på folketallet i de ulike delstatene. Eksempelvis har den folkerike delstaten California hele 53 representanter i Representantens hus, mens den mindre folkerike delstaten North Dakota kun har én representant. I Senatet er fordelingen av representanter, og dermed valgmenn, lagt enklere: her har hver av USAs delstater to representanter. Totalt vil eksempelvis delstaten California ha 55 valgmenn – 53 basert på antall representanter i Representantens hus og to basert på antall senatorer i Senatet.

Det magiske tallet under et amerikansk presidentvalg er 270. Det er tallet som gir flertall til en av kandidatene, og indikerer antall valgmenn som trengs for å bli USAs neste president.

Kart over antall valgmenn fordelt på USAs delstater i forbindelse med valget i år, 2020. Foto: Wikimedia, (Offentlig Domene).

Alt eller ingenting

ABBAs landeplage «The Winner Takes It All» er beskrivende for opptellingen av stemmer under presidentvalget. Med unntak av to delstater, er det nemlig slik at den kandidaten som får flest stemmer i en delstat også vinner alle valgmennene til delstaten. Hvis en presidentkandidat eksempelvis får flest stemmer i delstaten California, får kandidaten alle de 55 valgmennene til California. Om den andre kandidaten i dette hypotetiske eksempelet bare fikk 10 færre stemmer, vil det likevel bety at den kandidaten med flest stemmer fikk alle valgmennene fra delstaten California. Unntaket er de to delstatene Maine og Nebraska, som opererer med forholdstallsvalg, der man fordeler antall valgmenn basert på oppslutning.

Dette systemet ble en av de viktigste elementene ved årets valg, og en av årsakene til at det tok lang tid før en vinner kunne kåres. Resultatet i delstatene Georgia og Pennsylvania skulle vise seg å være det som fikk Biden til å tippe det magiske tallet 270 valgmenn. 7. november ble det klart at Joe Biden blir USAs neste president.

Dette valgsystemet gjør at årets resultat er tuftet på små marginer, og kun noen få stemmer avgjorde hele valgresultatet. Litt over 80 000 stemmer skilte Trump og Biden i Pennsylvania, og i Georgia vant Biden med knappe 12 000 stemmer. Dette er imidertid ikke unikt for årets presidentvalg. Eksempelvis var det i 2012 kun 74 000 stemmer som skilte Barack Obama fra motkandidat Mitt Romney i delstaten Florida. Obama stakk av med en knepen seier, og fikk alle av Floridas 29 valgmenn.

Ordningen med valgmenn gjør også at en kandidat med flest stemmer nasjonalt – ofte omtalt som «the popular vote» – kan tape valget. Dette har skjedd fem ganger i amerikansk historie, sist ved forrige presidentvalg i 2016 da Hillary Clinton fikk flest stemmer nasjonalt. I år vant derimot årets vinner, Joe Biden, også nasjonalt og fikk 6 millioner flere stemmer enn Trump totalt.

Vippestater

Ved amerikanske presidentvalg er resultatet så og si avgjort i flere av USAs delstater. Det er fordi noen stater tradisjonelt stemmer for demokratenes kandidat, og noen stater tradisjonelt stemmer på republikanerens kandidat.

Men ikke alle stater har en like tydelig tendens, og det er derfor ikke så overraskende at de mest usikre statene får ekstra oppmerksomhet. Disse statene blir ofte omtalt som vippestater, et begrep som viser til delstater hvor målinger antyder at det er like sannsynlig at begge kandidatene kan få flertallet av stemmene.

Resultatet i disse statene kan vippe valgresultatet i en av kandidatenes favør, og er dermed essensielle for det endelige valgresultatet. Ved dette presidentvalget var delstatene Wisconsin, Michigan, Pennsylvania, Nord-Carolina, Florida og Arizona de viktigste vippestatene. Disse var helt avgjørende for hvem som gikk seirende ut.

Hvilke stater som regnes som vippestater endrer seg over tid. Texas og Arizona, to delstater som tradisjonelt har vært sikre for Det republikanske partiet, vil etter alt å dømme være tapt for republikanerne om 10-15 år. Dette skyldes endring i befolkningssammensetning, økende multietnisk befolkning og Det republikanske partiets manglende evne til å nå ut til disse velgerne.

Valg under en pandemi

Det er uten tvil en stor utfordring å gjennomføre et demokratisk valg i et land med over 331 millioner mennesker, under en pandemi. Et av tiltakene var poststemmer. Dette er imidlertid ikke et nytt fenomen for amerikanske valg. Vanligvis stemmer hver fjerde velger via posten. I år var antallet poststemmer rekordhøyt. I følge forskningssenteret Pew Research, var hele 46 % av stemmene sendt via posten.

