Undervisningsside: Stormakter

På denne siden kan du lære mer om verdens tre stormakter USA, Kina, Russland. Disse har stor innvirkning på internasjonal politikk både i krigs- og fredstid. Det er lenker til flere relevante bakgrunnsartikler, samt forslag til drøftingsoppgaver

Introduksjon til tema 

I Folk og Forsvars sikkerhetspolitiske leksikon betegnes en stormakt som en stat som i kraft av sin størrelse og økonomi spiller en avgjørende rolle og har stor innflytelse på internasjonal politikk. En stormakt er derfor en stat som regnes som sterk på grunn av forhold som størrelse, befolkning, økonomi, ressursrikdom eller militære kapasiteter.

I verden finnes det omlag 200 ulike stater, og alle disse er ulike. Tanken er derfor at man kan rangere verdens stater utfra hvor mektige de er, se undervisningsopplegg om makt. De mektigste statene kalles for stormakter og disse kan bruke makten sin til å påvirke andre stater og få viljen sin. Statene kan dermed i ulik grad utøve innflytelse og legge press på nærmeste naboer, stater i sin region eller på verdensbasis.

I verden i dag snakker vi gjerne om tre stormakter: USA, Russland og Kina. Disse kan i kraft av sin store makt mulighet til å utøve stor innflytelse på verdens øvrige stater. 

Hvem som regnes som stormakt endrer seg

Hvilke stater som regnes som stormakter er på ingen måte skrevet i stein. Imperier har falt og nye har kommet til, disse har også vært med på å forme verden rundt dem. Eksempler er Romerriket og Det osmanske riket. Opp igjennom historien har hvem som regnes som stormakter endret seg mange ganger.

Stormaktene USA og Sovjetunionen stod mot hverandre under Den kalde krigen. Dette kalles et bipolart system. Foto: Wikimedia Commons/Carlos3653

Bare i løpet av 1900-tallet fikk man store endringer. På starten av 1900-tallet var Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland stormaktene i Europa. Etter Den andre verdenskrigen stod USA og Sovjetunionen igjen som de to ledende stormaktene. Etter Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet var USA enerådende internasjonalt. 

Det er viktig å huske at ingen stormakt er født stor. Dette kan godt eksemplifiseres med Kina som på få år har gått fra å være en regional stormakt – altså en stat med makt og innflytelse i sin region – til å bli en internasjonal stormakt som kan ha stor innflytelse på verdenspolitikken. 

I tillegg til dagens tre globale stormakter – USA, Kina og Russland – har vi også flere regionale stormakter som kjemper om innflytelse i sin region. Eksempler på disse er Saudi-Arabia og Iran, samt India og Pakistan. 

Dagens globale stormakter

USA 

USA ble en stormakt i etterkant av Den andre verdenskrigen, da de gamle europeiske stormaktene bukket under som et resultat av fem år med blodig krig på kontinentet. USAs økonomi gikk godt i årene krigen varte og USA var hovedsakelig ikke utsatt for krigshandlinger på eget territorium. Landet var likevel ikke alene i toppen og måtte hele tiden passe på Sovjetunionen, som på mange måter fremstod som USAs likemann.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 stod USA på mange måter alene igjen i toppen. Spørsmålet som raskt steg til overflaten var: Hva i all verden skal vi gjøre nå? Etter flere tiår i bitter maktkamp med rivalen Sovjetunionen, var USA nå i en unik posisjon til å utøve sin vilje uten å ta hensyn til sin gamle rival. USA ønsket en stabil og fredelig verden, med seg selv i sentrum, hvor økonomien og velstanden kunne blomstre.

Spørsmålet var da om man skulle trekke seg helt tilbake, såkalt isolasjonisme, eller om USA – som eneste overlevende stormakt – skulle ta på seg rollen som verdenspoliti og håndheve de lover og regler som ble fattet gjennom FN-systemet. En institusjon landet selv hadde vært med på å utforme i etterkant av krigen og som frem til da hadde tjent dem vel. 

