Ukraina-konflikten: ikke lengre fastfrosset?

Etter at russisk kystvakt kapret tre ukrainske marinefartøy i Svartehavet og tok mannskapene til fange, har konflikten mellom Russland og Ukraina eskalert kraftig. Ukraina-konflikten har siden 2015 blitt betegnet som ”fastfrosset”. Er den siste tids hendelser tegn på en oppvarming?

Av Vilde Wetteland Stoa

Snart fem år har gått siden store folkemengder på Maidan-plassen i Kiev krevde president Viktor Janukovitsj sin avgang, noe som ble startskuddet for den blodige konflikten i Ukraina. Det er snakk om konflikt både på lokalt, regionalt og globalt nivå – den lokale borgerkrigen mellom ukrainske myndigheter og pro-russiske separatistbevegelser i Donbass regionen, den regionale mellomstatlige konflikten mellom Russland og Ukraina, og den mer globale konflikten mellom Vesten og NATO på den ene side, og Russland på den andre siden. Borgerkrigen har siden 2014 fortsatt å rase øst i landet, mens konflikten på det regionale og globale plan har båret preg av mistillit, lite dialog og et svært kjølig forhold mellom partene. Likevel har ingen av partene hatt noe interesse i å øke konfliktnivået ytterligere, noe som har gjort den fem år lange konflikten både stillestående og fastfrosset, med klare paralleller til Den kalde krigen. Kan den siste tids hendelser endre på dette? Ukrainas president, Petro Poroshenko, har advart om at den økte spenningen etter den russiske kapringen kan føre til fullskala krig mellom landene. Russlands president Vladimir Putin har på sin side uttalt at krigen i Ukraina vil fortsette så lenge de nåværende ukrainske myndighetene sitter ved makten, da han hevder de ikke har noen interesse i å løse konflikten på en fredelig måte.

Azovhavet, den tredje fronten i konflikten?

Russlands president Vladimir Putin og Ukrainas daværende president Leonid Kuchma ratifiserer i 2004 avtalen som erklærer Azovhavet som internt farvann som begge land skal dele kontrollen over. Foto: Kremlin

De nye spenningene mellom Ukraina og Russland dateres tilbake til den 25. november, da to små ukrainske kanonbåter og en slepebåt tilhørende den ukrainske marinen ble beskutt og beslaglagt av russisk kystvakt. Hendelsen fant sted i Azovhavet, en bukt mellom den okkuperte Krim-halvøya i vest, Ukraina i nord og Russland i øst, som er forbundet med Svartehavet gjennom Kertsjstredet. Tre av mannskapet ble såret, og alle 24 ble pågrepet og holdes fortsatt i Moskva. Skipene ble fraktet til Kertsjstredet, der de nå er beslaglagt av russerne. Ukraina hevder Russland beslagla båtene deres ulovlig, mens Russland mener skipene oppholdt seg ulovlig i farvannet. Azovhavet er etter en avtale mellom Russland og Ukraina fra 2003 et felles territorium som de skal dele kontroll over, og hvor både kommersielle og militære fartøy skal ha fri tilgang gjennom Kertsjstredet. Russland ønsker med kapringen å illustrere at Krim og nærliggende farvann er russisk, selv om de færreste land er enig i dette. Etter Russland annekterte Krim-halvøya i 2014 har de bygget en bro fra Krim til det russiske fastland, over stredet. Det kan få store økonomiske konsekvenser for Ukraina dersom Russland skulle blokkere Kertsjstredet.

Broen mellom Krim-halvøya og det russiske fastlandet under konstruksjon. Foto: Kremlin

Selv om det ikke har vært i fokus hos medier eller det internasjonale samfunnet, så har Azovhavet stadig blitt et mer spenningsfylt område, hvor det har skjedd en rekke episoder mellom Russland og Ukraina den siste tiden. Det er stor militær aktivitet i området, noe som gjør at spenningen stiger. Den første hendelsen fant sted i mars, da ukrainsk kystvakt anholdt et krimregistrert fiskefartøy anklaget for å ulovelig seile inn i ukrainsk farvann. Russland beskyldte Ukraina for å drive med ”statlig piratvirksomhet”, og svarte med å anholde et ukrainsk fiskefartøy, anklaget for ulovelig fiske.

Ukraina svarte på den russiske kapringen med å innføre unntakstilstand for landet i 30 dager, og innføre innreiseforbud for alle russiske menn mellom 16 og 60 år så lenge unntakstilstanden gjelder. Myndighetene hevder at årsaken til innreiseforbudet er å forhindre russere å delta i de væpnede kampene i Ukraina. Etter hendelsen etterspurte Ukrainas statsminister NATO om å sende skip til Azovhavet, noe NATO har avvist. Men organisasjonen har, i tråd med det internasjonale samfunnet forøvrig, kritisert Russland i ettertid. Som svar på hendelsen avlyste USAs president Donald Trump et møte med Vladimir Putin. Tyskland har bedt Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) om å bidra til å finne en løsning på striden rundt Azovhavet. Samtidig har Russlands utenriksminister Sergej Lavrov avvist forslaget om mekling i konflikten med Ukraina. Flere eksperter omtaler nå Azovhavet som den tredje fronten i konflikten, etter Donbass og Krim, hvor vi fremover kan få flere hendelser tilsvarende kapringen i november.

