Fra å ha vært bitre fiender i mesteparten av sin historie, ser Tyrkia og Russland nå ut til å ha kommet nærmere hverandre. Men hvor lenge vil dette vare i dagens spente situasjon? Og hvilke konsekvenser kan det ha for NATO-samarbeidet?
Tyrkia har i økende grad blitt en hodepine for forsvarsalliansen NATO. Ikke bare har landet under ledelse av president Recep Tayyip Erdoğan gått i en mer autoritær og religiøs retning, landet har i økende grad begynt å tilnærme seg Russland, et land NATO i økende grad vurderer som en trussel.
Det gode forholdet står i sterk kontrast til situasjonen for noen år siden. I november 2015 ble et russisk kampfly skutt ned av tyrkiske jagerfly nær grensen mellom Syria og Tyrkia. Erdoğan hevdet russerne var i tyrkisk luftrom og at de fikk ti advarsler om å snu, mens Putin nektet for begge disse påstandene.
Putin varslet videre at nedskytningen ville få alvorlige konsekvenser, og spenningsnivået økte. Ikke før sommeren 2016, da Erdoğan offisielt ba Putin om unnskyldning for nedskytingen, pustet Vesten ut. Få ville imidlertid gjettet da at landene skulle gå fra å være bitre fiender til bli bestevenner. Dette gir NATO vel så mye hodebry som da forholdet var på sitt verste.
Tilnærmingen til Russland
I kjølvannet av kuppforsøket i Tyrkia i 2016, har president Erdoğan ført landet lenger vekk fra sine verdiene som dannet grunnlaget for NATO. Under påskudd av å skulle renske staten for kuppmakerne, har presidenten gått i en mer autoritær retning. Både maktfordeling og menneskerettigheter har blitt undertrykket. Han har forfulgt pro-vestlige journalister, akademikere og militært ansatte.
Presidenten har også tatt en rekke utenrikspolitiske valg som har ført Tyrkia lenger unna sine allierte. Tyrkia har kjøpt F-35 fra USA, men valgte å kjøpe det russiske S-400 rakettskjoldet til tross for at NATO insisterer på at det kan være stor risiko å bruke disse systemene sammen. Dermed kansellerte USA F-35-salget.
Det nye vennskapet har blomstret til tross for at Russland bruker Tyrkias bakgård – Midtøsten – som en arena for selvhevdelse. Tidligere har Tyrkia brukt NATO for å balansere russisk innflytelse i denne regionen der de ofte har motstridende interesser. Erdoğan ser nå ut til å ha valgt en ny strategi – nemlig å nærme seg Russland i stedet.
Fra russisk side har forholdet sine fordeler, da de lenge har jobbet for økt innflytelse i Midtøsten. I tillegg ønsker Russland tilgang til Middelhavet, noe som er sentralt i russisk geopolitisk tenkning. En allianse med Tyrkia kan gi dem dette. Dermed vil Russland potensielt kunne øve press på Sør-Europa i større grad enn tidligere.
«Bandwagoning»
Opp igjennom historien har vi ofte sett stater gå sammen i allianser for å posisjonere seg mot en sterkere stat og maksimere sjansen for egen overlevelse. Gjennom 1800- og 1900-tallet tapte det daværende Ottomanske riket flere viktige kriger mot Russland, og mistet dermed sin innflytelse på Balkan. Samtidig bygget det et allianseforhold med Storbritannia og Frankrike.
Historisk sett har Tyrkia sett på Russland som en av hovedtruslene mot tyrkisk stabilitet og sikkerhet. Dette var også noe av bakgrunnen for Tyrkias ønske om å bli med i NATO i 1952. Når Tyrkia nå knytter tettere bånd med Russland, er det imidlertid ikke for å balansere mot en mektigere stat.
Tyrkias strategiske partnerskap med Russland kan klassifiseres som det man i studier av internasjonale relasjoner kaller «bandwagoning». Uttrykket – som ikke har noen god norsk oversettelse – brukes for å beskrive tilfeller der en stat går i allianse med en i utgangspunktet rivaliserende og sterkere stat. Godene disse to oppnår sammen er skjevfordelt til fordel for den sterke staten.
Bandwagoning er med andre ord en strategi brukt av stater som er i en svak posisjon, og som frykter at kostnadene ved å stå imot den sterkere staten vil overgå fordelene. Tyrkias ønske om tettere bånd til Russland kan sees i sammenheng med det Erdoğan oppfatter som endringer i landets sikkerhetssituasjon og trusselbilde.
Da Russland var hovedtrusselen, brukte Tyrkia NATO for å sikre seg. I dag oppfattes imidlertid kurdisk separatisme i økende grad som hovedtrusselen. Når de allierte i NATO ikke er villige til å bekjempe denne trusselen, søker Tyrkia etter en annen mektig partner. Dette kan imidlertid være en risikabel strategi, fordi det gir den rivaliserende staten mulighet til å bli enda sterkere.
Trusselen fra kurderne
Kurderne er verdens største folkegruppe uten en egen stat. Det finnes om lag 30 millioner kurdere i et område som omfatter deler av Tyrkia, Syria, Irak og Iran. I Tyrkia finnes det mellom 12 og 15 millioner kurdere. Det tilsvarer om lag 20 % av befolkningen i landet.
