Uruguays narkotikapolitikk

Uruguay har den mest liberale narkotikapolitikken i Latin-Amerika. Hvilke konsekvenser har det for regionens kamp mot disse rusmidlene?

Uruguay er på mange måter et unntaksland i latinamerikansk sammenheng. Koloniseringen kom sent, og landet ble ikke utnyttet på samme måte som de øvrige koloniene i området. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet ble grunnlaget lagt for et moderne demokrati, og en velferdsstat unik i latinamerikansk sammenheng.

Alt dette har bidratt til å gjøre Uruguay til et av Latin-Amerikas mest vellykkede land. All utdanning opp til universitetsnivå er gratis, det er relativt høy levestandard og en lav andel fattige. Landet er det eneste, sammen med Cuba, i den romersk-katolsk dominerte regionen som har legalisert abort. I 2012 legaliserte landet også likekjønnet ekteskap.

Det er imidlertid også et annet politikkområde som også skiller Uruguay fra de andre latinamerikanske landene. I 2013 ble det nemlig det første landet i verden som legaliserte marihuana. Dette er oppsiktsvekkende i en region der mange av landene er preget av vold og kriminalitet knyttet til narkotikahandel.

Narkotika i Latin-Amerika

I lang tid har narkotika vært et av de fremste stikkordene forbundet med Latin-Amerika. Flere av de 21 landene i regionen har vært preget av rike narkobaroner, et stort svartemarked, smugling over grensene og korrupte myndigheter som har sett en annen vei.

Fortsatt er Latin-Amerika opprinnelsessted for flere narkotiske stoffer. 70 prosent av all kokain på verdensmarkedet dyrkes i Colombia. Peru og Bolivia har også betydelige andeler, mens Brasil og Venezuela fungere som transittland for å få stoffet til kysten og videre over til Europa og Afrika. Hele 15 prosent av verdens totale cannabisproduksjon skjer i Paraguay, som også fungerer som transittland for 30-40 tonn kokain hvert år. Landet er hovedleverandør av cannabis til Brasil, Argentina, Uruguay og Chile.

Etterspørselen etter kokain er økende på verdensbasis. Den siste rapporten fra FNs byrå for narkotika og kriminalitet viser at antall narkotikabrukere har økt med 30 prosent de siste ti årene. Kokainproduksjonen har henholdsvis økt med 25 prosent det siste året. Det har imidlertid også vært en økning på 74 prosent i antall beslag på verdensbasis. Dette antyder at internasjonalt bekjempelsessamarbeid er blitt mer effektivt.

Narkotikakrig

Slik som «Krigen mot terror» er også «Krigen mot narkotika» i all hovedsak en amerikansk oppfinnelse. Den stammer fra daværende amerikansk president, Richard Nixon, som i 1971 erklærte at narkotika var statens fremste folkefiende. Siden den gang har krigen mot narkotika gitt USA en åpning for å gripe inn militært og politisk i Latin-Amerika.

Dette føyer seg inn i et mønster av ganske strenge forbudslover over hele verden det siste århundret. Ved årtusenskiftet endret dette seg noe, da flere latinamerikanske land ble mer skeptiske til fordelene ved et slik forbud, samt skepsis mot de USA-ledede militære strategiene for å håndheve undertrykkende anti-narkotika lover.

Det er nemlig et paradoks knyttet til den strenge narkotikalovgivningen: det krever så mye ressurser for å håndheve og straffeforfølge de som bruker narkotikaen, at det ikke er nok ressurser til å gå etter de som dyrker og selger den. Etter 50 år med krig mot narkotika er det ingenting som tyder på at den har hatt en ønsket effekt på verken bruk eller omsetning.

Det har derfor vært en økende forståelse for at reform av narkotikapolitikken er nødvendig for å få bukt med de store nettverkene med organisert kriminalitet og vold i regionen. Selv blant tidligere og nåværende høyreorienterte latinamerikanske ledere har flere derfor tatt til orde for en legalisering eller oppmykning.

Uruguays liberale vei

Uruguay har vært forut for mange av sine latinamerikanske naboer. I 1974 ble det lovlig å besitte en minimumskvanta av alle typer narkotika ment for personlig bruk. Lovverket var imidlertid mangelfullt. Det var ikke spesifisert hvor grensen gikk mellom lovlig og ulovlig besittelse, og det var vanskelig å skulle bevise om stoffene var ment for personlig bruk eller ikke.

