Tyskland: Europas stormakt

Tyskland har blitt Europas sentrum – en tanke som for bare noen tiår siden skremte vettet av andre europeiske land.

Av: Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Etter at Tyskland hadde en sentral rolle i å starte to verdenskriger i første halvdel av 1900-tallet, dreide europeisk sikkerhetspolitikk seg i andre halvdel i stor grad om å holde Tyskland under kontroll. NATOs første generalsekretær, britiske Lord Ismay, skal ha sagt det i klartekst da alliansen ble opprettet i 1949: «NATOs viktigste oppgave er å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede.». Da Tyskland ble gjenforent i 1990 var det mange i både Storbritannia og Frankrike som fryktet følgene av et nytt økonomisk maktsentrum i Europa. Men også Tyskland fryktet denne rollen.

For Tyskland var hovedspørsmålet hvordan landet noen gang ville kunne føre en utenrikspolitikk – for ikke å snakke om sikkerhetspolitikk – uten at rollen i de to verdenskrigene ville dukke opp og at landet skulle anklages for å søke ekspansjon. Løsningen ble internasjonalt samarbeid. Vest-Tyskland ble tatt opp som NATO-medlem allerede i 1955. Ved å omdanne datidens EF til en politisk og økonomisk union – kalt EU – ville den tyske nasjonalbanken legges ned, og landet ville bindes fast i et forpliktende politisk rammeverk. Ingen ville kunne tvile på Tysklands motiver. NATO og EU ble arenaer der Tyskland kunne vokse seg sterkt, samtidig som de forpliktende organisasjonene bygget opp tillit og reduserte frykt blant de andre europeiske landene.

Moder Europa

Angela Merkel har gitt Tyskland en lederrolle i Europa som ville vært utenkelig for noen tiår siden. Foto: Scanpix

Å vokse seg sterkt er nøyaktig det Tyskland har gjort de snart 30 årene etter gjenforeningen. Med forbundskansler Angela Merkel i førersetet har Tyskland fått en ny lederrolle i Europa. Et mye brukt sitat fra EUs tidlige dager på 70-tallet var daværende utenriksminister i USA, Henry Kissinger, som skal ha uttalt: «hvem ringer jeg for å snakke med Europa?». Dette illustrerte den noe ukoordinerte utenrikspolitikken blant de europeiske statene. De siste 15 årene har dette imidlertid ikke lenger vært noe spørsmål; den telefonen går til Angela Merkel, et faktum som også har gitt henne tilnavnet «Moder Europa». Tre ganger på rad har hun blitt kåret til verdens mektigste kvinne av Forbes Magazine.

En hovedårsak til at Tyskland har fått denne rollen, skyldes deres økonomi. Tyskland har fått til noe mange andre europeiske land bare kan drømme om: Å beholde sin industri og samtidig finansiere et av verdens mest omfattende velferdssystemer. Under Merkel har Tyskland fått både et velfungerende demokrati og en bunnsolid økonomi i en ellers kriserammet samtid. Da finanskrisen for alvor rammet Europa i 2008, var det tysk økonomi og ikke minst den tydelige lederen Merkel som måtte trå til og kreve innsparinger og reguleringer og rydde opp på europeisk nivå.

Tysklands utenrikspolitikk har gjennom det 21. århundret vært sentrert rundt å gjøre opp for sine tidligere synder. Politikken har basert seg på å betale en stor del av NATO og EU sine budsjetter, men la andre land ta seg av den faktiske militærbruken. Ikke bare har Tyskland hatt en økonomisk lederrolle, men sakte og sikkert har også den sikkerhetspolitiske selvtilliten vokst. Etter Russlands annektering av Krim, er det Angela Merkel som har ledet et (historisk) samlet EU i sanksjonsregimet mot Putin.

Interne uroligheter

Også under flyktningkrisen i 2015 ble Angela Merkel et symbol på lederskap. Mye av fokuset i Tyskland har vært på at flyktningene ikke trenger å være en byrde for samfunnet, men snarere en ressurs. Tyskland har en av verdens laveste fødselsrater på 1,38 barn pr kvinne, og det forventes at befolkningen kan synke med ti millioner innen 2050. I 2030 forventes kun 54 prosent av befolkningen å være yrkesaktive. Mange av flyktningene som ankommer Europa er ressurssterke og har ofte høyere utdanning fra hjemlandet. I tysk industri står lærlingplasser og nærmere 500 000 arbeidsplasser tomme. En liberalisering av arbeidsmarkedet er i gang slik at det blir mulig å ansette asylsøkere også mens asylsøknaden behandles.

