Undervisningsside: Norge under krigen

På disse sidene lærer du om noen av de mest kjente hendelsene i Norge under krigen, både helteaksjoner og tragedier, sviket mot jødene, misbruk av krigsfanger, nordmenn i tysk tjeneste og innsatsen til motstandsbevegelsen.  

Stortinget med de tyske okkupantenes orlogsflagg med hakekors, V-tegn og propagandabanneret «Tyskland seirer på alle fronter», 1941. Foto: Anders Beer Wilse/Wikimedia Commons

Bakgrunn

Fra den 10. juni 1940 til den 8. mai 1945 var Norge en del av Det stortyske riket. Tyskerne regjerte med rikskommisær Terboven som øverste myndighet. Han var nådeløs mot dem som motarbeidet den tyske militærmakten eller som ikke fulgte ordrer som ble gitt.

Når sant skal sies, så fulgte de fleste nordmenn ordrene de fikk. De gikk på arbeid, de produserte og de tjente penger – på samme vis som før krigen. Stilltiende støttet de dermed tyske interesser, og de ble gjennomgående pent behandlet, særlig i forhold til befolkningen i mange andre okkuperte land. 

Samtidig var det mange nordmenn som motarbeidet okkupasjonsmakten, med undergrunnsaviser, spionasje og annen virksomhet. Noen deltok også i risikofylte operasjoner. Straffen for den slags var arrestasjon, tortur og kanskje dødsstraff.

Det var en viss nød i Norge under krigen. Folk hadde lite mat, og dårlige klær, men de fant løsninger og klarte seg. 

En del av de 538000 radioapparatene som ble beslaglagt. Foto: NTBs Krigsarkiv/Wikimedia Commons

Det var tidvis stor mangel på mange matvarer i byene i Norge under andre verdenskrig. Her fra en matkø i Oslo. Foto: NTBs Krigsarkiv/Wikimedia Commons

 Nasjonal samling

Vidkunn Quisling hadde stiftet partiet «Nasjonal Samling» (NS), som var en slags kopi av Hitlers Nazi-parti. NS appelerte til nasjonal stolthet og viktigheten av å samarbeide med tyskerne.

Mange nordmenn gikk inn i partiet og utførte oppdrag som senere ble betegnet som landssvik. Men det må også nevnes at noen gikk inn med den hensikt å gjøre det best mulige for landet i en vanskelig tid. 

Motstandsbevegelsen

Motstandsarbeidet i Norge ble organisert i en sivil og en militær organisasjon (Sivorg og Milorg). Det begynte forholdsvis amatørmessig, og tyskerne avslørte tidlig mye av virksomheten. Deretter ble arbeidet organisert i hemmelige celler, som vanskelig lot seg rulle opp.

Milorg fikk etter hvert avdelinger i de fleste byer og bygder, og utførte etterretningsoppdrag, tok i mot våpenslipp og gjennomførte sabotasjeaksjoner. Hovedoppgavene ble bestemt av norske myndigheter i England, og enkeltoppdragene ble iverksatt etter ordre fra sentralledelsen i Oslo. En del av medlemmene ble avslørt, og da var straffen svært hard. 

Milorg fikk en svært viktig rolle da freden kom i 1945.

Helteaksjoner

Den mest kjente helteaksjonen i Norge skjedde på Rjukan. Her produserte Norsk Hydros fabrikk tungtvann, som man trodde tyskerne trengte til fremstilling av atomvåpen. En gruppe norske kommandosoldater ble sluppet i fallskjerm over Hardangervidda.

De tok seg fram på ski og banet seg veg til produksjonsanlegget, som de sprengte. Deretter spredte de seg, og utrolig nok kom alle seg tilbake til England, der de fortsatte med nye aksjoner. Om «Tungtvannsaksjonen» er det laget flere filmer. Deltakerne tilhørte våre største krigshelter. 

En tilsvarende aksjon ble utført mot aluminiumproduksjonen i Glomfjord, sør for Bodø. Der ble soldatene satt i land fra ubåter. De tok seg frem til kraftanlegget , som de sprengte, men på vei ut kom de i kamp med tyske styrker, og gikk tomme for ammunisjon.

En ble drept i skuddvekslingen, en annen kom seg unna og de øvrige ble tatt til fange og senere henrettet. Aksjonen var vellykket, men ble fatal for deltakerne. Det skjedde flere sabotasjeaksjoner, men de ovennevnte er de mest kjente.

Måløyraidet

Norge hadde et kompani med såkalte «Commandoes», som var datidens elitesoldter. De ble sendt på en rekke oppdrag på norskekysten. Under et raid mot Måløy ble lederen, skuespiller Martin Linge, drept. Han var høyt respektert og døde som en helt.

