Undervisningsside: Artikkel 5 (V)

På denne siden finner du undervisningsmateriale knyttet til Artikkel 5, som regnes som kjernen i NATO-samarbeide. Det er flere lenker til relevante bakgrunnsartikler, samt forslag til drøftingsoppgaver.

Introduksjon til tema

NATO er en forsvarsallianse med 30 medlemmer i Europa og Nord-Amerika. Artikkel 5 (V) er den mest kjente av de i alt 14 artiklene i Atlanterhavspakten, som danner grunnlaget for alliansen. Denne artikkelen betegnes ofte som selve kjernen i NATO og representerer den grunnleggende sikkerhetsgarantien for medlemslandene. Det er nemlig Artikkel 5 som stadfester at dersom et eller flere NATO-land utsettes for et væpnet angrepet, skal dette regnes som et angrep på samtlige av landene. Det er dette som gjør NATO til en kollektiv forsvarsallianse, der de andre medlemmene av NATO plikter å bistå landet/landene som er blitt angrepet. I praksis vil det si at dersom for eksempel Norge skulle bli angrepet, vil de andre 29 landene bidra til å forsvare oss. NATO-medlemskapet, og Artikkel 5, er dermed også kjernen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Artikkelen lyder slik:

«Partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle…»

Historisk bakgrunn

Det første Rådsmøtet ved hovedkvarteret i Brussel den 16 oktober 1967. Foto: NATO

Bakgrunnen for Atlanterhavspakten og forsvarsalliansen NATO var den gryende kalde krigen mot slutten av 1940-årene. I Vest-Europa var man på denne tiden livredde for en ny krig. Som følge av Sovjetunionens handlinger i Øst-Europa, var man særlig bekymret for at Sovjetunionen ville prøve å underlegge seg større deler av det europeiske kontinentet. Særlig invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1948 var essensiell for tanken om opprettelsen av NATO. I tillegg fryktet Vest-Europa at USA ville returnere til isolasjonspolitikken landet hadde ført i mellomkrigstiden, og at Tyskland skulle vokse seg stort og mektig, og igjen utgjøre en militær trussel. Løsningen ble forsvarsalliansen NATO, stiftet den 4. april 1949. Som general lord Hastings Ismay, NATOs første generalsekretæren, sa: alliansen ble opprettet for å «å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede». Ved organisasjonens opprettelse besto NATO av 12 medlemsstater, med Norge som en av de grunnleggende statene. Dette tallet har imidlertid gradvis økt til 30 i 2020.

Hovedmålet for alliansen var å avskrekke stater utenfor unionen, da særlig Sovjetunionen, fra å angripe et av medlemsstatene. I denne sammenhengen vil å avskrekke si å hindre militær aggresjon eller et militært angrep. Da Atlanterhavspakten ble underskrevet i 1949, så man for seg at Artikkel 5 ville bli gjort gjeldende dersom et av de europeiske partnerlandene ble angrepet av Sovjetunionen, men dette skjedde aldri. NATOs tilhengere vil dermed si at avskrekkingen fungerte.

For Norge, som et av Sovjetunionens naboland, var det under Den kalde krigen viktig å ikke bare avskrekke Sovjetunionen fra å angripe Norge, men også å unngå å provosere Sovjetunionen. Dette ble sikret gjennom ulike beroligende tiltak, slik som selvpålagte restriksjoner i det norske NATO-medlemskapet. Et av disse tiltakene var den såkalte basepolitikken, som stadfestet at Norge ikke ville åpne for å ha fremmede lands baser på norsk jord i fredstid. Et annet viktig tiltak var strenge restriksjoner på lagring og stasjonering av atomstridshoder på norsk territorium.

Bruk av Artikkel 5

Ifølge internasjonal lov har ikke stater lov å bruke militærmakt mot hverandre. Det finnes imidlertid to unntak beskrevet i FN-paktens artikkel 51. Det første unntaket er dersom FNs Sikkerhetsråd godkjenner bruk av militærmakt. Det andre unntaket er staters rett til å forsvare seg mot militære angrep. Dette vil si at dersom en stat blir angrepet, har den staten rett til å utøve selvforsvar, enten individuelt eller kollektivt. Det er altså artikkel 51 i FN pakten som legitimerer NATOs kollektive selvforsvar, som beskrevet i Artikkel 5.

