Terrorangrepene mot Norge 22. juli 2011

77 menneskeliv gikk tapt da en høyreekstrem terrorist angrep Norge den 22. juli 2011. Terrorangrepene er de verste i vårt land siden andre verdenskrig.

Av Malini Breivega

Oslo etter terrorangrepet i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Foto: Henrik Lied, NRK/Flickr: nrkbeta. (CC BY-SA 2.0).

På den skjebnesvangre julidagen i 2011 ble de demokratiske og liberale verdiene som har formet vårt land tilsidesatt av én manns ekstreme handlinger. Frem til da var terrorisme noe mange nordmenn forbant med utlandet. Terrorangrep fant sted  i USA, Midtøsten, Madrid og London – men ikke her til lands. Lille Norge føltes ofte langt unna hendelsene vi hørte om på nyhetene. Og når det var snakk om terrorisme, var det gjerne fokus på frykten for internasjonal islamistisk terrorisme. Klokken 15.25 fredag den 22. juli 2011 endret dette seg.

Angrepet i regjeringskvartalet

Det første angrepet var en bombe i regjeringskvartalet i Oslo. Den 950 kilos gjødselsbomben var plassert i en varebil som ble parkert tett inntil Høyblokka på Einar Gerhardsens plass. På daværende tidspunkt huset høyblokken Statsministerens kontor og Justisdepartementet. Det estimeres at om lag 325 mennesker befant seg i eller rundt bombens radius.

Da bomben eksploderte ble åtte personer drept momentant og ti personer alvorlig skadet. De innvendige skadene i høyblokken var store, og fasaden var totalt ramponert. Flere store bygninger i hovedstaden ristet, ruter knuste og der bombebilen hadde stått var det nå er stort krater i bakken. I gatene tett til eksplosjonen løp sjokkerte og blødende mennesker i dekning. Om lag 1000 butikker, kafeer og private virksomheter ble rammet av eksplosjonen.

Angrepet på Utøya

Det andre terrorangrepet rammet Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjons (AUF) sommerleir på Utøya. Situasjonen i Oslo var fremdeles uoverstigelig, og Norges oppmerksomhet var rettet mot eksplosjonen i regjeringskvartalet. Klokken 17.17 gikk terroristen i land på Utøya, og minutter senere startet han å skyte.

Det brøt raskt ut panikk. Uniformert som politi gikk terroristen fra sted til sted på den lille øyen, mens ungdommene løp fra kuleregnet. Mange flyktet ut i vannet, og forsøkte å svømme de 550 meterne over til fastlandet. I om lag en time og 13 minutter forgikk masseskytningen på Utøya før gjerningspersonen ble pågrepet. 69 menneskeliv gikk tapt, og 33 personer ble livstruende eller alvorlig fysisk skadet.

Utøya i Tyrinfjorden sett fra Utøyakaien. Foto: Hans A. Rosbach/Wikimedia Commons. (CC BY-SA 3.0)

Gjerningspersonen

Terroristen bak angrepene var den da 32 år gamle nordmannen Anders Behring Breivik. Breivik vokste opp på vestkanten i Oslo, og er å anse som en høyreekstremist. Han hevdet under rettsoppgjøret å tilhøre en høyreekstrem tempelridderorden, men det finnes ikke bevis på at denne terrororganisasjonen eksisterer. Breivik omtales derfor som en såkalt soloterrorist: en terrorist som utfører angrep alene, uten tilknytning til en terrororganisasjon.

Like før terrorangrepene ble gjennomført publiserte Breivik et såkalt manifest, som ble delt på internett. I dokumentet, som er på om lag 1500 sider, beskrives hans høyreekstreme ideologi.

Rettsaken og spørsmålet om tilregnelighet

Dagen etter terrorhandlingene ble Breivik siktet etter terrorbestemmelsen i straffeloven, paragraf 147a. Han erkjente alle forhold.