Det høye antallet poststemmer forsinket også opptellingen, blant annet som følge av at noen delstater hadde utvidet frist for når poststemmene kunne mottas. Trump har både før og etter valget hevdet at poststemmegivning fører til valgfusk, dog uten å kunne bevise påstandene. Postvesenet hadde på sin side advart om at stemmesedler kunne bli forsinket, og flere delstater hadde i forkant av valgdagen uttrykt bekymring for forsinkelser i postens sendinger av valgkort og registeringspapirer. Nå i etterkant av valget, fastslår ulike institusjoner og internasjonale valgobservatører at valget i USA er godkjent og at det ikke er rapportert om valgfusk. Kritikken fra valgobservatører har heller vært rettet mot president Trump. I en uttalelse fra valgobservatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), skriver de blant annet at Donald Trump grovt har misbrukt sin posisjon som president. OSSE mener også at Trumps uttalelser har svekket befolkingens tillatt til myndighetene, og andre mente at dette kunne føre til en økning i politisk motivert vold.

Koronapandemien satte også kjepper i hjulene for tradisjonell valgkamp. At Trump selv ble smittet gjorde også gjennomføringen av de planlagte presidentdebattene vanskeligere. Den første presidentdebatten var imidlertid ingen høydare, og debattens virkelige taper var velgerne. I en tid hvor USA opplever stor polarisering, demonstrasjoner som følge av politivold og økende trykk fra høyreekstreme, ville en forsonende og ryddig politisk debatt vært på sin plass. Istedenfor ble debatten preget av avbrytninger og harselerende kommentarer. Flere kommentatorer har omtalt debatten som den verste presidentdebatten i amerikansk valghistorie.

President Donald Trump og visepresident Mike Pence under en av de mange pressekonferansene om covid-19. Foto: Official White House Photo av Delano Scott, The Wihite House/Flickr (Offentlig Domene).

En demokratisk utfordring

Valget for fire år siden var skandalepreget. Valgkampen handlet i større grad om Trumps kvinnediskriminerende uttalelser og Clintons e-post-skandale enn kandidatetens politikk. Heller ikke årets valgkamp har vært uten problematikk. Ei heller tiden etter resultatet.

I forkant av valget var det mest graverende at sittende president Trump ikke ville garantene at han ved et valgnederlag vil gi fra seg makten på fredelig vis. Fredelig maktoverføring basert på folkets stemmegiving ved valg er en av grunnpilarene i et demokrati. Det er ofte et av parameterne som skiller demokratier fra autoritære regimer. I dag er valgresultatet klart. Joe Biden vant 306 valgmenn, mot Trumps 232. Norges statsminister og statsledere verden over har gratulert Biden med seieren, men sittende president Trump har fremdeles (22. nov) ikke gratulert den påtroppende presidenten med seieren. Bekymringene rundt Trumps vilje godta valgresultatet ser dermed dessverre ut til å bli en realitet.

Trump har levert inn søksmål og truer med flere. Dette til tross for at det ikke meldt om at resultatet er preget av feil. Resultat i delstater som var jevne er blitt telt på nytt, noe president Trump er i sin fulle rett til å kreve. Omtellingen har imidlertid ikke ført til et annet resultat, og 20. januar 2021 vil Joe Biden bli innsatt som USAs president. Situasjonen i USA er pr. dags dato svært kaotisk. I etterkant av valgresultatet har Trump sparket flere av sine ansatte i Det hvite hus, og delt løgner og konspirasjonsteorier på Twitter. Det mange fryktet ser ut til å bli en realitet, og spørsmålet om maktovertagelsen vil etter alt å dømme bli den virkelige styrketesten for det amerikanske demokratiet.

Forventinger til de neste fire årene

Mye har blitt sagt om sittende president Donald Trump. Forretningsmannen og realitystjernen har ført USA i en ny retning. Hans politikk har blitt opplevd som forvirrende, basert på følelser og humør. Mange har prøvd å analysere Trumps politikk i lys av eksisterende politiske teorier – dog med varierende hell. Proteksjonisme og isolasjon har vært gjengangere for å beskrive den amerikanske utenrikspolitikken de siste fire årene, men også disse tilnærmingen har hatt sine mangler. Noen har vist til presidents fokus på egen person, andre har beskrevet situasjonen i Det hvite hus som kaotisk. Nå, i etterpåklokskapens ånd, ser det ut som at et ord skrider frem: uforutsigbarhet.

Uforutsigbarhet er nærmest et fryktet begrep for internasjonalt samarbeid og den globale verdensordenen. I et verdenssamfunn uten reelle restriksjoner og globale overnasjonale myndigheter, er forutsigbarhet det nærmeste vi kommer trygge rammer. Fra Den kalde krigen og frem til i dag, har USAs utenrikspolitiske linje i stor grad vært forutsigbar. Som stormakt har dette gitt trygghet for internasjonalt samarbeid og for allierte.

Med Joe Biden som president vil USA mest sannsynlig ønske å ta tilbake sin tidligere posisjon på den internasjonale arenaen. Det store spørsmålet er nå om Biden kan samle et polarisert USA som langt i fra fremstår som De forente stater.

Publisert 3. november 2020
Oppdatert 22. november 2020
Print Friendly, PDF & Email