NATOs hovedkvarter. Foto: NATO

Det nordatlantiske råd, ofte kalt Rådet, er NATOs høyeste politiske organ, og det er også her enhver beslutning om å ta i bruk Artikkel 5 tas. I Rådet tas alle beslutninger ved enstemmighet. Dersom Artikkel 5 blir tatt i bruk er det likevel opp til hver enkelt medlemsstat å bestemme hva slags form for bistand de vil gi landet som er angrepet – ingenting i Artikkel 5 forplikter medlemsstatene til å yte militær bistand. Avskrekkingen og sikkerhetsgarantien i Artikkel 5, ligger likevel i at det finnes en troverdig garanti for militær bistand ved angrep. Dette demonstrerer NATO i dag i for eksempel de tre baltiske landene og Polen. Her har NATO utplassert stående styrker som er ment å avskrekke Russland fra å angripe, og i ytterste konsekvens bremse en russisk invasjon.

Artikkel 5 har kun blitt tatt i bruk én gang, nemlig i etterkant av terrorangrepet på USA den 11.  september 2001. Terrorangrepet førte til at NATO iverksatte Operation Active Endeavour – som var en maritim antiterroroperasjon i Middelhavet, et kritisk område for europeisk handel, særlig med olje og gass. I tillegg ble Operation Eagle Assist iverksatt. Denne innebar overvåkning av amerikansk luftrom i syv måneder rett etter angrepene.

Terrorangrepet på USA i 2001 utvidet NATOs forståelse av kollektivt selvforsvar til å også inkludere militære angrep fra ikke-statlig aktører, slik som en terrororganisasjon. NATOs forståelse av hva slags type angrep som kan utløse Artikkel 5 har også blitt utvidet. I 2016 vedtok alliansen at et angrep i cyberdomenet kan utløse Artikkel 5, og i 2019 ble det vedtatt at det samme vil gjelde et eventuelt angrep i verdensrommet.

Bakgrunnsartikler om Artikkel 5

Om NATO

Om relevant utvikling i NATOs medlemsstater

Om den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen for NATO

Drøftingsoppgaver

  1. Diskuter hvordan Artikkel 5 bidro til å avskrekke Sovjetunionen fra å angripe Europa under Den kalde krigen.
  2. NATO har gått fra å ha 12 medlemsstater, til å i dag ha 30 medlemmer. Diskuter utfordringene dette kan ha med tanke på at bruk av Artikkel 5 krever konsensus – altså at alle statene er enige.
  3. USAs president Donald Trump har ved flere anledninger satt spørsmålstegn ved landets forpliktelse til NATO. Siden NATO ble opprettet i 1949 har USA vært å regne som selve kjernen i sikkerhetsgarantien som Artikkel 5 gir. Drøft i hvilken grad Artikkel 5 ville fortsatt å gi NATO-medlemmene den sikkerhetsgarantien den gir nå, dersom USA forlot alliansen?
  4. Både Georgia og Ukraina har tidligere uttrykt ønske om NATO-medlemskap. Begge landene opplevde så å bli invadert av Russland. Diskuter hvordan NATOs utvidelse østover, inn i det tidligere Sovjetunionen og tidligere allierte av Sovjetunionen, kan ha vært med å forårsake disse handlingene.
  5. Cyber har blitt anerkjent av NATO som et krigsdomene likestilt med land, sjø og luft. Dette betyr i praksis at et cyberangrep kan utløse Artikkel 5, men det er foreløpig usikkert hva slags type cyberangrep som må til for at Artikkel 5 vil utløses. Diskuterer hva slags type cyberangrep (hvor stort, hva slags mål e.l.) som kunne tenkes å utløse den kollektive forsvarsinnsatsen til NATO under Artikkel 5.
  6. Hybrid krigføring – bruken av både konvensjonelle og ukonvensjonelle metoder for krigføring, herunder cyberangrep, desinformasjon, og bruken av anonymiserte styrker – blir stadig mer vanlig, og ble blant annet tatt i bruk av Russland under annekteringen av Krim-halvøya. En av utfordringene med denne typen krigføring er at den gjør det vanskeligere å vite hvem som står bak et angrep. Diskuter begrensningene av Artikkel 5 i lys av denne utviklingen. Diskuter hvordan Artikkel 5 bidro til å avskrekke Sovjetunionen fra å angripe Europa under Den kalde krigen.

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 2. april 2020
Print Friendly, PDF & Email