Urfolks stilling i verden

Om lag 260 millioner mennesker kan defineres som urfolk. Disse har ofte opplevd overgrep fra majoritetsbefolkningen i landet og mange lever fortsatt svært utsatt.  

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

I Norge er samene eneste urfolk. Foto: Emmuhl/Wikimedia Commons

Det finnes ingen enhetlig definisjon av urfolk, men årevis med diskusjoner i FN har ført til en liste med noen fellestrekk. Ordet «urbefolkning» viser til de folkene som anses for å ha opprinnelig bodd i et område som har blitt erobret eller kolonisert, eller som bebodde landområdet før nåværende statsgrenser ble fastlagt. Dermed skiller urfolk seg fra nasjonale minoriteter fordi sistnevnte bosatte seg i området etter majoritetsbefolkningen. I Norge er det kun samer som regnes som urfolk, mens jøder, kvener, skogfinner, rom og romani regnes som nasjonale minoriteter. Som regel er urbefolkningen i mindretall i et land, men inuittene på Grønland og urbefolkningen i Bolivia og Guatemala utgjør faktisk et flertall. Urbefolkningen i et land kan bestå av flere etniske grupper som betegnes som urfolk. Et annet viktig kjennetegn ved en urbefolkning, er at de har beholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner. Urbefolkningen har derfor gjerne en annen kulturell og historisk bakgrunn enn majoritetsbefolkningen i samfunnet de er en del av. De mest kjente urfolkene er inuitter, eskimoer, amerikansk urbefolkning (ulike indianer-stammer), aboriginer, maorier, pygmeer, beduiner og nomader.

Totalt finnes det rundt 260 millioner mennesker fordelt på 70 land som kan defineres som urfolk, noe som utgjør om lag 6 % av verdens befolkning. De tre byene med størst andel urbefolkning er Auckland, New Zealand (maori), Winnipeg, Canada (first nations, inuitt og métis), og Lima, Peru (aymara og quechua), og i regnskogen i Amazonas bor det over 400 forskjellige urfolk. I Sør-Amerika, Sentral-Afrika og Ny-Guinea finnes det faktisk til sammen fortsatt rundt 100 urfolkstammer som lever uten kontakt med resten av sivilisasjonen. Av de ca 6700 språkene i verden, regnes om lag 4000 som urfolkspråk.

Quechua-kvinne med barn, Peru. Foto: Wikimedia Commons

Undertrykkelse av urfolk

Urfolk har gjennom historien vært særlig utsatt for diskriminering og overgrep. I FNs folkemordkonversjon defineres folkemord som drap eller andre handlinger som tar sikte på helt eller delvis å ødelegge nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper. Flere, blant annet Folkemordkonvensjonens «far» Raphael Lemkin, har imidlertid også definert kulturelt folkemord som et beslektet begrep. Det finnes ingen internasjonal enighet om definisjonen, men det innebærer handlinger for å ødelegge en nasjon eller etnisk gruppes kultur gjennom angrep på dennes spirituelle, nasjonale eller kulturelle trekk. Urbefolkninger har vært særlig utsatt for nettopp denne type utslettelse der historiske artefakter som bøker, kunst og bygninger har blitt ødelagt, og det er blitt lagt ned forbud mot bruk av deres eget språk, eller mot religiøse eller tradisjonelle praksiser og skikker. Ofte skyldes overgrepene at myndighetene ønsker seg de landområdene som urbefolkningen besitter. Det kan også skyldes et ønske om å samle nasjonen rundt en felles identitet.

Samene i Norge

Etter Norges løsrivelse fra Danmark stod nasjonalromantikken sterkt, og i definisjonen på «det norske» var det ikke plass til samisk språk og kultur. Fornorskningspolitikken fra ca 1850-1950 innebar omfattende diskriminering og assimilering av samene. Den norske politikken overfor samene forandret seg i årene etter Den andre verdenskrig, og i 1960-årene ble samenes rett til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur offisielt godkjent. Likevel preget uenighet over samenes rett til land og vann 1970- og 80-årene. Det var først på 1980-tallet at samene ble anerkjent som et urfolk i Norge, noe som også ga dem flere rettigheter. I 1989 ble Sametinget opprettet og de kan behandle alle saker som etter tingets egen oppfatning berører den samiske folkegruppen. I 1997 ga Kong Harald V en unnskyldning til samene for hvordan de var blitt behandlet av Den norske stat.

Dagens situasjon

FNs internasjonale organisasjon for arbeideres rettigheter (ILO) sin konvensjon nr 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater ble vedtatt i 1989. Konvensjonen sikrer urfolks rett til selv å velge å integrere seg eller beholde sin kulturelle og politiske integritet, og beskytter urfolk mot ufrivillig assimilasjon. Norge var det første landet som ratifiserte konvensjonen (20. juni 1990), men det er kun 21 andre land som har gjort det samme.

Mange urfolk utsettes fortsatt for overgrep. På 1990-tallet ble for eksempel over 2000 urfolkkvinner i Peru tvangssterilisert. Under borgerkrigen i Guatemala i 1960-1996 antas det at om lag 200 000 mennesker tilhørende maya-folket mistet livet i folkemord. I Burma/Myanmar har både karen-folket og rohingyaene blitt utsatt for massakre og tvangsforflytninger. Selv om overgrep ikke alltid er så direkte, er det likevel slik at urfolk verden over lever mer utsatt. I følge Amnesty International er urfolkkvinner mer utsatt for diskriminering av helsevesenet, noe som resulterer i at de generelt sett har høyere mødredødelighet. I Russland har urkvinner seks ganger så høy sannsynlighet for å dø i barsel, og i Namibia er sannsynligheten for at san-kvinner må føde uten kvalifisert personell tilstedet, ti ganger så stor. Arbeidet med å rette søkelyset mot urfolks rettigheter pågår fortsatt, og stadig flere stater tar ansvar for tidligere overgrep. I 2019 fastslo for eksempel en nasjonal rapport i Canada at landets behandling av urfolkkvinner kan betegnes for et folkemord.

Publisert: 6. februar 2020
Print Friendly, PDF & Email