Undervisningsside: Frigjøringen av Norge

På denne siden lærer du først om frigjøringen av vårt nordligste fylke, Finnmark, høsten 1944. Deretter ser vi på det som skjedde i maidagene i 1945, da resten av Norge fikk tilbake friheten. Til slutt skal vi se på forhold knyttet til rettsoppgjøret etter krigen. Du finner også forslag til to drøftingsoppgaver, enten til bruk i klassen eller som hjemmeoppgaver.

Tyske soldater forlater Oslo på sykkel den 9. mai 1945. Foto: British Armed Forces.

Bakgrunn

På ettersommeren 1944 ble en stor alliert styrke sendt over Den engelske kanal til Normandie i Frankrike. Der møtte de hard motstand, men klarte å bite seg fast, og de angrep deretter tyskerne fra vest, samtidig som sovjetiske styrker presset på fra øst.

Da virket det klart for de fleste at tyskerne snart kom til å tape krigen. Hadde de da gått til forhandlingsbordet, så kunne de ha reddet noe, men Hitler og nazistlederne trodde fortsatt at krigen kunne vinnes, og valgte å kjempe til siste slutt. 

Den 8. mai 1945 var de nedkjempet og måtte overgi seg. Det gjaldt også tyske styrker i Norge.

Frigjøringen av Finnmark

Område i Kirkenes ødelagt i 1944 av tyskerne før sovjeterne kom. Foto: Riksarkivet

Sommeren 1941 hadde Nazi-Tyskland  angrepet Sovjetunionen på bred front. De rykket raskt fram, og den første tiden knuste de all motstand.

Tyskerne angrep også Sovjetunionen i nord, fra Kirkenes mot Murmansk på Kolahalvøya. Målet var å bryte de sovjetiske transportlinjene fra havnene i nord til fronten lengre sør. Tyskerne feilberegnet flere forhold, bl.a. kulda og en total mangel på veier. Etter en stund kjørte de seg helt fast ved Litsa elven, vest for Murmansk.

Der kjempet de i en stillingskrig i tre år, før russerne høsten 1944 brøt gjennom og presset tyskerne tilbake, godt hjulpet av finske styrker, som nå hadde skiftet side. Etter harde kamper inntok sovjetiske soldater Kirkenes i oktober 1944. Dermed var byen befridd fra tyskerne. 

De sovjetiske styrkene rykket fram til Tanaelv i Varanger. Tyskerne trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms og benyttet «den brente jords taktikk» i Finnmark. De tente på og sprengte all bebyggelse. Størstedelen av befolkningen ble tvangsflyttet sørover, men noen flyktet opp i fjellene, og ca. 3.500 mennesker gjemte seg i gruvegangene ved Bjørnevatn utenfor Kirkenes. 

Så kom de sovjetiske soldatene som befriere, og ga dem som hadde flyktet mat, medisiner og andre nødvendigheter. Naurligvis følte befolkningen stor takknemlighet overfor russerne.  

I Finnmark var det også mange som hadde støttet de sovjetiske styrkene fra posisjoner bak de tyske linjene. De ble kalt «partisaner» og utsatte seg for stor risiko. Etter krigen fikk de liten ære og få dekorasjoner. Man fryktet at båndene til russerne var der fortsatt. Dette forårsaket senere, under Den kalde krigen, et litt anstrengt forhold mellom folk i nord og folk lengre sør i landet.

Tyskernes overgivelse

Fra Hjemmefrontens ledelse. Foto: Nasjonalbibliotekets plakatsamling

Da krigen var slutt i Tyskland, var det spennende å se hva tyskerne i Norge ville gjøre. De hadde flere hundre tusen soldater i landet, mye mareriell og sterke befestninger. Hadde de valgt å kjempe videre, ville Norge ha blitt en slagmark. De vest-allierte kunne ha angrepet tyskerne via Sverige, men det er trolig mer sannsynlig at de sovjetiske styrkene i nord ville ha rykket sørover og «befridd» oss. Om de deretter ville ha trukket seg ut igjen, kan vi ikke vite. 

Den tyske rikskommisæren, Josef Terboven, innså heldigvis at slaget var tapt, og beordret stopp i krigshandlingene før han tok sitt eget liv. Overgivelsen skjedde fredelig og kontrollert. Det ble knapt løsnet et skudd da de norske Milorgsoldatene og den såkalte «Politireserven», som var bygd opp i Sverige, kom og avvæpnet tyskerne. De var sikkert lettet over at det endelig var slutt på krigen. 

Noen tyskere, som hadde begått klare krigsforbrytelser, ble arrestert og senere straffet, men de fleste ble samlet i leirer og etter hvert sendt hjem til et utbombet Tyskland. I mellomtiden ble de satt til å rydde opp og utbedre skader. Mange fikk også urimelige oppdrag, som å rydde miner med spiseredskap. Det var i strid med krigens lover og kostet flere tyske soldater livet.

Krigsfangene

Tyskernes krigsfanger ble satt fri. De skulle også hjem, men mange av de sovjetiske fangene fryktet hjemkomsten. De hadde jo «arbeidet» for fienden og risikerte streng straff. Mange tryglet om å få bli. De ble ikke hørt og ble sendt av sted i kuvogner. Vi vet nå at mange av dem fikk en brutal skjebne. 

«Tyskerjentene»

Noe annet uverdig etter frigjøringen var behandlingen av norske jenter som hadde forelsket seg i tyske soldater. «Tyskertøsene» ble jaget halvnakne ut i gatene, snauklippet og påmalt hakekors. Enda verre var det at mange av «tyskerbarna» i årene som fulgte ble kraftig mobbet under oppveksten.

