Tyrkias strategiske partnerskap med Russland

Fra å ha vært bitre fiender i mesteparten av sin historie, ser Tyrkia og Russland nå ut til å være nære allierte. Hvordan kan forholdet ha endret seg så drastisk på så kort tid? Og hvilke konsekvenser kan det ha for NATO-samarbeidet?

Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Etter et stadig mer tilspisset forhold mellom Russland og Vesten etter annekteringen av Krim i 2014 og uenigheter over mulige løsninger på borgerkrigen i Syria, ble de to partene brakt sammen i kampen mot Den islamske stat (IS) i Syria og Irak. Den 24. november 2015 ble imidlertid et russisk SU-24 kampfly skutt ned av tyrkiske F-16 jagerfly nær grensen mellom Syria og Tyrkia, og krig mellom Russland og NATO var plutselig mer realistisk enn mange nok forstod på det tidspunktet. Erdoğan hevdet russerne var i tyrkisk luftrom og at de fikk ti advarsler om å snu, mens Putin nektet for begge disse påstandene. Putin varslet videre at nedskytningen ville få alvorlige konsekvenser, og spenningsnivået økte. Ikke før sommeren 2016, da Erdoğan offisielt ba Putin om unnskyldning for nedskytingen, pustet Vesten ut.

Møte mellom Tyrkias president Recep Erdoğan og Russlands president Vladimir Putin, 2017. Foto: kremlin.ru/Wikimedia Commons

Det skulle imidlertid raskt vise seg at forholdet mellom de to landene ikke bare skulle normalisere seg, men gå gjennom en enorm forvandling fra bitre fiender til bestevenner. Det nye vennskapet har blomstret til tross for at Russland bruker Tyrkias bakgård – Midtøsten – som en arena for selvhevdelse. Tidligere har Tyrkia brukt NATO og sine allierte i Vesten for å balansere russisk innflytelse i denne regionen, men Erdoğan ser nå ut til å ha valgt en ny strategi – nemlig å nærme seg Russland i stedet. Dette gir NATO vel så mye hodebry som da forholdet var på sitt verste.

Helt siden forfølgelsen av pro-vestlige journalister, akademikere og militært ansatte startet i kjølvannet av kuppforsøket i 2016, har Tyrkias president Erdoğan tatt flere valg som har skapt økt avstand til sine liberale, vestlige allierte. Tyrkia har kjøpt F-35 fra USA, men valgte å kjøpe det russiske S-400 rakettskjoldet til tross for at NATO insisterer på at det kan være stor risiko å bruke disse systemene sammen. Dermed kansellerte USA F-35-salget. Fra russisk side har også forholdet sine FORDELER, da de lenge har jobbet for økt innflytelse i Midtøsten. I tillegg er ønsket om tilgang til Middelhavet sentralt i russisk geopolitisk tenkning, og en allianse med Tyrkia kan gi dem dette. Dermed vil Russland potensielt kunne øve press på Sør-Europa i større grad enn tidligere.

«Bandwagoning»

Opp igjennom historien har vi ofte sett stater gå sammen i allianser for å posisjonere seg mot en sterkere stat og maksimere sjansen for egen overlevelse. Gjennom 1800- og 1900-tallet tapte det daværende Ottomanske riket flere viktige kriger mot Russland, og mistet dermed sin innflytelse på Balkan samtidig som det bygget et allianseforhold med Storbritannia og Frankrike. Historisk sett har dermed Russland blitt sett på som en av hovedtruslene mot tyrkisk stabilitet og sikkerhet, noe som også var bakgrunnen for Tyrkias ønske om å bli med i NATO i 1952. Når Tyrkia nå knytter tettere bånd med Russland, er det imidlertid ikke for å balansere mot en mektigere stat.

Tyrkias strategiske partnerskap med Russland kan klassifiseres som det man i studier av internasjonale relasjoner kaller «bandwagoning». Uttrykket – som ikke har noen god norsk oversettelse – brukes for å beskrive tilfeller der en stat går i allianse med en i utgangspunktet rivaliserende, sterkere stat, og der godene de oppnår sammen er skjevfordelt til fordel for den sterke staten.  Det er med andre ord en strategi brukt av stater som er i en svak posisjon, og som frykter at kostnadene ved å stå imot den sterkere staten vil overgå fordelene.

Tyrkias ønske om tettere bånd til Russland kan sees i sammenheng med det Erdoğan oppfatter som endringer i landets sikkerhetssituasjon og trusselbilde. Da Russland var hovedtrusselen, brukte Tyrkia NATO for å sikre seg. I dag oppfattes imidlertid kurdisk separatisme i økende grad som hovedtrusselen. Når de allierte i NATO ikke er villige til å bekjempe denne trusselen, søker Tyrkia etter en annen mektig partner. Dette kan imidlertid være en risikabel strategi, fordi det gir den rivaliserende staten mulighet til å bli enda sterkere.