USA valgte som vi vet sistnevnte og, blandet seg inn i en rekke kriser og konflikter. Om man velger å like eller ikke like USAs utenrikspolitiske prioriteringer i perioden etter Den kalde krigen er det ingen fasitsvar på. Faktum er at USAs prioriteringer i perioden fulgte et lett gjenkjennelig mønster som USAs mindre allierte, deriblant Norge, og andre mindre mektige stater, kunne forholde seg til.

I etterkant av presidentvalget i 2016 var det imidlertid mange som fryktet at USA kunne velge å trekke seg vekk fra den internasjonale sene og i økende grad føre en isolasjonistisk politikk. Dette syntes ikke å ha stemt, men med handelsmannen Donald Trump i spissen, ser vi i økende grad et USA som revurderer gamle veivalg og prioritering, og kan synes å være villig til å sette gamle avtaler til side dersom man kan lage nye fordelaktige avtaler. 

Russland 

Etter Den kalde krigen lå Russland med brukket rygg, landet kunne ikke lenger hevde å være en reel motvekt til rivalen USA. I etterkant ble flere taktikker prøvd ut, blant disse var spede forsøk på samarbeid. Dette syntes imidlertid ikke å lyktes, og gradvis har stemmingen mellom USA og Russland surnet på ny. 

Etter at president Vladimir Putin tok over roret ved årtusenskiftet er det stor enighet om at han har prøvd å gjenreise Russland som en stormakt. Det siste tiåret har han vist vilje til å også bruke militærmakt for å utøve og sikre innflytelse internasjonalt. Eksempler finnes blant annet i konflikten mellom Russland og Georgia i 2008, annekteringen av den ukrainske Krim-halvøyen i 2014 og russisk innblanding i borgerkrigen i Syria i favør av Syrias diktator Assad. 

På tross av at viljen til å utøve makt åpenbart er tilstede, kan man stille spørsmål ved landets evne til å opprettholde innflytelse over tid. Russlands økonomi er ikke spesielt sterk – faktisk ikke mye større en Spanias – og på tross av en betydelig oppgradering av Det russiske forsvaret den senere tid, er det lite som tyder på at Russland per dags dato utgjør en reel motvekt til eller trussel for USA. Uavhengig av dette er og forblir Russland en viktig maktfaktor internasjonalt og landet kan utøve betydelig innflytelse internasjonalt. 

Kina 

«La Kina sove, for når hun våkner vil hele verden skjelve» skal Napoleon ha sagt, og mye kan tyde på at han fikk rett. Kina har lenge hatt en stor økonomisk vekst, og gått under klengenavnet «globaliseringens stormakt». Kina har også kunnet utøve stor innflytelse over sine mindre naboer, men den siste tiden kan det nå synes som Kina virkelig har våknet.

Gjennom det ambisiøse belte og vei initiativet har Kina over tid investert masse penger i store infrastruktur prosjekter på alle verdens kontinenter. Flere stater rapporterer nå om at de har problemer med å nedbetale gjelden, og mange ser nå med alvor på Kinas gryende mulighet til å bruke sin økonomiske makt til å få viljen sin internasjonalt. En måte å gjøre dette på kan være ved å tilby lave renter dersom et land med stor gjeld velger å stemme i tråd med Kinas ønsker innenfor FN-systemet. 

Det er enda en stund til Kina kan måle seg med USA hva gjelder militærmakt, men Kina satser sterkt på forsvar og har nylig etablert sin første oversjøiske marinebase i Djibouti, og i motsetning til Russland har Kina økonomien til å satse stort. 

