Undervisningsside: Diplomati

På denne siden kan du lære mer om diplomati – den formelle kontakten mellom stater. Det er lenker til flere relevante bakgrunnsartikler, samt forslag til drøftingsoppgaver.

FN er verdens viktigste plattform for diplomati. Bildet er fra FNs hovedkontor i Wien. Foto: FN

Introduksjon til tema

Så lenge mennesker har levd i ulike former for sivilisasjoner og samfunn som har hatt kontakt med hverandre, så har man hatt former for diplomati. Diplomati er det systemet som er utviklet for å ivareta den formelle kontakten mellom stater. Det er et bredt og sammensatt felt, men hovedoppgaven er å fremme nasjonale interesser, utvikle venneskaplige forhold mellom land og motvirke krig og konflikt.

Hva er diplomati?

Diplomati er et utenrikspolitisk virkemiddel for stater, og det viktigste systemet til å styre relasjonen mellom stater. Diplomati kan defineres som de virkemidler en stat bruker for å ivareta sine interesser utenfor egne grenser, utenom bruk av krig og vold.

Utenrikspolitikk og diplomati er på mange måter hver sin side av samme mynt. Utenrikspolitikk dreier seg om et lands interesser og målsettinger, slik regjering og parlament har definert dem. Diplomatiet er middelet, og handler om hvordan stater skal gå frem for å nå sine utenrikspolitiske mål. Diplomati kan dermed forklares som utførelsen av utenrikspolitikken.

Diplomati foregår ved forhandlinger og dialog mellom statenes utpekte representanter. Det omfatter både bilateral kontakt direkte mellom to stater, og multilateralt arbeid via internasjonale organisasjoner, slik som FN, EU, NATO. Betegnelsen diplomati stammer fra gresk, hvor «diploma» betyr et (foldet) dokument. Dette har sitt utspring i at offisielle utsendinger til andre land i oldtiden var utstyrt med et diploma som fungerte som legitimasjon.

Starten på diplomatiet

Det finnes skriftlige kilder på diplomati som går tusenvis av år tilbake i tid. Gamle imperier og kongedømmer sendte ofte sine diplomater til nabokonger. Det moderne diplomatiet kan spores tilbake til Italia med Venezia i spissen. På 1500-tallet fikk alle de europeiske stormaktene faste diplomatiske misjoner hos hverandre, men i de mindre statene ble dette ikke alminnelig før etter Freden i Westfalen i 1648.

Særlig etter Den andre verdenskrig økte samhandlingen mellom stater, og diplomatiets oppgaver økte drastisk i omfang. Antallet internasjonale avtaler og internasjonale organisasjoner steg i været. Likevel var ikke diplomatiet folkerettslig regulert før Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem trådte i kraft i 1961. Konvensjonen regulerer hvordan diplomatiske forbindelser mellom stater skal gjennomføres og hvilke privilegier utsendinger har, der blant annet immunitet mot straffeforfølgelse i mottagerlandet er sentralt.

Diplomatiet i dag

Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem ligger fortsatt til grunn for diplomatiet, men verden har endret seg drastisk siden 1961. Eksempelvis var dette samme år som Berlin-muren ble reist. Det tok flere dager før nyheten nådde amerikanske TV-skjermer. Det var altså nok av tid til å skaffe informasjon og avgjøre hvordan situasjonen skulle håndteres, og i mellomtiden dro president John F. Kennedy på seiltur.

Slik fungerer ikke verden, eller diplomatiet, i dag. Tempoet har blitt høyere og høyere, og tidsvinduet blir mindre og mindre. Stater selv kan spre sitt eget budskap raskere og til flere enn noen gang. USAs president Donald Trump kan for eksempel nå 66 millioner følgere 24 timer i døgnet på Twitter. Nyheter sprer seg ekstremt fort, og stater og utenrikstjenester må hele tiden være beredt på å svare på ulike hendelser.

