Undervisningsside: Responsibility to Protect (R2P)

På denne siden kan du lære mer om det folkerettslige prinsippet «Ansvar for å beskytte», ofte kalt R2P. Det er lenker til flere relevante bakgrunnsartikler, samt forslag til drøftingsoppgaver. Det anbefales å i forkant ha jobbet  undervisningsopplegget for internasjonale organisasjoner, suverenitetsprinsippet og folkerett.

Ordsky R2P. Foto: Folk og Forsvar

Introduksjon til tema

«Ansvar for å beskytte» eller på engelsk «Responsibility to protect», ofte kun omtalt i sin forkortede form «R2P», er et folkerettslig prinsipp som ble vedtatt på FNs verdenstoppmøte i 2005. R2P understreker at det internasjonale samfunnet skal gripe inn – om nødvendig også med militær makt – hvis en stat ikke klarer eller ønsker å beskytte sin egen befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller etnisk rensing.

Definering av R2P

R2P deles gjerne opp i tre deler: statens «ansvar for å beskytte», det internasjonale samfunnets «ansvar for å bistå» og det internasjonale samfunnets «ansvar for å reagere».

  1. Staten bærer det primære ansvaret for å beskytte egen befolkning mot folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og etnisk rensing.
  2. Det internasjonale samfunnet har et ansvar for å oppfordre og hjelpe stater til å overholde dette ansvaret.
  3. Det internasjonale samfunnet har ansvar for å benytte passende diplomatiske, humanitære eller andre midler for å beskytte mennesker mot denne type overgrep. Hvis en stat ikke lykkes i å beskytte egen befolkning skal det internasjonale samfunnet gripe inn i samsvar med mandat fra FN.

FNs rolle

FN og særlig FNs sikkerhetsråd har en viktig rolle i håndhevelsen av R2P. Sikkerhetsrådet er FNs permanente maktorgan med hovedansvar for å opprettholde fred og sikkerhet. Dermed er det Sikkerhetsrådet som kan gi mandat for å forhindre krig, folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten eller etnisk rensing. Frem til R2P ble vedtatt hadde man flere eksempler (Rwanda, Bosnia, Somalia) på at FN og Sikkerhetsrådet ikke hadde evnet å gripe inn i stater hvor myndighetene selv var ansvarlig for forbrytelsene fordi suverenitetsprinsippet sto for sterkt.

Verdenssamfunnet ble handlingslammet og grusomhetene på 90-tallet førte til prosessen med å utarbeide R2P. R2P fastslo at beskyttelse av egen befolkning er staters hovedansvar. Evner ikke eller ønsker ikke stater å beskytte befolkningen kan suverenitetsprinsippet komme i andre rekke og FN gripe inn. Det er da opp til FNs sikkerhetsråd å vurdere om man står overfor en situasjon der sivilbefolkningen må beskyttes og R2P kan benyttes.

Bruk og kritikk av R2P

Sikkerhetsrådet har tatt i bruk R2P ved to anledninger: i Libya i 2011 og i Elfenbenskysten samme år. Libya var derimot det første, og foreløpig eneste, tilfellet hvor FNs sikkerhetsråd har vedtatt bruk av internasjonal militærmakt. Sikkerhetsrådet argumenterte for mandatet da den libyske borgerkrigen fikk verdenssamfunnet til å frykte at myndighetene ville gjennomføre et folkemord mot befolkningen.

Bruken av R2P i Libya har ført til en omfattende debatt. Grunntanken i R2P er å beskytte sivilbefolkningen, og politisk endring er ikke en del av mandatet. Da R2P-intervensjonen i Libya førte til at sittende statsoverhode, Muammar al-Gaddafi, ble avsatt og drept ble mange kritiske og mente at handlingene i Libya hadde gått langt utenfor det som er grunntanken i R2P.

Samtidig er det flere som argumenterer for at R2P burde vært brukt flere ganger. Flere hendelser, blant annet borgerkrigen i Syria, har også blitt diskutert opp imot R2P. For Syrias del har erfaringene fra Libya, samt spenninger og allianser blant Sikkerhetsrådets medlemmer, vært en viktig årsak til at mandatet aldri har blitt brukt for å beskytte den syriske befolkningen.

Bakgrunnsartikler om R2P 

Relevante artikler om internasjonale organisasjoner

Relevante artikler om caser

Relevante artikler fra leksikon

Drøftingsoppgaver:

  1. Diskuter om borgerkrigen i Syria og de påfølgende krigsforbrytelsene gir belegg for å bruke R2P. Ta utgangspunkt i den tredelte definisjonen av R2P.
  2. Les artikkelen om Kosovo. I forkant av at R2P ble vedtatt i 2005 gikk NATO inn i Kosovo for å beskytte sivilbefolkningen fra overgrep og folkemord. Flere har kritisert NATOs intervensjon i Kosovo fordi den ikke hadde mandat fra Sikkerhetsrådet. Kan intervensjonen forsvares i lys av R2P? Dersom R2P hadde vært vedtatt, tror du NATO ville fått mandat til å benytte militærmakt?
  3. FNs sikkerhetsråd har bare gitt R2P-mandat til å benytte militærmakt for å beskytte befolkningen en gang, i Libya 2011. Operasjonen har fått mye kritikk, samtidig som mange mener den var helt nødvendig for å beskytte befolkningen mot folkemord. Les artikkelen «Libya: Fra folkeopprør til borgerkrig», og diskuter påstanden «Operasjonen i Libya gikk lengre enn de burde med hensyn til å beskytte sivilbefolkningen.
  4. FNs Sikkerhetsråd er organet som kan gi et R2P-mandat om å gripe inn i en stat for å beskytte sivilbefolkningen, men Sikkerhetsrådet klarer ofte ikke å komme til enighet på grunn av uenighet blant Rådets medlemmer – slik vi for eksempel har sett i Syria. Noen hevder derfor at stater burde kunne ta i bruk militær makt for å beskytte sivilbefolkning mot grove menneskerettighetsbrudd selv uten et mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Diskuter de moralske og politiske grunnene som kunne gjøre en slik intervensjon legitim.

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 21. april 2020
Print Friendly, PDF & Email