USAs president Donald Trump på statsbesøk til Kina, hvor han møtte kinas leder Xi Jingping Foto: Wikimedia Commons/PAS China 

Stormaktsspill

Stormaktene har mulighet til å bruke sin makt til å fremme sine egeninteresser og til å påvirke utfallet av verdenspolitikken. Kampen om innflytelse som forekommer mellom verdens stormakter, det være seg de tre globale eller ulike regionale stormakter, kalles ofte for stormaktsspill. Noen ganger kan stormaktenes egeninteresser også påvirke utfallet av konflikter, under Den kalde krigen så vi eksempelvis at stormaktene USA og Sovjetunionen støttet hver sin side i ulike nasjonale konflikter for å sikre sin egen innflytelse. 

Å kun ha en stormakt globalt, som i perioden etter Sovjetunionens fall, kalles å ha et unipolartsystem. Du har altså kun en pol, i motsetning til de faktiske polene på jorden – nord- og sydpolen – som er to poler. Under Den kalde krigen sier man at internasjonal politikk var bipolarmed de to polene USA og Sovjetunionen på hver sin side. På begynnelsen av 1900-tallet hadde man mange stormakter, det kalles et multipolart system. Ingen av stormaktene kunne hevde seg alene.

Skiftende allianser, mistenksomhet og gjensidig opprustning var hverdagskost. Mange forklarer utbruddet av Den første verdenskrigen, som nettopp en gradvis eskalerende maktkamp mellom datidens mer eller mindre jevnbyrdige stormakter. I dag kan man ikke lenger si at verden er unipolar. USA er ikke lenger alene i toppen. Russland og spesielt Kina blir stadig viktigere, og flere snakker om at vi er på vei tilbake til en multipolar verden med tre poler. 

Å spå fremtiden er ikke lett, men hvis vi ser tilbake i historien ser vi at hvem som er stormakt ikke er hogget i stein, og man behøver ikke mye fantasi for å kunne forestille seg at ting vil se annerledes ut i fremtiden. Imperier faller og imperier vokser frem. Dagens regelstyrte verdensorden, med FN-systemet i sentrum, er på mange måter et produkt av USAs fremvekst og storhetstid som stormakt.

Hva Kina ønsker å bruke sin makt til i fremtiden, dersom de befester sin stilling som «globaliseringens stormakt», gjenstår å se. Vil Kina se seg tjent med å beholde det eksisterende FN-systemet med fokus på verdier som demokrati, frihandel og universelle menneskerettigheter, eller vil de søke å endre status quotil fordel for noe helt nytt å revolusjonerende? Hvilke endringer som kommer, når de kommer og hva dette vil bety for internasjonal politikk, fred og stabilitet som sådan gjenstår å se. 

Bakgrunnsartikler

Bakgrunnsartikler om USA

Bakgrunnsartikler om Kina

Bakgrunnsartikler om Russland

Bakgrunnsartikler om regionale stormakter

Bakgrunnsartikler om stormaktsspill 

Filmer og dokumentarer

Drøftingsoppgaver

  1. Diskuter hvordan stormaktsspillet noen ganger kan hindre konfliktløsning? Bruk Syria eller Jemen som eksempel. 
  2. Små stater, som Norge, må ofte navigere mellom stormaktene. Hvordan løste Norge dette under Den kalde krigen og hvordan løses det i dag? Prøv å finn frem til forskjeller og likheter.
  3. Hva tror du Kina ønsker å oppnå ved å øke sine investeringer blant annet i Afrika? 
  4. Under Den kalde krigen snakket man om to globale stormakter, USA og Sovjetunionen. På 2000-tallet sa man at USA var enerådende. I dag er det bred enighet om at vi har tre globale stormakter. Er det best å ha en, to eller tre stormakter hvis målet er å bevare og sikre freden? Hvorfor? 
  5. Kan USA gjøre noe for å forhindre at Kina forbigår dem som verdens sterkeste stormakt? Diskuter om du tror det kan komme til å skje (hvorfor/hvorfor ikke). 

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 22. april 2020
Print Friendly, PDF & Email