Undervisningsside: Folkerett

På denne siden finner du undervisningsmateriale med en kort innføring i folkeretten. Det er flere lenker til relevante bakgrunnsartikler, samt forslag til drøftingsoppgaver.

Rommet som FNs sikkerhetsråd møtes i kalles også «The Norway Room» ettersom det er betalt for og innredet av Norge. Foto: CC BY-SA 3.0

Introduksjon til tema

Folkerett brukes som navn på det internasjonale rettssystemet og regulerer forhold mellom stater, samt forholdet mellom stater gjennom internasjonale organisasjoner. Gjennom utviklingen av for eksempel de internasjonale menneskerettighetene har folkeretten i stadig større grad også fått betydning for enkeltpersoners rettigheter og plikter. På denne siden fokuseres det på det grunnleggende systemet, hvor reglene kommer fra, hvordan de håndheves, samt se på noen utfordringer folkeretten har i møtet med situasjoner der stater tar i bruk militærmakt.

Et anarki av stater?

I Norge har man nasjonale lover og regler som legger føringer for hva staten og befolkningen kan og ikke kan gjøre. Til å håndheve disse reglene har man forvaltning, domstoler og politi, og det er disse instansene som eksempelvis staffer om man bryter en regel. I tråd med suverenitetsprinsippet er det bare staten Norge som kan lage lover som skal gjelde for sine innbyggere, og deretter sørge for at disse overholdes. Staters egne lover skal altså regulere innbyggernes oppførsel. Eksempelvis regulerer Norges lover alle norske innbyggere. Hvis du oppholder deg i Norge og for eksempel kjører bil, så må du følge de norske lovene og reglene for bilkjøring. Om du kjøre på rødt lys og derav bryter norsk lov, så kan du bli straffet.

I det internasjonale samfunnet er det derimot statene – ikke verdens innbyggere – som lovene og reglene er ment å regulere. Men hvordan kan man regulerer oppførselen til stater når alle stater kan bestemme over seg selv?

Utgangspunktet for regler i folkeretten er at stater binder seg ved samtykke. Hovedregelen er med andre ord at stater bare er bundet av regler de selv har valgt å bli bundet av, selv om denne hovedregelen naturlig nok har unntak. Dette, sett sammen med fraværet av et effektivt håndhevingssystem, gjør at man kan spørre seg: er verden i grunn bare et anarki av stater? Verdens stater inngår imidlertid avtaler seg i mellom hele tiden, og hovedregelen er at disse overholdes. Det er også noen regler som man anser som ufravikelige, og som den enkelte stat dermed ikke kan velge om den skal forholde seg til eller ikke.

Hvor kommer reglene fra?

For å beskrive hvor regler kommer fra i et rettssystem henviser man til «rettskilder». I Norge har man en nokså vertikal struktur hvor Grunnloven kommer på toppen, etterfulgt av lover gitt av Stortinget, praksis fra domstolene (rettspraksis), osv. (se figur 1) – regler fra et nivå trumfer reglene fra et det under. I folkeretten derimot snakker man gjerne om en horisontal struktur. Dette vil si at de forskjellige regeltypene ikke har et rangsystem (se figur 2).

Det finnes som nevnt ikke noen internasjonal forsamling som vedtar lover eller lignende og i folkeretten snakker man istedenfor om hovedsakelig to kilder til regler: traktater og folkerettslig sedvane.

Traktater: internasjonale avtaler mellom stater. Kan gis forskjellige navn, men det avgjørende er at staten har ment å inngå en folkerettslig forpliktelse. Kan omhandle hva som helst (postvesen, landegrenser, militære allianser, bistand, menneskerettigheter, osv.). Det varierer hvor mange stater som inngår avtalen, og man skiller gjerne mellom avtaler inngått mellom to land (bilaterale avtaler) og avtaler mellom flere land (multilaterale avtaler). Det er kun stater som er tilsluttet en traktat som blir bundet av den. Vi skiller ofte mellom konvensjoner og erklæringer, der det kun er førstnevnte som er bindende for de stater som undertegner.

Folkerettslig sedvane: regler som har sin kilde i staters praksis. Folkerettslig sedvane oppstår når mange nok stater har gjort noe over lengre tid i den tro at det er bindende regler. Disse reglene binder som utgangspunkt automatisk alle verdens stater når de først er oppstått. De fleste sedvanerettslige regler kan fravikes ved avtale mellom stater, mens noen er ufravikelige (for eksempel forbudene mot slaveri, angrepskrig og folkemord).

Hvordan blir reglene håndhevet?

Fraværet av et verdenspoliti gjør at det er opp til statene selv å sørge for at folkeretten blir overholdt. Dette har ført til at mange ser på det internasjonale samfunnet som et anarki – et sted for den sterkeste rett.

Ved et eventuelle brudd på folkerettslige forpliktelser har stater lov å gjøre mottiltak som er proporsjonale til bruddet de er blitt utsatt for. Hvis en stat bryter folkeretten kan for eksempel stater straffe denne staten med økonomiske sanksjoner, slik som for eksempel ble gjort mot Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Små stater uten stor internasjonal innflytelse er helt avhengig av at større og mektige stater overholder sine avtaler ettersom disse ikke har noen stort av pressmidler å ty til ved et eventuelt brudd. Små stater tjener derfor særlig godt på at konflikter løses i multilateralt samarbeid gjennom internasjonale organisasjoner. Særlig viktig i denne sammenheng er FN og dets institusjoner.

