Syria: borgerkrigen verden ikke klarte å hindre

Etter utallige feilede fredsforsøk går den åtte år lange borgerkrigen inn i et nytt kapittel. President Bashar al-Assad har igjen kontroll over store deler av Syria og terrorgruppen IS har falt. Igjen står et land i ruiner, en usikker politisk situasjon og en dramatisk humanitær krise.Av Trine Irgens Isaksen, oppdatert av Malini Breivega.

I 2011 nådde Den arabiske våren Syria, og i likhet med flere arabiske land startet også konflikten i Syria med opprør mot sittende regjering. I mars 2011 brøt det ut pro-demokratiske protester mot den syriske presidenten Assad og Baath-regimet. Protestene eskalerte raskt til voldelige sammenstøt mellom demonstranter og Assads regjeringsstyrker, og hundretusenvis av syrerer deltok etter kort tid i de voldelige protestene. Konflikten bredte seg over store deler av landet og borgerkrigen ble et faktum.

Demonstrasjoner i Syria 29 ِApril 2011. Foto: Syria-Frames-Of-Freedom, CC BY 2.0, Wikimedia, creativecommons.org/licenses/by/2.0/

Den brutale konflikten mellom president Assads regjeringsstyrker og opposisjonelle demonstranter utviklet seg raskt til en intrikat politisk situasjon. Som følge av kompleksiteten, brutaliteten og aktørmangfoldet ble det allerede tidlig i konflikten store splittelser i den syriske befolkningen.

I starten av konflikten kjempet kurdiske grupperinger om selvstyre nord i landet. Samtidig ga svak statlig styring spillerom for terrorgruppen IS. Etter ha tatt makten i store deler av nabolandet Irak, fikk IS i 2013 også fotfeste i nordlige og østlige deler av Syria. IS utkjempet i så måte sin egen «krig i krigen», ved å kjempe mot både de syriske opposisjonsgruppene, president Assads soldater og de kurdiske styrkene. De ulike opprørsgruppene som har ønsket å styrte regimet fikk heller aldri på plass et velfungerende samarbeid, og har kjempet mot hverandre. I tillegg til de interne aktørene har politiske allianser og agendaer fra regionale- og internasjonale aktører gjort borgerkrigen til en ekstremt vanskelig konflikt for det internasjonale samfunnet å intervenere i.

Kurdiske styrker i Nord-Syria. Foto: Flickr.

Internasjonalisering og stormaktsspill
Mens andre opprør i regionen førte til regimeskifte har regjeringen i Damaskus tviholdt på makten. Assad har i årevis styrt med hard hånd, godt hjulpet av sine mektige støttespillere Russland, Iran og den libanesiske Hizbollah-bevegelse. Opposisjonen har på sin side tatt imot støtte i varierende form fra land som Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Jordan, USA, Storbritannia og Frankrike.

I 2012 satt FN inn militære observasjonsstyrker (UNMIS), som både har hatt norsk deltagelse og sjef: generalmajor Robert Mood. Dessverre ble dette starten og slutten på effektive FN-godkjente tiltak i Syria. De internasjonale forsøkene på konfliktløsning har hele veien blitt hemmet av dyp splittelse mellom verdens stormakter, og taudragningen dem imellom har ført til store hindringer på veien mot fred.

USA, Frankrike og Storbritannia har tidligere satt som krav at Assad må gi fra seg makten, og ment at Syrias framtid må bestemmes av det syriske folk. Russland og Kina har på sin side slått fast at Assad er den eneste aktøren som kan sikre en varig løsning på konflikten. Stormaktsforhandlingene i FNs sikkerhetsråd har gått i lås etter at både Russland og Kina samlet har lagt ned veto mot et titalls resolusjoner om Syria.

Med lærdommen og konsekvensene av interveneringen i Libya har heller ikke de vestlige stormaktene ønsket å direkte intervenere. Flere stater har derfor heller valgt å gi indirekte støtte til opprørsgrupper i Syria. Særlig har USA støttet kurdisk-syriske opprørsgrupper som lenge sto alene i kampen mot IS. I 2014 førte dette til en USA-leder militærkoalisjon mot IS i Syria og Irak. I 2018 besto koalisjonen av over 85 partnere som på ulike måte deltok i operasjonen, herunder blant annet NATO, EU og Interpol. Norge har også vært en del av koalisjonen siden 2014, og primært bidratt med humanitær bistand og opplæring av irakisk og kurdisk militært personell i Irak. Russland har på sin side bistått Assad, samtidig som den syriske regjeringen har fastslått at enhver militær tilstedeværelse i landet uten deres samtykke er ulovlig.