Til hans ære ble avdelingen senere kalt «Linge-kompaniet». Etter krigen stiftet krigsveteranene «Linge-klubben», der mange møttes ukentlig, både de som hadde vært «ute» og de som tilhørte motstandsbevegelsen her «hjemme».

Martin Linge. Foto: Wikimedia Commons
Max Manus. Foto: Wikimedia Commons

Telavågtragedien

For å sette en stopper for aksjoner og raid, iverksatte tyskerne etterhvert såkalte «represalier». Mest kjent er tragedien i Telavåg utenfor Bergen. Der ble i 1942 all bebyggelse sprengt og nedbrent. Alle menn fra stedet mellom 16 og 60 år, i alt 71 stykker, ble sent til Tyskland. Der døde 31 i fangenskap i Sachsenhausen konsentrasjonsleir.

Represaliene satte en støkk i dem som planla aksjonene, og de reduserte virksomheten. Man ønsket selvsagt å unngå at uskyldige ble straffet. Demed oppnådde tyskerne hensikten, men de skapte også motvilje i befolkningen.

Arbeid for tyskerne

Som nevnt arbeidet mange nordmenn for tyskerne under krigen. De søkte arbeid og tenkte trolig ikke så mye på hva de bidro til. Det gjaldt byggeprosjekter og ulike former for produksjon. 

Midtveis under felttoget i Norge skjedde det noe meget kritikkverdig i Trøndelag. Her oppfordret ledende politikere ungdommen til å hjelpe tyskerne med å bygge ut flyplassene på Lade og Værnes. Hundrevis av arbeidere meldte seg og ferdigstilte rullebaner, som tyske kampfly senere benyttet i angrep mot norsk styrker, som var i kamp lengre nord i landet og i dalførene på sørsiden av Dovre.  

Jødenes skjebne

I 1942 ble hundrevis av norske jøder arrestert og skipet til Tyskland og Polen, der de fleste ble drept i konsentrasjonsleire som del av tyskernes folkemord på jødene, kalt Holocaust. Av i alt 773 jøder som ble sendt fra Norge, overlevde kun 35. Dette er et sårt og pinlig punkt i vår krishistorie.

Det var nemlig norske politifolk og lensmenn som utførte innsamlingen, og de ble etter krigen kritisert for at de ikke i større grad varslet og hjalp jødene med å komme seg unna. Det gjorde jødene i Danmark, der politet varslet dem i god tid, slik at de rakk å flykte.

I Norge kom omlag halvparten av jødene seg over til Sverige ved hjelp av «grenseloser». Noen av disse tok seg klekkelig betalt, mens andre gjorde det av medfølelse. Risikoen var uansett høy og straffen streng. 

DS.Donau ble brukt som fangeskip til deportasjon av norske jøder. Foto: Wikimedia Commons

Fangeskipet Donau

Transporten av jøder og andre arresterte til konsentrasjonsleirene, skjedde i hovedsak med fangeskipet Donau. En av våre største krigshelter, sabotøren Max Manus, fikk plassert en tidsinstilt bombe under vannlinjen på Donau mens skipet lå til havn i Oslo, og da skipet senere var på vei langs  Nesodden, gikk bomben av og ødela skipet. 

Max Manus urtførte som nevnt en rekke sabotasjeaksjoner, og var også med på sprengningen av tyskernes arkiv med lister over norske gutter som skulle tvangssendes til Østfronten. Trolig reddet han dermed veldig mange fra den sikre død.

Krigsfangene

I løpet av krigen be titusenvis av krigsfanger sendt til Norge for å delta i byggeprosjekter. Det gjaldt forsvarsanlegg langs kysten, flyplasser, havneanlegg, ubåtbunkere, veier og jernbane. Mest kjent er «blodveien» over Saltfjellet. Krigsfangene hadde elendige boforhold, de fikk lite mat og mange omkom pga sult, sykdom, utmattelse og mishandling.

Det må også nevnes at krigsfanger ble rekvirert av norske firmaer som drev arbeid for tyskerne, og norske fangevoktere var ikke det spor bedre enn de tyske. Noen ble faktisk arrestert av tyskerne for sin umenneskelige behandling av fangene.  

krigsfanger i arbeid på Blodveien. Foto: Blodveimuseet/Wikimedia Commons

Filmer

Bakgrunnsartikler

Drøftingsoppgaver

  1. I liten grad har man etter krigen diskutert lovligheten av motstandsarbeid mot makthaverne i et land som har overgitt seg. Hva mener dere om det?
  2. Hvorfor tror dere at «tyske ideer» fenget såpass mange i Norge? 
  3. Ser dere en fare for at tilsvarende ideer igjen skal kunne utvikle seg i Norge, slik  vi ser tilløp til i noen land i Sentral-Europa? 

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 6. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email