Det var heller ikke lov å fremstille eller selge stoffene, dermed måtte brukere fortsatt ty til de samme kriminelle nettverkene og den samme svartebørsen for å få tak i det de ville ha. Dermed var faren stor for å få ”dårlig” narkotika som kunne være ekstra farlig.

Dette fortsatte også å skape utfordringer med kriminelle miljøer som smuglet narkotika fra blant andre Paraguay. Noe som også ble fulgt av en parallell økning i kriminalitet, ran og mord i det ellers så fredelige og stabile landet.

I 2013 valgte Uruguay å ta enda et drastisk skritt da det ble det første landet i verden til å legalisere både bruk, dyrking og besittelse av marihuana. Dette ble fulgt av en nedgang i bruk av sterkere narkotiske stoffer, og narkotikarelatert kriminalitet. Likevel har Uruguay møtt store utfordringer knyttet til internasjonal narkotikahandel.

Opptrappingen i internasjonale tiltak for å stanse narkotikasmuglere, samt den økende etterspørselen etter særlig kokain på verdensbasis, gjør imidlertid at kartellene ser etter stadig nye ruter for å eksportere narkotikaen til det europeiske markedet. I stadig økende grad de siste ti årene har Uruguay vært denne veien. 

Sentrum for narkotikasmugling

Uruguay har ikke det samme problemet med organisert kriminalitet og vold som mange av sine naboland. Dermed har fokus de siste årene vært rettet mot å øke handel og senke eksportkostnader for å bedre landets økonomi. Dette har ført til svekket kontroll i tollen. Fokuset har ligget på streng kontroll med import, med en tilsvarende løs kontroll på eksporten, fordi sistnevnte er helt avgjørende for den nasjonale økonomien.

Ved havnen i hovedstaden har tollavdelingen kun én enkelt skanner som brukes av tollerne i løpet av arbeidsdagen, men aldri om natten. I tillegg undersøker den kun kontainerne som kommer inn i landet. Dette er fordi kostnadene og forsinkelsene forbundet med å sjekke alle utgående kontainere ville være for omfattende. Hver måned sendes mellom tre og fire hundre kontainere fra Uruguay, og det estimeres at i underkant av tre prosent av disse sjekkes.

En av hovedutfordringene er dermed at narkotikasmuglere utnytter dette svake punktet. I 2019 dukket først et halv tonn kokain opp på et fly ved en fransk flyplass, så 1,2 tonn ved havnen i Antwerpen. Så ble en kontainer med 4,6 tonn, med en gateverdi på 1,1 milliard USD  funnet i Hamburg. Det var det største funnet i tysk historie. Alle forsendelsene kom fra Uruguay, og landet har de seneste årene blitt et senter for verdensomspennende narkotikasmugling.

Ingen har pekt ut et bestemt kartell eller gruppe som står bak de enorme forsendelsene til Europa. Mye tyder heller på at det er snakk om flere grupper på begge sider av Atlanteren som utnytter Uruguays svake punkt. Det er også liten tvil om at det må være snakk om omfattende korrupsjon i flere ledd i Uruguay for smugling av denne størrelsen, til tross for svake tollkontroller.  

Sprekker i den stabile fasaden?

Uruguay har lenge vært et av de tryggeste landene i Latin-Amerika. Økning i organisert kriminalitet som følge av legaliseringen av narkotika i 1974 så ut til å være på retur etter lovendringen i 2013. Likevel viser de siste årenes hendelser at Uruguay står overfor en stor utfordring.

Basert på erfaringene fra andre latinamerikanske land knyttet til narkotikasmugling, tyder alt på at dette er et problem som kan få store konsekvenser for den generelle stabiliteten i landet. Uruguay har heller ingen egen enhet med spesielt opplært personell som etterforsker alvorlig kriminalitet knyttet til smugling av narkotika, våpen eller mennesker.

I mars 2020 ble Luis Lacalle Pou innsatt som president i Uruguay. Dette markerte en politisk høyredreining i landet etter 15 år med venstreorientert styre. Mye tyder på at han vil gå hardt inn for å få bukt med Uruguays nye status som senter for narkotikasmugling. Han har også hintet om reform av cannabisloven, selv om en avlegalisering er svært lite sannsynlig.

Utviklingen de siste årene er et godt eksempel på at man ikke kan lene seg tilbake og tro at stabiliteten vil være der for alltid. Uruguays særstilling som mer stabilt enn nabolandene i regionen er muligens i faresonen.