Undervisningsside: Hybrid krigføring

På denne siden finner du undervisningsmateriale knyttet til hybrid krigføring. Det er lenker til relevante bakgrunnsartikler, samt forslag til drøftingsoppgaver.

Introduksjon til tema

Hybridkrig, eller hybrid krigføring, er ikke et nytt begrep, men er likevel blitt særlig aktuelt de siste årene. Begrepet kan defineres som «krigføring der både konvensjonelle og ukonvensjonelle metoder benyttes». Hva betyr egentlig dette?

De «små grønne menn». Russiske soldater uten kjennetegn tar kontrollen over Simferopol flyplass på Krim-halvøya 28. februar 2014. Foto: VOA/Wikimedia Commons

Utvikling av hvordan man fører krig

Måten vi ser på krig er formet av historien, og historisk har krig vært noe som stereotypisk utkjempes mellom stater ved bruk av militæret. Det er også dette som tradisjonelt ligger i begrepet konvensjonellkrigføring: de militære styrkene til et land basker sammen med dem fra et annet, og begge sider følger kjente taktikker. Ukonvensjonellkrigføring har historisk blitt forbundet med ikke-statlige aktører. Geriljakrig, terror, propaganda, samt bruk av irregulære styrker, er blant metodene som benyttes.

Hybrid krigføring oppstår når disse to kategoriene smelter sammen: når stater begynner å bruke ukonvensjonelle midler, eller ikke-statlige aktører fører noe som ligner det som er blitt sett på som konvensjonell krigføring. Det er staters krigføring som er fokuset for denne artikkelen.

Illustrasjon: Folk og Forsvar

Tradisjonelt er det den andre parts militære styrker, baser og installasjoner som er hovedmålet i krig. Dette er forskjellig i en hybridkrig, der den andre stats befolkning, økonomi, e.l. blir viktigere mål. Ved å påvirke innbyggerne gjennom for eksempel propaganda, falske nyheter, o.l., forsøker den andre staten å svekke motpartens ønske og vilje til krig. Påvirkning av motpartens befolkning er en stor del av konvensjonelle kriger også, men her har imidlertid militære virkemidler stått i sentrum.

Utviklingen i hybrid krigføring er at det militære element blir skjult, og en større del av påvirkningen skjer for eksempel via internett. Det er altså ikke målet i og for seg som skiller seg ut fra tradisjonell krigføring, men først og fremst metodene som tas i bruk.

Nettopp internetts påvirkning på moderne krigføring kan ikke undervurderes. Mer og mer av vår infrastruktur, slik som vannsystemet, elektrisitet, og betatalingssystemer, er avhengig av internett, og dette gjør skadepotensialet på en motpart enormt.

Krigføring på internett kalles for cyberkrig, og en stats evne til å føre krig her spiller nå en like stor rolle som det gjør på de tre tradisjonelle områdene for krig: land, sjø og luft.

Ofte blir konflikten mellom Israel og Hizbollah i 2006 vist til som standardeksempelet, og flere anser det som starten på hybrid krigføring i moderne forstand. I denne konflikten kombinerte Hizbollah, en ikke statlig libanesisk gruppe, geriljataktikker med konvensjonelle våpen, overvåking og andre metoder som tradisjonelt var assosiert med stater.

Grensen mellom fred og krig viskes ut

De nye metodene for krigføring, spesielt internetts voksende rolle, har medført problemer for det grunnleggende spørsmålet: hva skiller fred fra krig? Gjennom historien har overgangen fra fred til krig ofte blitt markert med en formell krigserklæring fra en stat til en annen. Fremtidens kriger vil neppe bære med seg denne formaliteten, og her spiller hybrid krigføring en viktig rolle.

Når en stat for eksempel bruker soldater uten uniform til å gjennomføre små angrep i andre land, nører opp under lokal uro og kutter strømforsyningen ved bruk av et cyberangrep, kan det være vanskelig for motparten å se om man står overfor et angrep fra en annen stat, og det blir ikke minst vanskelig å avgjøre hvilke mottiltak man skal ty til. Kan et cyberangrep fra en stat rettferdiggjøre et motsvar i form av å sende jagerfly og stridsvogner over grensen?

NATO besluttet på sitt toppmøte i 2016 at cyberkrig skulle inkluderes som et fjerde krigføringsdomene (i tillegg til land, sjø og luft). I tillegg vedtok de at et cyberangrep kunne være nok til å utløse NATO-paktens artikkel 5, som sier at et angrep på et medlemsland skal regnes som et angrep på alle. Russland på sin side har signalisert at et angrep i cyberspace kan rettferdiggjøre et motsvar i form av atomraketter. Ettersom grensene for hva som skal regnes som et «alvorlig nok» angrep blir mer uklare, kan sjansene for å «snuble» inn i en krig bli større.

Relevante artikler om hybrid krigføring

Drøftingsoppgaver

  • Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014 regnes for å være godt et eksempel på hybrid krigføring. Diskuter hvilke metoder tok Russland i bruk på Krim-halvøya som skiller seg fra konvensjonell krigføring.
  • Diskuter hvor grensen for et cyberangrep bør gå for at det skal utløse retten alle stater har til selvforsvar i henhold til FN-pakten? Må liv gå tapt for at man skal regne det som et angrep alvorlig nok til å svare militært?
  • Diskuter hvordan økt bruk av hybrid krigføring av land som Russland har/bør endre måten stater som Norge organiserer forsvaret av landet.
  • Falske nyheter og propaganda fra utenlandske statsmakter har lenge blitt ansett som en trussel mot demokratiet. Diskuter i hvilken grad dette også kan anses som en sikkerhetspolitisk trussel i lys av utviklingen i hybrid krigføring.
  • I henhold til FN-pakten har stater rett til å forsvare seg selv dersom de blir angrepet. Selvforsvaret må imidlertid være proporsjonalt til handlingen staten ble utsatt for. Diskuter i hvilken grad det kan regnes som proporsjonalt å svare på et cyberangrep med bruk av atomraketter, slik russiske myndigheter har antydet de kan gjøre.

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 31. mars 2020
Print Friendly, PDF & Email