Betydningen av diplomatiske forbindelser

En diplomat er utnevnt til å representere et lands regjering i relasjonen med andre land. En diplomat er en offisiell representant for landet sitt, enten overfor et annet land, i form av en ambassade, eller overfor en internasjonal organisasjon, i form av en delegasjon. De fleste stater har diplomatiske relasjoner med hverandre, men stater har ingen plikt til å sende eller motta diplomater. Videre kan stater trekke tilbake sine representanter, og de kan også bryte diplomatiske forbindelser med hverandre.

Førstnevnte skjer ofte dersom det utvikler seg krig og konflikt i et land, slik at det ikke anses som trygt å ha diplomater i landet. For eksempel stengte Norge og de fleste andre land sine ambassader og tilbakekalte diplomatene sine fra Syria i 2012 etter at borgerkrigen hadde brutt ut. Dette er noe annet enn å bryte diplomatiske forbindelser som en diplomatisk reaksjon. Et godt eksempel på dette er relasjonen mellom USA og Cuba, der det ikke var diplomatiske forbindelser på hele 50 år. Ambassadene ble gjenåpnet i 2015 som en av normaliseringsprosessen etter 50 år med fiendskap.

Norge og diplomatiet

Norges ambassader og delegasjoner i utlandet per 11.2019. Blå=stater der Norge har egen ambassade. Grå= Stater der Norge har sideakkreditering (dvs. ikke egne ambassadekontor, men diplomatiske relasjoner der ambassaden i et nærliggende land er ansvarlige for Norges tilstedeværelse i staten). Hvitt= Ingen diplomatiske forbindelser. Foto: Aquintero82/Wikimedia

Norge hadde etter 1814 og frem til 1905 felles diplomati med Sverige. Etter unionsoppløsningen med Sverige ble det norske utenriksdepartementet etablert, og Norges første diplomatiske forbindelser i London, Berlin, Paris, Petrograd og Tokyo, samt en norsk minister i København.

I dag har Norge diplomatiske relasjoner med de fleste av verdens stater. Det er Utenriksdepartementet som har ansvar for Norges forholdet til andre stater, og sørge for bistand til norske borgere utenfor Norges grenser. Det praktiske utenrikspolitiske arbeidet nasjonalt er det landets utenriksdepartement, ledet av utenriksministeren, som tar seg av.

Utenrikspolitikken kan deles inn i en rekke saksområder, for eksempel sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og bistandspolitikk, som hver har sine målsetninger og sine rammebetingelser. For Norge som alle andre land er sikkerhetspolitikken den viktigste delen av utenrikspolitikken, hvor statens overlevelse og suverenitet er det overordnede målet.

Bakgrunnsartikler

Om staters utenrikspolitikk

Om bilateralt og multilateralt diplomati

Drøftingsoppgaver

  1. Norge er en småstat, som betyr at vi har mindre makt til å påvirke internasjonalt enn det større, mektigere stater har. Diskuterer hvordan småstater kan bruke diplomatiet for å fremme sine interesser i det internasjonale samfunnet. 
  2. Så å si alle land i verden i dag er medlem av FN, samtidig som det finnes mange regionale internasjonale organisasjoner der stater jevnlig møtes. Med så mange multilaterale organisasjoner, drøft om det fortsatt er nødvendig med bilaterale forbindelser mellom land.  
  3. Dersom land ikke har diplomatiske forbindelser med hverandre er det lettere at konflikter bryter ut. Les artikkelen Cuba-USA: Evigvarende uvenner? Diskuter betydningen av at USA og Cuba ikke hadde diplomatiske forbindelser på 50 år.  
  4. En av diplomatenes viktigste rolle er å skaffe egne myndigheter informasjon. Diskuter utfordringene for diplomatiet i dag i lys av et raskt skiftende nyhetsbilde.
  5. Skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk viskes i økende grad ut ettersom globalisering fører til at verden blir mer sammenknyttet. Hva slags utfordringer skaper dette for diplomatiet?

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 23. april 2020
Print Friendly, PDF & Email