FNs Sikkerhetsråd har ved flere anledninger diskutert krigen i Syria, men det er sjelden enighet om hva Sikkerhetsrådet bør gjøre. Dette bildet er fra desember 2015, da vetomaktene i Sikkerhetsrådet klarte å enes om å øke humanitær bistand til Syria. en resolusjon for å få i gang fredsprosessen i Syria. Foto: UN Photo/Evan Schneider,creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0//Flickr.

 

At stormaktene fremmer sine ulike verdensbilder i konfliktløsningsprosessen har bidratt til at konflikten har blitt en langdryg utmattelseskrig. Ved at mektige internasjonale aktører støtter de ulike partene i borgerkrigen, har de ulike fraksjonene hver for seg kunnet holde ut lenger i konflikten. Lenge forhindret dette at en av sidene av konflikten gikk seirene ut. Den siste tidens hendelser har dog vist at Assads brutale militære fremferd og tviholdning av makten har ført frem, og flere har nå utropt presidenten som seierherren i slaget om Syria. Men til hvilken pris? I løpet av årene med krig har det flere ganger blitt varslet om store menneskerettighetsbrudd og krigsforbrytelser.

Krigsforbrytelser
I løpet borgerkrigen har FN avdekket grusomme krigsforbrytelser begått av alle parter. Mange sivile har mistet livet i tønnebombeangrep gjennomført av regjeringsstyrker i opposisjonsstyrte områder. Opprørerne i Syria anklages i likhet med regimet for grove overgrep mot sivilbefolkningen. Det meldes henholdsvis om henrettelser av fanger, etnisk motiverte hevnangrep og seksuell vold i de opprørskontrollerte områdene. IS har også drevet en omfattende terrorkampanje, herunder offentlige henrettelser og amputeringer, kjemiske angrep, massemord av rivaliserende væpnede grupper, sikkerhetsstyrker og religiøse minoriteter, samt halshugging av gisler.

Ødeleggelsene i Raqqa. Foto: Mahmoud Bali (VOA)/Wikipedia Commons.

I august 2013 ble hundrevis av mennesker drept etter at raketter fylt med nervegassen sarin ble benyttet i flere av forstedene til Damaskus. Syriske myndigheter la tidlig skylden på opposisjonen for grusomhetene, men vestlige stater mente regjeringen var den eneste aktøren som kunne stå bak. Etter trusler om amerikansk militær intervensjon gikk Assad-regimet i 2014 med på å fjerne og destruere Syrias kjemiske våpenarsenal i sin helhet. Dessverre var ikke dette slutte på gass- og syreangrep mot sivilbefolkningen. I 2017 ble det brukt gass mot sivile i Idlib, og i april måned året etter ble det meldt om gassangrep mot sivile i Douma. Dette førte til et koordinert angrep ledet av Frankrike, USA og Storbritannia mot ulike mål i landet. Som om sivilbefolkningens situasjon ikke var kritisk nok, har borgerkrigen også ført til en massiv humanitær krise som blant annet har ført millioner av syrere på flukt.

Humanitær krise
På grunn av begrenset tilgang til områder i landet og vanskeligheter med å verifisere kilder sluttet FN i 2014 å telle antall omkomne i Syria. Basert på tall fra 2014 kom FN i 2016 med konservativt anslag om at mer enn 465 000 mennesker så langt hadde mistet livet. Det er stor grunn til å tro at dette anslaget er mye høyere i 2019.

Syriske flyktninger i Libanon 2012. Foto: Voice of America News/Wikipedia Commons.

Sikrere er det at flere enn 12 millioner mennesker – halvparten av landets befolkning - er drevet på flukt fra hjemmene sine. Av disse har rundt seks millioner forlatt Syria, mens de resterende er internt fordrevne. Nabolandene Libanon, Jordan og Tyrkia har lenge hatt store utfordringer med å håndtere det som omtales som den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, og den humanitære situasjonen i landenes flyktningleirer er svært krevende. Mange har også fortsatt sin reise mot Europa med ønske om bedre levekår, blant annet til Norge. I 2010 var det litt over 1000 registrerte syrere bosatt i Norge, men i 2018 kunne SBB melde om 27 400 innvandrer og 2500 norskfødte med innvandrerforeldre fra Syria. Det økende antallet syriske innbyggere i flere europeiske land har satt den humanitære situasjonen i Syria på dagorden og er noe av grunnen til at konflikten er blitt viet mye oppmerksomhet.