Det er imidlertid også en voksende frykt blant tyskere for at samfunnet ikke er i stand til å håndtere denne enorme mengden nye medborgere på en forsvarlig måte. Og denne skepsisen tar også radikale former. Akkurat som i andre europeiske land, vokser de høyreradikale miljøene i Tyskland, og den tyske regjeringen anslår at det er om lag 24 000 høyreekstremister i landet, hvorav halvparten anses som voldelige (pr. 2019). Det har også vært en økning på 10 prosent i antisemittiske lovbrudd fra 2017 til 2018, og som i andre europeiske land har en generell fragmentering av befolkningen vært et økende problem.

Et nytt tysk problem?

«Det tyske problemet» har historisk sett handlet om frykten for et for sterkt Tyskland. Nå er det imidlertid flere som peker på at det nye tyske problemet paradoksalt nok kanskje er at Tyskland er for svakt. Tyskland bruker 1,2 prosent av BNP på forsvar. Å nå NATOs toprosentmål vil derfor innebære en nær dobling av forsvarsbudsjettet – fra 36,6 milliarder euro til 70 milliarder euro. Til sammenlikning ligger det russiske forsvarsbudsjettet på rundt 75 milliarder euro. Med USAs nølende rolle og økende isolasjonisme, kombinert med Russlands økende offensive opptrenden og behovet for at Europa i større grad tar ansvar for egen sikkerhet, er det flere som påpeker at Tysklands militære rolle i Europa kanskje må revurderes. Flere land krever at Tyskland nå normaliserer sin opptreden på den internasjonale scene og virkelig eier den lederrollen de nærmest har snublet inn i.

Tyskland er blitt en uunnværlig makt i Europa. Merkel gikk av som partileder i Christlich Demokratische Union (CDU) i desember 2018 etter to dårlige delstatsvalg, og varslet at hun ikke vil stille til gjenvalg som forbundskansler når perioden går ut i 2021. Flere uttrykker bekymring for at det vil oppstå et maktvakuum ikke bare i Tyskland, men også i Europa, med Merkels avgang. Dette skjer i en periode der det også stadig oftere påpekes at vi står overfor en ny verdensorden der autoritære ledere, økt fragmentering og konkurranse mellom stormaktene igjen blir dominerende trekk ved internasjonal politikk. Det store spørsmålet er om Tysklands nye forbundskansler vil være en sterk nok skikkelse til å kunne fortsette å lede Europa – eller eventuelt hvilket annet land som har mulighet til å ta over. Storbritannia har mer enn nok med Brexit – og er neppe det beste symbolet på europeisk enhet for tiden – og Spania, som er Europas fjerde økonomi, har hatt store interne utfordringer med katalanerne. Tilbake står Frankrike med Emmanuel Macron i spissen. På tross av at Macron er EU-tilhenger og har store planer om mer europeisk samarbeid, har historien vist at det er det tysk-franske samarbeidet – ofte omtalt som «motoren» – som driver europeisk integrasjon fremover. Macron vil neppe ha mulighet til å drive Europa uten et sterkt og mektig Tyskland ved sin side.

Tyske Ursula von der Leyen tar over som president for Europakommisjonen den 31. oktober 2019. Foto: Flickr/European Parliament

I juli ble det klart at Macron vil få en ny tysk kvinne å forholde seg til. Den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen ble valgt til å overta embete som president for Europakommisjonen når Jean-Claude Juncker trer ned den 31. oktober. Von der Leyen blir dermed sjef for EUs utøvende organ, med mye makt til å forme EUs retning de neste årene. Valget var svært kontroversielt, von der Leyen var ikke en gang nominert til stillingen, og betraktes av mange som en avtale gjort mellom statslederne på bakrommet, med Merkel som hovedinitiator. Det er dermed stor grunn til å tro at vi ikke har sett det siste til sterke, kvinnelige tyske ledere i europeisk politikk.


Publisert: 3. september 2019

Print Friendly, PDF & Email