I forkant av rettsakens hovedforhandlinger i Oslo tingrett ble det avlevert to rettspsykiatriske rapporter. Den første konkluderte med at Breivik lider av paranoid schizofreni, og dermed anses som strafferettslig utilregnelig. Denne konklusjonen anbefalte at terroristen skulle dømmes til tvungent psykisk helsevern fremfor fengselsstraff. Oslo tingrett kunngjorde imidlertid at det skulle gjennomføres en ny rettspsykiatrisk vurdering, med to nye sakkyndige psykiatere. Denne rapporten konkluderte med at Breivik ikke var psykotisk under terrorhandlingene, og dermed var strafferettslig tilregnelig. Retten valgte å følge den sistnevnte rapportens vurdering. Spørsmålet om tilregnelighet førte til enorm debatt, både i lys av 22. juli-saken og norsk rettspraksis generelt.

Hovedforhandlingene pågikk fra april til juni 2012. I retten oppga Breivik høyreekstreme og islamfiendtlige politiske motiver for terrorhandlingene. Han argumenterte for at han hadde gjennomført voldshandlingene for å beskytte «det norske urfolk og norsk kultur» mot «multikulturalisme». Breivik mente at alle norske politikere, og særlig Arbeiderpartiet, ødela Norge som følge av gjeldende innvandringspolitikk. Terroristens argumenter var tuftet på en rekke konspirasjonsteorier. Eksempelvis hevdet han at muslimer ville ta over landet og at norske politikere deltok i et hemmelig samarbeid med andre europeiske eliter med mål om å fremme «multikulturalisme». 

Den 24. august 2012 ble Breivik dømt til lovens strengeste straff: 21 års forvaring med minstetid på 10 år. En forvaringsdom har ingen tidsbegrensing. Soningstiden baserer seg på hvor sannsynlig retten mener det er at gjerningspersonen vil begå nye alvorlige lovbrudd. Det vil si at Breivik kan ende opp med å sitte i fengsel på livstid. At Breiviks har minstetid på 10 år vil si at retten i 2021 på nytt må vurdere om han vil kunne begå nye lovbrudd om han løslates.

Demokrati, åpenhet og roser så langt øye kunne se

Fra at terrorisme foregikk i land langt borte, var lille Norge nå hardt rammet. Hvordan vi som nasjon valgte å respondere, ville sette tonen for årene fremover. Vi valgte roser.

Den 25. juli ble Oslos gater fylt av 200 000 mennesker med roser i hendene. Det samme ble små bygder i innlandet, fiskevær i nord og kystbyer i sør. Gater og samlingsteder ble dekket av rosetog og lys for å minnes ofrene og vise støtte til de etterlatte.

Rosetoget i Oslo 25. juli 2011. Foto: Krister Sørbø, Supplier VG, Supplier NTB scanpix. (CC BY-NC-SA 4.0)

Hovedbudskapet for landets reaksjon ble satt tidlig av daværende statsminister Jens Stoltenberg. Under hans pressekonferanse kvelden den 22. juli, sa Stoltenberg at angrepene skulle møtes med mer demokrati og mer åpenhet. Denne formuleringen ble nærmest et mantra i tiden etter angrepene.

Ingen skal få bombe oss til taushet, ingen skal få skyte oss til taushet, ingen skal få skremme oss fra å være Norge.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg under en pressekonferanse kvelden 22. juli 2011.

Reaksjoner på manglende beredskap og politiets håndtering

I etterkant av terrorangrepene fikk både statlige myndigheter og politiet omfattende kritikk for håndteringen og beredskapen.

Eksempelvis var det ingen sperringer som hindret terroristen i å parkere bombebilen i regjeringskvartalet. Norske sikkerhetsmyndigheter hadde heller ikke greid å fange opp Breiviks økende radikalisering og tilstedeværelse på Internett. Politiet ble på sin side kritisert for deres aksjon og responstid til masseskytningen på Utøya. Filmen av Beredskapstroppen om bord i en overlastet gummibåt på vei til Utøya ble selve symbolet på kritikken av politiets håndtering. Etter om lag 400 meter stoppet motoren, og to private fritidsbåter måtte til slutt frakte politiet over sundet.

Regjeringen nedsatte en uavhengig kommisjon for å gjennomgå og evaluere både politiet og statlige myndigheters håndtering av terrorhandlingene. Denne ble kalt 22. juli-kommisjonen eller Gjørv-kommisjonen, og deres rapport var nedslående.