Mange, som kanskje ikke selv hadde helt «rent mel i posen» benyttet seg av dette, mens andre, som virkelig hadde vært i skuddlinjen, viste stor overbærenhet. Vår største krigshelt, Gunnar Sønsteby, sa: «Krigen er bak oss. Nå skal vi bygge freden, også med det nye Tyskland».

Rettsoppgjøret

De som hadde sviktet under krigen, som enten hadde vært med i Quislings parti, Nasjonal Samling, eller vært med på styre og stell, eller hadde vært soldater på tysk side, ble satt på tiltakebenken og idømt straff. De verste, som landssvikeren Quisling, ble idømt dødsstraff. Andre fikk fengselsstraff av varierende lengde eller bøter. Med tiden ble mange benådet lenge før soningstiden var over. 

Alt i alt må man berømme det omfattende, norske rettoppgjøret. Det skjedde i langt mer verdige former enn i mange andre land. Skal man kritisere noe, må det være at man i liten grad tiltalte de mange som hadde tjent store penger på å samarbeide, produsere og bygge for de tyske styresmaktene. Det gjaldt bl.a. flere store entreprenører. De fikk noen saftige bøter, men i gjenoppbyggingen av Norge tjente de igjen store penger. 

Krigens kostnader

Krigen hadde kostet oss mye, men Norge ble langt mindre ødelagt enn mange andre land som hadde vært i krig. Finnmark var unntaket i Norge. Der var skadene enorme, og det meste måtte bygges opp igjen fra grunnen. Svenskene, som hadde samarbeidet med tyskerne under krigen, hjalp oss godt med boligbyggingen («Svenskehus»). Det reduserte den bitterheten mange følte overfor Sverige. 

Vi skal heller ikke overse at tyskerne i løpet av krigsårene hadde gjort mye for å utvikle norsk industri, og de bygde både veier og jernbane, som oftest ved bruk av krigsfanger. Etter krigen kunne vi bygge videre på dette. Det gjaldt også militære forsvarsanlegg og flyplasser, og tyske styrker etterlot seg en mengde våpen og mye annet militærmateriell, som Forsvaret tok i bruk.

Sovjetisk tilbaketrekking etter krigen

Da freden kom den 8. mai 1945, stod de sovjetiske styrkene fortsatt i Øst-Finnmark, og det var uklart hva de ville gjøre videre. I andre europeiske land som ble «befridd» av sovjetiske styrker, lot Stalin styrkene bli værende etter krigen. Disse landene ble etter hvert tvunget til å innføre kommunistisk ett-parti styre, og de ble automatisk «allierte» med Sovjetunionen.

I Norge trakk Stalin overraskende ut de sovjetiske styrkene i september 1945, ca. fire måneder etter krigens slutt. Hvorfor han gjorde noe annet i Norge enn ellers i Europa, er et ubesvart spørsmål. Kanskje var det i takknemlighet for støtten han mottok fra den norske handelsflåten. Det kan også være at han uansett regnet med at Norge etter hvert ville falle ned «som en moden frukt» på kommunistisk side. 

Som sagt: Vi vet ikke sikkert hvorfor, men for oss ble det uansett en lykkelig slutt på krigen. Vi fikk til og med beholde grensene som vi hadde før krigen. Ikke mange land i Europa var så heldige.

Kongefamiliens hjemkomst den 7. juni 1945. Foto: Karl Harstad/Oslo Museum

Oppsummering

Krigen lærte oss mye. Vi ønsket å være nøytrale, men ble angrepet fordi vi ikke hadde evne til å forsvare vår nøytralitet. 

Under krigen led vi betydelige tap, men målt i antall drepte var våre tap små sammenlignet med tapene i andre land som ble angrepet. 

Vi hadde forholdsvis små ødeleggelser, men ett fylke, Finnmark, ble «jevnet med jorden». Befolkningen der oppe fikk virkelig oppleve krigens gru, særlig befolkningen i Kirkenes, som ble bombet dagstøtt i nesten tre år. Noen byer og tettsteder andre steder i landet ble også bombet under kampene i 1940. Ødeleggelsene senere under krigen var moderate.

Fredsslutningen gikk i hovedsak greit, og rettsoppgjøret skjedde i verdige former. 

Krigen gjorde oss utvilsomt mer internasjonalt orienterte. Vi hadde fått kunnskaper og erfaringer, samt viktige kontakter hos stormaktene. Dette kom godt med i gjenopp­byggingen av landet og kom senere til å prege vårt forhold til andre land. Vi ble samarbeidsorienterte. 

Regjeringen sa etter krigen: Aldri mer 9. april! Senere har det aldri rådet noen tvil om hovedlinjene i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. De politiske partiene har tatt ansvar og sørget for at vi ikke – nok en gang – står ubevæpnet og forsvarsløse. 

Filmer

Bakgrunnsartikler

Drøftingsoppgaver

  1. Er det noe dere mener burde ha skjedd annerledes i rettsoppgjøret? Var det riktig å dømme flere, bl.a. landssvikeren Quisling, til døden? Før krigen hadde vi jo avskaffet dødsstraffen i Norge.
  2. Hvorfor fikk vi etter krigen et mye tettere og vennligere forhold til stormaktene i vest enn til vårt naboland Sovjetunionen? Burde vi ha vist større takknemlighet?

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 8. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email