Trusselen fra kurderne

Kurderne er verdens største folkegruppe uten en egen stat, og det finnes om lag 30 millioner kurdere i et område som omfatter deler av Tyrkia, Syria, Irak og Iran. I Tyrkia finnes det mellom 12 og 15 millioner kurdere, noe som tilsvarer om lag 20 % av befolkningen i landet. Kurdernes kamp for et selvstendig Kurdistan har blitt slått særlig hardt ned på i Tyrkia, der de har blitt møtt med undertrykkelse, politisk forfølgelse og diskriminering. USA har tidligere støttet Tyrkia i deres motstand mot kurderne, men dette endret seg med borgerkrigen i Syria. Kurderne bidro i kampen mot Den islamske stat (IS) og mottok derfor både våpen- og pengestøtte fra USA. Som takk for den gode innsatsen har USA støttet kurderne, og de har fått styrket sin stilling i regionen og særlig i områder nord i Syria, mot grensen til Tyrkia.

Blant den tyrkiske eliten regnes kurdernes kamp for selvstendighet for å være en av de største truslene landet står ovenfor. USAs støtte til kurderne har dermed vært en vesentlig årsak til at Tyrkia har tilnærmet seg Russland. Tyrkia ønsker sikre grenser, samt større politisk og strategisk påvirkningsmulighet i Nord-Syria. Da Trump annonserte amerikansk tilbaketrekning fra Syria, var ikke Tyrkia sen med å innlede en militæroffensiv mot kurdiske militser i grenseområdet. Målet var å opprette en 30 kilometer bred sikkerhetssone langs grensen, blant annet for å kunne bosette noen av de 3,6 millionene syriske flyktningene som befinner seg i Tyrkia. I slutten av oktober inngikk Erdoğan og Putin en grenseavtale, som blant annet innebærer at tyrkiske og russiske styrker nå skal patruljere sammen i nordøst Syria for å sikre for at kurdisk militser holder seg unna grenseområdet.

Ut av NATO?

Tyrkia under Erdoğan har tatt en autoritær retning som blant annet innebærer at landet ikke ville kvalifisert som NATO-medlem dersom de hadde søkt i dag. Det store spørsmålet er naturlig nok hvordan den siste tids utvikling i Tyrkia-Russland-forholdet påvirker Tyrkias forhold til NATO og om Tyrkia kan bli det første landet som forlater alliansen?

Om et land ønsker å være en del av en allianse eller ikke, avhenger først og fremst av hvor avhengig landet er av alliansen. I tilfellet NATO-Tyrkia, vil spørsmålet derfor være i hvor stor grad Tyrkia har behov for forsvarsalliansen. Til tross for samarbeidet med Russland, gir NATO og artikkel V en enormt stor trygghet for Tyrkia, og særlig når flere land i nærområdet herjes av borgerkrig og uroligheter. Det er lite troverdig at Russland vil kunne tilby Tyrkia den samme sikkerhetsgarantien som NATO.

Selv ikke etter Tyrkias offensiv i Syria og kjøpet av det russiske rakettskjoldet, er NATO interessert i å gi slipp på Tyrkia. For Tyrkia er også av stor betydning for NATO. Tyrkia har en helt unik strategisk plassering som bro mellom Europa og Midtøsten, og har også betydning for forsvaret av Europa mot ballistiske missiler fra Iran eller Nord-Korea. Tyrkia har i tillegg det nest største forsvaret i NATO, og på Incirlik-basen i Tyrkia er det utplassert amerikanske atomstridshoder. Ifølge Atlanterhavspakten finnes det heller ingen mekanismer for å utvise et medlem, og et brudd med NATO virker derfor lite sannsynlig. Tyrkia og Russland har heller ingen lang historie som allierte. Det er fortsatt mange forskjeller og uenigheter mellom de to, med røtter i både historiske hendelser og geopolitiske faktorer. Det er dermed usikkert hvor lenge dette strategiske partnerskapet vil vare. Det som imidlertid er sikkert, er at det kan skape dype kløfter mellom Tyrkia og Vesten, samt få store konsekvenser for kurderne.

Russisk militærpoliti entrer Kobani den 24. oktober 2019 som del av buffersone-avtalen med Tyrkia. Foto: VOA/Wikimedia Commons
Publisert i Folk og Forsvars Magasin nr 1 2020. Publisert på nett 10. januar 2020
Print Friendly, PDF & Email