Rapporten mente at det var reelt mulig for politiet og respondere raskere på situasjonen på Utøya. Dette kunne stanset gjerningsmannen tidligere, og potensielt reddet liv. Kommisjonen mente videre at angrepet i regjeringskvartalet kunne vært forhindret om allerede vedtatte sikringstiltak hadde blitt iverksatt. PST ble kritisert for manglende søkelys på trusselen fra høyreekstreme miljøer, personer med et antiislamistisk tankesett og fenomenet soloterrorisme.

Sykehusenes håndtering ble imidlertid påpekt som særlig god, og traumenehandlingen på sykehusene var i verdensklasse. Terrorangrepene utløste den største redningsaksjonen i Norge i nyere tid, og kommisjonen mente at helse- og redningsarbeidere ivaretok skadde og pårørende på en imponerende måte.

Diskusjonen rundt beredskapen den 22. juli er omfattende, og Folk og Forsvar har derfor skrevet egen artikkel med søkelys på beredskap og sikkerheten den dagen, og hvilke endringer som er blitt gjort.

Hans Majestet Kongens Garde holder vakt rundt regjeringskvartalet etter terrorbombingen i Oslo 22 juli 2011. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret.

Konsekvensene av 22. juli

På beredskapsfronten førte erfaringene fra 22. juli blant annet en ny bistandsinstruks.

De største konsekvensene av terrorangrepene er imidlertid på det personlige planet. Totalt ble 77 mennesker drept, og 47 alvorlig skadet. Det er gjort flere undersøkelser av de psykiske konsekvensene for de overlevende og etterlatte etter 22. juli. Mange lider av psykiske lidelser som følge av hendelsene, herunder posttraumatisk stresslidelse, angst og depresjon. Mange av ungdommene opplevde også at skoleprestasjonene endret seg, og 45 % av foreldrene var ikke tilbake i full jobb to år etter angrepene.

Da terrorangrepene traff oss var det mange fagpersoner som så på hendelsene som et stort avvik fra trenden innen politisk motivert vold i Norge. Høyreekstreme personer og grupper har tradisjonelt hatt marginalt fotfeste i Norge. Fra tidlig på 2000-tallet har islamistisk terrorisme vært å anse som den største terrortrusselen her til lands. Etter 22. juli har Norge, og den vestlige verden generelt, sett en økning i trusselen fra høyreekstreme miljøer. I 2020 anser PST at det er like sannsynlig at vi vil rammes av høyreekstrem vold og terrorisme som islamistisk motivert vold. Den samme vurderingen er gjort av amerikanske sikkerhetsmyndigheter.

Koblingen mellom dagens høyreekstreme terrorister og hendelsene den 22. juli er dessverre tydelig. Såkalt solo-terrorisme består som et tydelig kjennetegn. Det samme gjør også terroristenes tilhørighet på Internett. I tillegg til disse likhetene blir 22. juli-terroristen fremhevet som et idol i flere miljøer og blant høyreekstreme terrorister.

Aldri mer 22. juli

Det sies at tiden leger alle sår, men sårene etter terrorangrepene i 2011 er alt annet leget. For mange føles nok julidagen som i går, og de fleste nordmenn husker akkurat hvor de var den 22. juli 2011. Noen er for unge til å huske. Andre ønsker helst å glemme den grufulle dagen.

Mye har blitt sagt om hendelsene 22. juli, og mye gjenstår å si. Det som dog er tydelig, er at det utrettelige arbeidet mot høyreekstreme krefter må opprettholdes for å forhindre at alt vi holder kjært igjen står i fare. I kampen mot kreftene som angrep oss må vi forsøke å både minnes dem vi mistet og samtidig jobbe mot de anti-demokratiske og rasistiske kreftene som satte dype spor i oss i 2011 – og i Bærum i 2019. En stor del av dette arbeidet må gjøres fra statlig og kommunalt nivå, men arbeidet inkluderer også «meg og deg». Personlige relasjoner og det å ta avstand fra grumsete meninger er en viktig del i det daglige arbeidet mot alle former for ekstremisme. For uansett hvor uenige man er i hvordan trusselen fra ekstreme miljø skal håndteres, står en soleklar sannhet frem: aldri mer 22. juli.

Publisert 24. september 2020
Print Friendly, PDF & Email