Undervisningsside: Angrepet på Norge 1940

På disse sidene lærer du om hvorfor Norge, sammen med Danmark, ble angrepet av Nazi-Tyskland, hvordan selve angrepet skjedde og hvorledes Norge tok opp kampen. Du finner også forslag til drøftingsoppgaver, enten til bruk i klassen eller som hjemmeoppgaver. Kan kombineres med undervisningssiden om Den andre verdenskrig.

Tyske soldater på Karl Johan i Oslo den 9. april 1940. Foto: ukjent, Varden Morgenbladet /Wikimedia Commons

Bakgrunn

Året før Norge ble angrepet hadde Hitlers Tyskland startet Den andre verdenskrig ved å angripe Polens vestlige del. Sovjetunionen, under Stalin, fulgte opp og tok kontroll med Polens østlige del, slik det var avtalt med Tyskland på forhånd. 

Deretter rykket sovjetiske styrker nordover og nedkjempet de baltiske landene, før de sent i november gikk løs på Finland. Stalin hadde regnet med en rask seier, men finske styrker utnyttet vinterforholdene og maktet etter hvert å stanse de sovjetiske styrkene. Finland tapte tre områder. Ett av dem var Petsmo (Petchenga), som lå mellom Norge og Sovjetunionen i nord. De tapte områdene fikk Finland aldri tilbake, og  Norge har senere hatt en felles grense mot Kolahalvøya og (dagens) Russland.

Mange nordmenn deltok som frivillige i den såkalte «Vinterkrigen» i Finland, og noen av disse ble senere  viktige mostandsmenn. Den mest kjente het Max Manus.

Hvorfor Norge ble angrepet

Norge hadde stått utenfor Den første verdenskrig. Det lyktes fordi vårt land ikke hadde avgjørende militærstrategisk verdi, og vi hadde samtidig styrker som kunne forsvare vår nøytralitet.

Før Den andre verdenskrig var situasjonen en annen. Vår langstrakte kyst ga muligheter for å bygge flyplasser og havneanlegg som kunne støtte fly, fartøy og ubåter i kampen om kontroll i Nordsjøen og Norskehavet. Tyskerne fryktet at britene ville ta hele deler av Norge, og ønsket å komme dem i forkjøpet. Særlig fryktet de at britene skulle ta kontroll over Narvik, som var utskipningshavn for jernmalm fra Kiruna i Sverige til stålverkene i Tyskland. Uten den svenske jernmalmen ville krigsindustrien i Tyskland få store problemer.

Tyskerne visste også at det norske forsvaret var i en dårlig forfatning. De militære manglet moderne materiell og hadde heller ikke fått avholde nødvendige øvelser. Regjeringen mente at vi kunne holde oss utenfor en kommende storkrig ved å «gå stille i dørene». Det var en grov feilvurdering.

Tyske militære advarte Hitler om risikoen ved et angrep mot et land Tyskland ikke grenset til, men Hitler stod på sitt, og han satset også på samarbeid med Vidkunn Quisling, en norsk politiker han hadde hatt samtaler med i Berlin året før.  

Angrepet den 9. april

Andre verdenskrig våren 1940. Kartet viser angrepet på Norge. Foto: Wikimedia Commons

Angrepet på Danmark og Norge ble innledet ved at store skipsgrupper – med mange soldater om bord – ble sendt nordover. Planen var å legge til kai i de viktigste kystbyene sent på natten den 9.april, for deretter å sende soldater til boligene til nøkkelpersoner i de to landene, arrestere dem og fremlegge følgende budskap: «Vi kommer som venner og skal beskytte dere. Samarbeid med oss, slik at vi unngår tap av menneskeliv»

I Danmark gikk dette etter oppskriften, og tyskerne møtte nesten ikke motstand. Landet overga seg etter kort tid. 

I Norge fikk vi et helt annet forløp. Det gikk noenlunde som tyskerne hadde planlagt da fartøyene trengte inn til viktige byer langs kysten, helt opp til Narvik; men skipene som skulle til Oslo, møtte sterk motstand. Hitlers nyeste krigsskip, «Blücher», med en stor styrke om bord, ble nådeløst senket da det sent på natten forsøkte å seile forbi festningen Oscarsborg, som ligger der Oslofjorden er smalest, rett ved Drøbak. 

I hovedstaden rådet det stor forvirring. Tross flere varsler om at tyskerne var på vei, evnet ikke Regjeringen å gi ordre til de militære om å gjøre motstand. Kommandanten på Oscarsborg gjorde derfor det han selv vurderte som sin plikt – og fyrte løs. Hadde han ikke gjort det, ville trolig resultatet i Norge ha blitt som i Danmark. 

Tyskerne nådde ikke frem til Oslo som planlagt. Kongen, Regjeringen og Stortinget kom seg derfor unna i siste liten. De tok toget til Hamar på formiddagen den 9.april. 

Tyske styrker kom senere på dagen med transportfly til Fornebu flyplass. Norske jagerfly og luftvern påførte tyskerne noen tap, men hovedstyrken landet trygt og kunne deretter marsjere inn til hovedstaden og ta kontroll over byen. Men «fuglen var fløyet». Som nevnt var Kongen og norske myndigheter på vei til Hamar. 