Kurdernes kamp for et selvstendig Kurdistan har blitt slått særlig hardt ned på i Tyrkia. Her har de blitt møtt med undertrykkelse, politisk forfølgelse og diskriminering. USA har tidligere støttet Tyrkia i deres motstand mot kurderne, men dette endret seg med borgerkrigen i Syria.
Kurderne bidro i kampen mot Den islamske stat (IS) og mottok derfor både våpen- og pengestøtte fra USA. Som takk for den gode innsatsen har USA støttet kurderne. Gruppen har dermed fått styrket sin stilling i regionen og særlig i områder nord i Syria, mot grensen til Tyrkia.
Blant den tyrkiske eliten regnes kurdernes kamp for selvstendighet for å være en av de største truslene landet står overfor. USAs støtte til kurderne har derfor vært en viktig årsak til at Tyrkia har tilnærmet seg Russland. Tyrkia ønsker sikre grenser, samt større politisk og strategisk påvirkningsmulighet i Nord-Syria.
Da USAs tidligere president Donald Trump annonserte amerikansk tilbaketrekning fra Syria, var ikke Tyrkia sen med å innlede en militæroffensiv mot kurdiske militser i grenseområdet. Målet var å opprette en 30 kilometer bred sikkerhetssone langs grensen, blant annet for å kunne bosette noen av de 3,6 millionene syriske flyktningene som befinner seg i Tyrkia.
Ut av NATO?
Tyrkia har under Erdoğan tatt en mer autoritær retning. Detteinnebærer at landet ikke ville kvalifisert som NATO-medlem dersom de hadde søkt i dag. Det store spørsmålet er naturlig nok hvordan den siste tids utvikling i Tyrkia-Russland-forholdet påvirker Tyrkias forhold til NATO. Mange har særlig spurt seg om Tyrkia kan bli det første landet som forlater alliansen?
Om et land ønsker å være en del av en allianse eller ikke, avhenger først og fremst av hvor avhengig landet er av alliansen. I tilfellet NATO-Tyrkia, er spørsmål derfor hvor stort behov Tyrkia har for forsvarsalliansen. Til tross for samarbeidet med Russland, gir NATO og artikkel 5 en enormt stor trygghet for Tyrkia. Dette gjelder særlig når flere land i nærområdet herjes av borgerkrig og uroligheter. Det er lite troverdig at Russland vil kunne tilby Tyrkia den samme sikkerhetsgarantien som NATO.
Selv ikke etter Tyrkias offensiv i Syria og kjøpet av det russiske rakettskjoldet, er NATO interessert i å gi slipp på Tyrkia. For Tyrkia er også av stor betydning for NATO. Tyrkia har en helt unik strategisk plassering som bro mellom Europa og Midtøsten. Landet har også betydning for forsvaret av Europa mot ballistiske missiler fra Iran eller Nord-Korea. Tyrkia har i tillegg det nest største forsvaret i NATO, og på Incirlik-basen i Tyrkia er det utplassert amerikanske atomstridshoder. Ifølge Atlanterhavspakten finnes det heller ingen mekanismer for å utvise et medlem.
Krigen i Ukraina
Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022, har Tyrkia måttet balansere på en knivsegg. Så langt i krigen har landet tilsynelatende lyktes i å støtte Ukraina politisk og militært, uten å kutte sine økonomiske bånd til Russland.
På den ene siden er Tyrkia NATO-medlem, og har både religiøse og kulturelle bånd til krym-tatarene, som i stor grad er fordrevet fra den ulovlig annekterte Krym-halvøya. Tyrkia har også donert Bayraktar-droner til Ukraina, og vært svært delaktige i en avtale om maritim eksport av ukrainsk korn. På den andre siden har Tyrkia i snart ett år trukket ut den svenske prosessen med å bli akseptert som NATO-medlem. Tyrkia kjøper fremdeles 40 prosent av sin gass fra Russland, og tillater fremdeles russiske selskaper å etablere seg i landet.
NATO ønsker imidlertid at Tyrkia skal ta en større rolle, i og med at landet er en regional stormakt i Svartehavet. Tyrkia kan vinne på at Russland svekkes. Tyrkia og Russland har vært strategiske rivaler både når det gjelder landene i Sentral-Asia, og i Syria. Samtidig har Tyrkia markert seg mer og mer skeptisk til vestlige idéer som ytringsfrihet, likestilling og demokrati.
Tyrkia og Russland i fremtiden
Ved å oppholde det svenske NATO-medlemskapet har Tyrkia gjort seg upopulære i alliansen. Tyrkia ønsker nye F-16-fly fra USA, men amerikanerne har nylig stilt krav om at Tyrkia må sende sine eldre F-16-fly til Ukraina for å få tilgang på nye fly og reparasjonsutstyr, og godkjenne Sveriges NATO-søknad. Dette vil påvirke forholdet til Russland i en negativ retning, og kan signalisere at Vesten ønsker å presse Tyrkia til å velge side, heller enn å balansere et sted i midten.
Tyrkia og Russland har heller ingen lang historie som allierte. Det er fortsatt mange forskjeller og uenigheter mellom de to, med røtter i både historiske hendelser og geopolitiske faktorer. Det er dermed usikkert hvor lenge dette strategiske partnerskapet vil vare. Det som imidlertid er sikkert, er at det kan skape dype kløfter mellom Tyrkia og Vesten, samt få store konsekvenser for kurderne.