I FNs generalforsamling har alle de 193 medlemslandene én stemme, noe som vil si at Norges og USAs stemme teller like mye. Gjennom FN kan stater søke å løse konflikter seg i mellom, også før det eventuelt fører til folkerettslig brudd. I dag blir de fleste internasjonale traktater utarbeidet og vedtatt gjennom FN-systemet, og uttalelser i FNs generalforsamling er et av de viktigste stedene for å kartlegge hva som anses som folkerettslig sedvanerett.

I tillegg til dette er FN-pakten kilde til den internasjonale domstolen i Haag, som har som oppgave å løse tvister mellom verdens stater. Her kommer derimot suverenitetsprinsippet igjen til anvendelse ettersom domstolen bare kan dømme i saker hvor statene har gitt sitt samtykke. Selv om det helt klart er hovedregelen at stater overholder sine forpliktelser, kommer folkeretten ofte til kort, og intet sted er blir dette mer tydelig enn når det er snakk om krig og militærmakt.

Maktforbudet og utfordringer rundt prinsippet om ikke-intervensjon

En ufravikelig regel i folkeretten er at trussel om og bruk av militærmakt mot en annen stats territorium er forbudt og denne regelen er også nedfelt i FN-pakten. Dette henger tett sammen med suverenitetsprinsippet og ikke-intervensjonsprinsippet: ingen stater skal blande seg i andre stater indre anliggende og bruk av militærmakt er den ultimate krenkelse av en annen stats suverenitet. Det er tre unntak fra regelen om bruk av militærmakt mot en annen stat: (1) hvis angrepet er å anse som selvforsvar, (2) godkjennelse av FNs sikkerhetsråd og (3) godkjennelse av den andre staten (for eksempel hvis en statsleder ber en annen stat om hjelp til å slå ned et lokalt opprør).

Til sammen er disse reglene ment som en sikkerhetsventil mot to typer utfordringer. For det første i de tilfeller hvor en stat angriper en annen stat, og for tilfeller hvor en stat utfører overgrep mot egen befolkning. Hvordan reglene er blitt brukt, og i mange tilfeller hvordan de ikke er brukt, har ofte vært kilde til debatt. I den forbindelse er det særlig FNs sikkerhetsråd sin mulighet til å godkjenne bruk av militærmakt som diskuteres.

En åpenbar utfordring er at man er avhengig av enighet mellom alle de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet. Eksempler er Kosovo-krigen på 90-tallet der Sikkerhetsrådet ikke kom til enighet om en resolusjon, og NATO valgte å intervenere uten et FN-mandat. Borgerkrigen i Syria er også et typisk eksempel på hvordan manglende enighet om løsning i Sikkerhetsrådet har fått enorme humanitære konsekvenser.

Alt er ikke lov i krig

Et eksempel på et område der verdens stater er bundet gjennom traktater og sedvane, er det som kalles krigens folkerett. Dette er regler om hva som er lov og hva som ikke er lov til å gjøre når to stater, eller to grupper, er i væpnet konflikt. En av de viktigste reglene kommer til uttrykk gjennom skillet på «stridende» og «ikke-stridende». Denne regelen sier at det ikke er lov å gjennomføre målrettede angrep på sivilbefolkningen og grupper som ikke tar del i kampene.

Det finnes også regler om blant annet våpentyper som er forbudt, samt hvordan man skal behandle fanger og sårede fra den andre parten. Mange traktater er inngått på dette området, og mange av reglene er senere blitt til folkerettslig sedvanerett. Det er altså viktig å understreke at krigens folkerett ikke forbyr krig (utgangspunktet er jo som nevnt ovenfor at bruk av væpnet makt er forbudt), men stiller opp regler for de situasjonene for det enten er brutt ut væpnet konflikt.

Bakgrunnsartikler om folkerett

Om internasjonalt samarbeid og internasjonale organisasjoner

Om konflikter

Lenker til aktuelle sider i sikkerhetspolitiske leksikon:

Drøftingsoppgaver

  1. Diskuter påstanden «Det internasjonale samfunnet er et anarki, og folkeretten er ikke mer enn summen av staters interesser» i lys av dagens stormakter. Er det alltid slik at de sterkeste statenes interesser vinner frem?
  2. Hvilken rolle kan mindre land som Norge spille i det internasjonale samfunnet? Hvor avhengig er vi at folkeretten overholdes?
  3. Mister stater litt av sin rett til å bestemme over seg selv når de anerkjenner reglene i folkeretten? Hva kan eventuelt forklare hvorfor stater likevel følger folkeretten? Diskuter staters opprettholdelse av folkeretten opp mot suverenitetsprinsippet.
  4. Ta utgangspunkt i FNs sikkerhetsråd og drøft om stormaktenes politikk kan ha innvirkning på folkeretten som et system.
  5. Hva tror du grunnene er til at det ofte er vanskelig for stater å bli enig om felles regler? Kan dette variere etter størrelsen på staten?
  6. Les artikkelen om Kosovo-krigen. Var NATOs intervensjon i strid med folkeretten?

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Print Friendly, PDF & Email