 

Ukraina-konflikten

Ukraina ble grepet av uro da president Janukovitsj nektet å signere assosieringsavtalen med EU høsten 2013. Harde reaksjoner på fredelige demonstrasjoner i Kiev utviklet seg til voldelige sammenstøt, og Parlamentet svarte med å avsette presidenten. I kjølvannet av demonstrasjonene i Kiev, ofte betegnet som Euromaidan-bevegelsen, oppsto det spenninger og protester i favør av tettere bånd med Russland i de østlige og sørlige delene av Ukraina. Russland svarte som kjent med å annektere Krim-halvøya, og støtte opprørere i Donbass regionen øst i landet. Pro-russiske separatister erklærte oblastene Donetsk og Luhansk som uavhengige folkerepublikker, basert på omstridte folkeavstemninger, og kamphandlingene mellom separatistene og ukrainske regjeringsstyrker har pågått siden. På papiret har det lenge vært våpenhvile i landet, men i realiteten er det langt fra fred.

Det ukrainske militæret kjemper mot opprørsgrupper i Øst-Ukraina. Foto: Taras Gren/Minstry of defence of Ukraine

Ukraina er fortsatt de facto i borgerkrig. Så langt har konflikten kostet over 10 000 mennesker livet, om lag halvparten av dem sivile, og mer enn to millioner mennesker har blitt drevet på flukt. Kamphandlingene finner i hovedsak sted i Donbass-området. Ukrainske myndighetene har ikke klart å få kontroll over egne grenser, separatister fortsetter å styre områder i det østlige Ukraina, mens Russland opprettholder kontrollen over Krimhalvøya. Forhandlingsrunder siden 2014 har altså ikke gitt varige fredsløsninger, og hverken ukrainske myndigheter eller Russland er fornøyd med innholdet i Minsk II avtalen. OSSE har vært ved frontlinjen i Donbass siden mars 2014, i OSSEs spesielle overvåkingsmisjon til Ukraina (SMM). SMM er et ubevæpnet, sivilt oppdrag som upartisk skal observere og rapportere om situasjonen i Ukraina, samt tilbaketrekningen av tunge våpen fra fronten, både fra ukrainske styrker og de såkalte Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. SMM rapporterer til stadighet om brudd på våpenhvilen, og at Minsk-avtalene ikke blir etterlevd.

Internasjonal fordømmelse

Ukraina-konflikten har lenge vært en hodepine i Europa. Russisk bruk av militærmakt med den hensikt å endre statsgrenser, er noe Europa ikke har opplevd siden Den andre verdenskrig. Russlands handlinger blir ansett som klare brudd på folkeretten, og har også ført til en sterk revurdering av russisk evne og vilje til å bruke militære virkemidler for å fremme russiske interesser. Samarbeid og integrering av Russland har vært fremmet i Europa siden Den kalde krigs slutt. Russlands adferd i Ukraina markerte brått slutten på denne linjen. EUs og de øvrige vestlige staters sanksjonslinje, samt innstilling av militært samarbeid, er en direkte respons på russisk annektering av Krim-halvøya og deres militære støtte til opprørsgrupper i Donbass.

Den russiske kapringen av den ukrainske marinens fartøy i november, møtte sterk kritikk internasjonalt. FNs sikkerhetsråd svarte med å innkalle til hastemøte for å diskutere situasjonen. Generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, har gitt Ukraina sin fulle støtte og innkalte også til krisemøte i NATO-Ukraina kommisjonen. EU-presidenten Donald Tusk fordømte den russiske maktbruken. Samtidig understreket Tysklands forbundskansler Angela Merkel at hendelsen må løses med fredlig dialog, ikke med militære maktmidler. Russland tøyer grensene, men deres handlinger, inkludert høstens kapring, er resultatet av strategiske overveielser, der russerne gjør det de vet de kan gjøre uten store internasjonale konsekvenser.  Snart fire år med fordømmelser og sanksjoner mot Russland har skadet både russisk og vestlig økonomi, men likevel ikke påvirket russisk adferd i ønsket retning.

Ingen av partene er interessert i at dette skal eskalere til en høyintensitetskonflikt. At NATO avviste Ukrainas forespørsel om utplassering av NATO-skip i området illustrerer tydelig at dette er en konflikt NATO ikke ønsker å være en del av. Når hverken Russland eller Vesten ønsker å forverre det allerede dårlige forholdet dem imellom, og Ukraina ikke klarer å stå i mot Russland alene, tyder det på at konflikten vil fortsette å være fastfrosset også i fremtiden. Selv om det hersker liten tvil om at Ukraina ville tapt en mellomstatlig krig med Russland, så er det lite som tyder på at Russland ville risikere en fullskala krig - noe som kunne tvunget Vesten til å involvere seg. Dermed taler det for at status quo opprettholdes. Russland fortsetter å støtte pro-russiske separatister, Vesten fortsetter enn så lenge å sanksjonere russiske handlinger, og ingenting tyder på at Russland noensinne vil oppheve annekteringen av Krim.  

 

Publisert: 18.12.2018