Ukraina

Fire år har gått siden store folkemengder på Maidan-plassen i Kiev krevde president Viktor Janukovitsj sin avgang, noe som ble startskuddet for den blodige konflikten i Ukraina. På papiret har det lenge vært våpenhvile i landet, men i realiteten er det langt fra fred. Klarer verdenssamfunnet å finne en varig løsning på konflikten?

Av Vilde Wetteland Stoa

Fastfrosset konflikt

Foto: BO/Wikimedia Commons

Ukraina ble grepet av uro da president Janukovitsj nektet å signere assosieringsavtalen med EU høsten 2013. Harde reaksjoner på fredelige demonstrasjoner i Kiev utviklet seg til voldelige sammenstøt, og Parlamentet svarte med å avsette presidenten. I kjølvannet av demonstrasjonene i Kiev, ofte betegnet som Euromaidan-bevegelsen, oppsto det spenninger og protester i favør av tettere bånd med Russland i de østlige og sørlige delene av Ukraina. Russland svarte som kjent med å annektere Krim-halvøya, og støtte opprørere i Donbass regionen øst i landet. Pro-russiske separatister erklærte oblastene Donetsk og Luhansk som uavhengige folkerepublikker, basert på omstridte folkeavstemninger, og kamphandlingene mellom separatistene og ukrainske regjeringsstyrker har pågått siden.

Ukraina er fortsatt de facto i borgerkrig. Så langt har konflikten kostet over 10 000 mennesker livet, og mer enn to millioner mennesker har blitt drevet på flukt fra sine hjem siden de væpnede kampene brøt ut. Likevel er dekningen av konflikten i Ukraina temmelig fraværende i norske og internasjonale medier. Ukraina føyer seg på mange måter i listen over glemte konflikter. Kamphandlingene finner i hovedsak sted i Donbass-området, og ikke landet som helhet. I deler av Ukraina er livet relativt fredelig, og konflikten som utspiller seg i østlige områder kan knapt merkes. Konflikten har siden 2015 blitt betegnet som ”fastfrosset”. Ukrainske myndighetene har ikke klart å få kontroll over egne grenser, separatister fortsetter å styre områder i østlige Ukraina, mens Russland opprettholder kontrollen over Krimhalvøya.

Internasjonal respons                                                                     

Å betegne Ukraina som en glemt konflikt vil ikke si at de russiske handlingene er glemt. Tvert imot har Russlands adferd gitt store ringvirkninger. Ukraina-konflikten har lenge vært en hodeplage i Europa. EUs og de øvrige vestlige staters sanksjonslinje, samt innstilling av militært samarbeid, er en direkte respons på russisk annektering av Krimhalvøya og deres militære støtte til opprørsgrupper i Donbass. Det vestlige og internasjonale fokuset er altså i hovedsak en respons på russiske handlinger. Russisk bruk av militærmakt med den hensikt å endre statsgrenser, er noe Europa ikke har opplevd siden den andre verdenskrig. Russlands handlinger blir ansett som klare brudd på folkeretten, men de har også ført til en sterk revurdering av russisk evne og vilje til å bruke militære virkemidler for å fremme russiske interesser. Samarbeid og integrering av Russland har vært fremmet siden den kalde krigs slutt. Russlands adferd i Ukraina markerte brått slutten på denne linjen. Konflikten blir av noen betegnet som en ny kald krig mellom USA og Russland, og har ført til et svært kjølig forhold dem i mellom. Dette skinner gjennom i blant annet i FNs sikkerhetsråd, hvor stormaktene har vanskeligheter for å bli enige om noe som helst, noe som igjen virker hemmende for konfliktløsning andre steder, som for eksempel i den syriske borgerkrigen. Etter snart fire år med sanksjoner mot Russland, som har skadet både russisk og vestlig økonomi, har lite direkte påvirket deres adferd.

Observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har vært ved frontlinjen i Donbass siden den 21. mars 2014, i OSSEs spesielle overvåkingsmisjon til Ukraina (SMM). Misjonen ble deployert etter en forespørsel til OSSE av Ukrainas regjering og en konsensusbeslutning av samtlige 57 deltagerstater. SMM er et ubevæpnet, sivilt oppdrag, som er til stede på bakken i alle regioner i Ukraina. Hovedoppgavene er upartisk å observere og rapportere om situasjonen i Ukraina, samt tilbaketrekningen av tunge våpen fra fronten, både fra ukrainske styrker og de såkalte Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. SMM rapporterer til stadighet om brudd på våpenhvilen, og at Minsk-avtalene ikke blir etterlevd. Russland fortsetter å støtte prorussiske separatister, og ingenting tyder på at Russland vil oppheve annekteringen av Krim.

Kan FN skape fred i Ukraina?

En ting er å straffe Russland for deres adferd, noe som gjøres blant annet gjennom sanksjonene, en annen ting er internasjonalt engasjement for å skape fred i Ukraina. Forhandlingsrunder siden 2014 har ikke gitt varige fredsløsninger, noe som har ført til diskusjoner om hvor vidt en internasjonal fredsoperasjon kunne stanset krigshandlingene i landet. Det er klart at den i så fall ikke kunnet kommet fra NATO eller EU, gitt Russlands misstillit. En fredsopprettende styrke i FN-regi kunne vært et alternativ. Selv om partene i konflikt er uenige om det meste, har det både fra ukrainsk og russisk hold blitt uttalt at FN-styrker muligens kunne blitt deployert for å få slutt på krigen. I september i fjor foreslo den russiske presidenten at en FN-styrke kunne sendes inn for å beskytte OSSE. Som svar på dette, foreslo amerikanske og europeiske diplomater langt mer ambisiøse ideer for en fredsopprettende styrke, med et bredt mandat for å reintegrere utbryterregionene til ukrainsk kontroll i henhold til Minsk-avtalene.


Dersom en FN-fredsopprettende operasjon skulle blitt iverksatt, er det store utfordringer og usikkerheter knyttet til dette. Professor ved Colombia University, Richard Govan, stiller spørsmål ved om det i det hele tatt lar seg gjøre å stabilisere Dombass-regionen gjennom fredsopprettende styrker, og i så fall, hvor bredt mandat skulle denne styrken fått, og hvilke land skulle disse styrkene kommet fra? Svarene her er ikke opplagte. I tillegg er verken ukrainske myndigheter eller separatistene fornøyde med fredsavtalen som ligger til grunn i Minsk-II, noe som forutsier at en fredsopprettende styrke kun for å implementere Minsk-avtalene trolig ikke vil gi varig fred. Det er videre tvilsomt at det ville falle i god jord for russerne å ha FN-styrker tett opp mot grensen, særlig om disse består av vestlige soldater. Et alternativ her ville vært å bruke mer nøytrale styrker, som for eksempel europeiske ikke-NATO stater, eller styrker fra søramerikanske land. Likevel er det en lang vei å gå for kunne løse konflikten gjennom en FN-operasjon. En fredsopprettende FN-styrke forutsetter at Sikkerhetsrådet er enig om styrkens mandat og ”end-state” for Ukraina (inkludert Krimhalvøya), noe de helt tydelig ikke er. Enn så lenge forblir konflikten fastfrosset, og Russland sitter i stor grad på nøkkelen for å få løst den.

Publisert: 23. mars 2018