Humanitære behov i Syria, feb. 2019. Kilde FN/OCHA. Foto: Folk og Forsvar.

Den humanitære situasjonen for de mange millionene av syrere som er blitt værende i hjemlandet er kritisk. Pr. februar 2019 kunne FNs enhet for koordinering av humanitær bistand (OCHA) melde at det innenfor Syrias grenser er 13 millioner mennesker som trenger humanitær assistanse, og enda flere har behov for beskyttelse. I 2018 var det nesten 150 angrep på helseforetak, og store deler av landet ligger i ruiner. Med millioner av mennesker på flukt og enda flere traumatisert etter mange år med krigshandlinger, kan det bli en vanskelig og smertefull prosess å gjenreise landet når freden tilslutt senker seg.

 

Den siste tids hendelser
I 2016 gjenerobret regjeringsstyrkene oldtidsbyen Palmyra, et slag som ble ansett som symbolsk viktig for den videre kampen mot terrorgruppen IS. Siden 2017 har den syriske hæren vært på militær frammarsj, og gjenerobringen av byen Deraa hvor opprøret startet ble sett på som en viktig seier for Assad. IS mistet videre fotfeste i Raqqa, den tidligere de facto «hovedstaden» i IS såkalte kalifat. Terrorgruppen tapet også slaget om oljerike Deir al-Zor, den siste store byen kontrollert av ekstremistene. I juli 2018 tok regjeringsstyrkene også tilbake Golanhøyene, et område som hadde vært opprørskontrollert i mange år. I mars 2019 kunne flere medier og statsledere melde om at IS nå var uten områder i Syria. Dette blir av mange ansett som den siste annerkjennelsen på at Assad går seirende ut av konflikten, da regjeringsstyrkene nå har kontroll over store deler av landet.

Resultatet i kampen mot IS og regjeringens stadige gjenerobring har flere årsaker. IS ble blant annet svekket av den USA-ledede flernasjonale militærkoalisjonen fra 2014. Koalisjonens arbeid har svekket IS forfeste i Syria, samt at den har utfordret terrororganisasjonens styrke i nabolandet Irak. På samme tid har Russlands deltagelse i krigen styrket Assads regjeringsstyrker og gitt dem mulighet til å gjenerobre store landområder. Samtidig har kurdiske USA-støttede styrker i nord spilt en viktig rolle i kampen mot IS, da de har tatt tilbake kontrollen over flere områder, inkludert grensebyen Kobani.

24. mars 2018: Syrisk kvinne og barn går nedover en av de ødelagte gatene i byen Arbin som ligger i utkanten av den syriske hovedstaden Damaskus. Foto: Abdulmonam Eassa / AFP (ARA), Flikcr, creativecommons.org/licenses/by/2.0/

FN har den siste tiden fått tilgang til større deler av landet, noe som på sikt kan bedre den humanitære situasjonen. Samtidig er ikke landet uten konflikt, og det foregår fremdeles kamper i deler av landet. FN og verdenssamfunnets økende tilgang til landet vil også gi en pekepinn på omfanget av ødeleggelsene og de humanitære behovene, da mange av dagens estimater er fattet på stor usikkerhet. Likevel kunne FN i desember 2018 melde om at de planlegger å returnere opp til 250 000 syrere i løpet av 2019.

Det store spørsmålet er den videre politiske prosessen. Åtte år med borgerkrig har satt spor, både på landet, men ikke minst i befolkningen. Det er liten grunn til å tro at splittelsene som førte til opprøret i 2011 har forsvunnet med krigen, og regjeringsstyrkes krigsforbrytelser går ikke i glemmeboken. De kommende månedene og årene vil vise hvorvidt landet kan forenes og hvordan dette eventuelt kan gjøres. Kan Assad fortsatt sitte med makten? Hvis ikke, hva er alternativet? Og vil dette skje på fredelig vis? Er det i det hele tatt mulig få til en varig fred i det krigsherjede landet? Tiden vil vise. I mellomtiden kan du holde deg oppdatert med Folk og Forsvars nyhetsbrev.

 

Først publisert av Trine Irgens Isaksen i Folk og Forsvar 2018, Vol. 1, s. 12 - 13. 
Omskrevet og publisert av Malini Breivega 26.03.2019. Sist oppdatert 01.04.2019.

 

Print Friendly, PDF & Email