Kongens nei

På Hamar samlet de seg og drøftet den alvorlige situasjonen. Statministeren var forvirret og nedbrutt, og ønsket senere å gå av, men Kongen sa nei. Tyskernes sendebud ønsket forhandlinger og ba Kongen godkjenne Quisling, som i en radiotale hadde erklært seg som «landets rettmessige leder», men Kongen sa igjen nei.

Dette resulterte i at tyskerne startet det vi kaller «Jakten på Kongen». De satte inn både bombefly og fallskjermstyrker. Samtidig rådet det stor forvirring i landet etter at Quisling i en radiotale begikk landsforræderi og oppfordret til samarbeid med tyskerne. Dette satte sinnene i kok, og mange ville ta opp kampen mot inntrengerne. 

Forsvarskampen videre

Mye gikk galt i starten. Flere steder, bl.a. i Oslo, hadde Hærens avdelinger sviktet fullstendig, dels på grunn av manglende ordrer fra politisk hold, men også grunnet rot og vingling. Regjeringen utnevnte den dyktige oberst Ruge til forsvarssjef, og han fikk etter hvert orden på forsvarsstriden. Mange steder ble det de påfølgende dager utvist både heltemot og stor kampvilje. Tyskerne møtte sterk motstand flere steder. Viktigst var trolig kampen på Midtskogen ved Elverum, der en tysk elitestyrke, som skulle ta Kongen, ble stanset av norske soldater. 

Kongen og Regjeringen kom seg deretter videre fra Elverum til Nybergsund, opp Østerdalen, over til Gudbrandsdalen, og senere ut til Åndalsnes og Molde, før et skip tok dem videre til Tromsø i nord. Hele tiden hadde de tyskerne i hælene, og flere steder, bl.a. ved Dombås, var det harde kamper. Byer og tettsteder langs ruten ble utsatt for tyske bombeflyangrep, og både militære og mange sivile ble drept. 

Brennende hus ca 40 km fra Lillehammer. Foto: Bundesarchiv, Bild 183-H26353 / Borchert, Erich (Eric) / CC-BY-SA 3.0

Sluttkampen

Det lettet presset at britiske, franske og polske styrker kom oss til unnsetning, både i Sør- og Nord-Norge. Britene hadde svært store tap under kampene i Norge. De profesjonelle tyske styrkene skaffet seg etterhvert kontroll i Sør- og Midt-Norge. I Nord-Norge stod sluttkampen i Narvik.

Tyskerne hadde tatt byen den 9. april, men norske, britiske, franske og polske styrker klarte å gjenerobre byen i slutten av mai. Dette var en bragd som vakte oppmerk­somhet over hele verden. For første gang under krigen ble tyske styrker nedkjempet i et større slag.

Litt senere ble allikevel byen overgitt til tyskerne, etter at britiske og franske styrker ble trukket ut. Da valgte norske myndigheter å gi opp forsvarskampen og søkte tilflukt i Storbritannia. 

Etter to måneders kamp hadde tyskerne erobret Norge, og under resten av krigen var Norge en del av «Det stortyske riket». Det kommer vi tilbake til i Del 3.

Oppsummering

Vi ble angrepet fordi tyskerne ønsket å kontrollere norskekysten. Videre ønsket de å sikre malmtransportene over Narvik fra Kiruna i Sverige. Dessuten var Norge et fristende mål fordi myndighetene hadde forsømt å modernisere Forsvaret og drive øvelser.

De første dagene etter angrepet var det mye kaos. Regjeringen vinglet og mange militære sviktet. Sjefen på Oscarsborg festning var et unntak. Senkningen av Blücher var svært viktig. Dermed kom Kongen og landets myndigheter seg vekk fra Oslo før tyskerne rykket inn.

Etterhvert ble det kjempet hederlig mange steder i landet, og vi klarte å gjenerobre Narvik.
Allikevel måtte vi gi opp forsvarskampen etter ca. to måneder. Vi «kapitulerte» for overmakten. 

Film

Bakgrunnsartikler

Drøftingsoppgaver

  1. Hva ville ha skjedd om Norge hadde vært skikkelig forberedt? Ville da tyskerne latt Norge være i fred? Eller kunne vi se for oss at britene ville ha tatt kontroll med deler av – eller hele -Norge? Ville vi da gjort motstand mot britene og kanskje endt opp på feil side i krigen?
  2.  Sverige var nøytralt under krigen, og hadde et sterkt forsvar. Landet var «tyskvennlig». Ved flere anledninger støttet svenskene tyske operasjoner og de tjente store penger på eksport til Tyskland, både av malm og maskindeler. Hva hadde skjedd om Norge hadde fulgt Sveriges eksempel? Ville vi allikevel ha blitt angrepet? 
  3. Det kunne fort ha gått galt for tyskerne i Norge, og Hitler kunne ha blitt avsatt. Hvordan ville da krigen i Europa ha blitt? 

Ta en titt på vår side med undervisningsinspirasjon til lærere for flere tema. Meld deg også gjerne på vårt månedlige nyhetsbrev med oppdateringer om aktuell sikkerhetspolitikk.

Publisert 5. mai 2020
Print Friendly, PDF & Email